Se, her er vårt sted. 7 x 7 salmer og sanger

Oppdatering: Selv om den ikke er gått i trykken helt ennå, er det allerede mulig å bestille samlingen på nettet, bare følg denne linken: “Se, her er vårt sted” på notebutikken.no.

I disse dager går Menighetsfakultets salmekalender ut til en rekke ansatte i norske menigheter. Denne gang er det prestene og kantoren hos oss i Søreide menighet som har stått for salmeforslagene.

Her finner man også noen henvisninger til en salmesamling av undertegnede. Den heter “Se, her er vårt sted. 7 x 7 salmer og sanger”, og blir om kort tid utgitt av Norsk Noteservice AS. Da vil den bli å få tak i  på notebutikken.no – samt hos noteforhandlere landet over. Så vidt jeg har forstått.

Dette skriver jeg til orientering, dersom noen skulle prøve å søke etter denne samlingen – så blir de forhåpentlig ledet hit inntil samlingen er tilgjengelig.

- Sindre S

Salme for papirløse flyktninger

1 Nøden står ved våre dører,
banker på og vil bli sett.
Hvem tør åpne opp for Kristus
når en selv er trygg og mett?

Jesus står for våre øyne,
slått, korsfestet og forrådt,
Lys av Lys i dødens skygge,
lagt i grav, men gjenoppstått.
Kyrie eleison,
hjelp oss i vår nød,
kyrie eleison,
gi oss troens glød!

2 Kristus, vi har sett deg lide,
men vi skyndte oss forbi.
Prøv oss en gang til, ja Herre,
om din nåde tigger vi.

Jesus står for våre øyne,
slått, korsfestet og forrådt,
Lys av Lys i dødens skygge,
lagt i grav, men gjenoppstått.
Kyrie eleison,
hjelp oss i vår nød,
kyrie eleison,
gi oss troens glød!

3 Ofte ser vi kun fragmenter,
korte glimt av noens gråt.
Se, hvert bilde krever handling,
og hver handling tenner håp.

Jesus står for våre øyne,
slått, korsfestet og forrådt,
Lys av Lys i dødens skygge,
lagt i grav, men gjenoppstått.
Kyrie eleison,
hjelp oss i vår nød,
kyrie eleison,
gi oss troens glød!

7 x 7

Jeg innrømmer at det er med en viss stolthet jeg for tiden går rundt med noen prøveutskrifter av et notehefte med tittelen “Se, her er vårt sted. 7 x 7 sanger og salmer”.

Hvorfor stolt?

Jo, fordi jeg står bak alle tekstene (samt et flertall av melodiene) i denne lille samlingen. Syv ganger syv, altså 49 tekster. Det er jo ikke grenseløse mengder. Men det er nok til at jeg synes det er ganske gøy.

 

- Sindre S

Kirkens nye sangbok

Jeg registrerer at også Bispemøtet ønsker at kirken ikke skal få en ny salmebok, men en sangbok.

Nordahl Griegs Til ungdommen blir aldri en salme, ganske enkelt fordi den aldri har vært ment som det, og dermed heller ikke har ett eneste av salmens kjennetegn. Det betyr ikke at det er en dårlig sang, jeg synes tvert imot at både tekst og melodi er gripende, etter 22. juli mer enn noensinne. Et godt valg var det også å bruke den på sørgegudstjenesten i Oslo domkirke. At den ble brukt da, er forresten et godt argument for at den ikke trenger å stå i salmeboken. Vi kan nemlig låne den når vi trenger den. Men eie den?

Overfor både opphavsmannen og alle som bruker denne sangen i ikke-kirkelige sammenhenger, er det respektløst å kalle Til ungdommen en salme. Når vi da har ikke-salmer med i salmeboken, skulle den naturlige konsekvens være at det nye sangverket får tittelen Sangbok for Den norske kirke.

 

(For øvrig mente John Nome at ordene “Edelt er mennesket” ikke svarte til et kristent menneskesyn. Kjennetegnes verden av at mennesket er edelt? Det kommer jo an på hva man legger i ordet “edelt”, selvfølgelig, men det overrasker meg litt at dette glir motstandsløst gjennom Bispemøtet. På den annen side kan man vel argumentere for at Nordahl Grieg løser denne utfordringen selv i teksten, når han videre sier: “Finnes her nød og sult, skyldes det svik.” Slik blir det stående som et paradoks: det edle mennesket har også i seg svikets mulighet. Beklager, John Nome, jeg er visst ikke helt enig med deg likevel.)

Nettopp denne stunden

1 Nettopp denne stunden
behøver jeg deg her,
nettopp dette øyeblikk
må noen være nær.
Jeg har så tungt å bære.
Jeg kjenner meg forlatt.
Nå ber jeg: Hvis du makter,
bli hos meg i natt.

2 Smerten fyller kroppen,
og alt blir stygt og ondt.
Ikke snakk om håp i kveld,
for også dét gjør vondt.
All glede som jeg eide,
har noe fremmed tatt.
Jeg klarer ikke sove.
Bli hos meg i natt.

3 Ingen kan forsvare
at slike ting får skje.
Ingen får belære meg
om meningen med det.
Du trenger ikke snakke,
ditt nærvær er en skatt.
Jeg ble med ett så ensom.
Bli hos meg i natt.

Noe nytt?

Den manglende aktiviteten på denne bloggen er faktisk ikke et uttrykk for at jeg har for mye å gjøre, er jeg kommet frem til. Men jeg har vel ganske enkelt ikke prioritert bloggen min så høyt den siste tiden – tiden har vært brukt på andre ting. Sånn blir det innimellom. Men jeg driver og produserer forskjellige saker likevel. I det siste har jeg lagt ut noen nye salmer på www.nyesalmer.no. De som vil, kan jo ta en tur innom!

Denne uken har jeg hatt fri fra jobben. I praksis har det betydd at jeg bare har vært hjemme og lest og skrevet. Det har jeg ikke gjort siden jeg var student, og det har vært godt. Det har det kommet en ny sang ut av, som skal brukes på radiogudstjeneste i Søreide kirke 28. august, pluss at jeg har lest Göran Tunströms “Juleoratoriet” samt fordypet meg i noen av diktene til Rolf Jacobsen. Stor litteratur, begge deler. “Juleoratoriet” må være en av de beste bøkene jeg har lest, noensinne. Nå er jeg i gang med Per Olov Enquists “Et annet liv”, og den virker også lovende.

En god helg ønskes alle!

- Sindre S

En julehilsen

En hilsen til alle som leser denne bloggen, med en nylig skrevet tekst. Kanskje blir den litt forandret; det vet jeg aldri helt sikkert – men i øyeblikket ser den ut som følger…

Hysj, vær stille for Maria
1 Hysj, vær stille for Maria,
list deg helt forsiktig inn,
hun har født et barn, sitt første.
Hør, hun hvisker: «Gutten min!»
Josef legger barnet inntil
hennes bryst, og hun er trett,
se, hun sovner mens den lille
dier og blir varm og mett.

2 Kan du i ditt hjerte ane
hvem som nyfødt hviler her
mellom oss som bor og strever
under himlens stjerneskjær?
Gå i undring frem til Sønnen.
Alltid var han ett med Gud.
Se, nå er han sammenvevet
med vår slekt i blod og hud.

3 Sønn av Gud, vi kneler for deg.
Du er født i Betlehem,
ja, en fattig by som ofte
er blitt plaget, ble ditt hjem.
Du vil være i det lave,
det som ingen bryr seg om,
valgte du deg. All vår velstand
blekner mot din fattigdom.

4 Vi vil alltid noe større.
Du gikk alltid lenger ned,
ofret selve himmelriket,
bøyde deg mot oss og led.
Krybben er for lengst forsvunnet,
stallen finnes ikke mer,
men i våre minste søsken
er det alltid deg vi ser.

Sindre Skeie 2011

Sånn kan også en preken være

Preken 13. november 2010
Søreide kirke

Når jeg begynner på denne prekenen, er klokken 23.04. Lørdag kveld.

Er dette for sent?
Det er i hvert fall noe jeg prøver å unngå.

Men denne uken var det vanskelig.
Det har vært mye å gjøre. Det trenger jeg ikke legge skjul på.

Jeg har riktignok gjort meg noen refleksjoner underveis de siste dagene, helt fra første gang jeg leste hvilke tekster jeg skulle preke over. Men jeg hadde likevel ingen idé som var gjennomtenkt og klar.

Derfor, idet jeg har satt meg ned ved tastaturet og skal til å klapre løs, så kommer det: ingenting. Noen ganger er det bare å skrive i vei. Men ikke denne gangen.

Kanskje kan dét også være noe å dele?

Dette skjer:
Jeg setter meg ned foran tastaturet.
Jeg gjør slik jeg pleier: Jeg kopierer alle søndagens tekster inn i et dokument.
Jeg leser dem. Forsøker å trenge inn i dem på ny – jeg var da litt inne i dem tidligere i uken?

Men nei – det er bare ord. Jeg vet at særlig en av disse tekstene, den fra korinterbrevet, den er noe av det vakreste jeg vet om. Jeg har talt over den mange ganger i begravelser. Bare hør, sier jeg til meg selv, bare les og hør det for deg:

Slik er det med de dødes oppstandelse. Det som blir sådd, er forgjengelig, men det som står opp, er uforgjengelig. Det blir sådd i vanære, men det står opp i herlighet. Det blir sådd i svakhet, men det står opp i kraft.

Ja, bare lytt, tenker jeg.
Det blir sådd i vanære, men det står opp i herlighet.

Men i dag vil liksom ikke disse ordene ha noen kommentar fra meg. Er det det som skjer?

Vil ordene snakke selv? Uten min innblanding?

Det blir sådd i svakhet, men det står opp i kraft.

Ja, så hvem er jeg da – som liksom skal fremstå som så sterk oppe på prekestolen? Og alltid ha noen kloke ord på lur?

Vi skal jo bli sådd i svakhet –
for det er da vi skal stå opp i kraft.

Så tenker jeg: Må jeg på et eller annet vis jeg bøye meg ned? Legge av meg alle tilløp til arroganse? Glemme alt som heter styrke?

Og det er sant – når jeg kjenner etter, så er jeg faktisk sliten etter uken som har gått. Jeg kjenner meg ikke særlig sterk. Hvis jeg tillater meg å lukke øynene litt, så merker jeg jo at jeg aller helst vil gå og legge meg og bare sove til langt utpå morgenkvisten. Og så stå opp og drikke kaffe og lese avisen og bare ta det helt med ro til kvelden kommer igjen.

Men så sitter jeg altså ved tasturet, og leser disse ordene om og om igjen:

Det blir sådd i vanære –

og for en prest må det jo være en vanære å stå på prekestolen uten å ha noe å si.

Men det står jo også videre:
Det står opp i herlighet.

*

Så – jeg får på en måte ikke panikk, selv om klokken skrider fremover,
det er blitt sent,
og innimellom glir blikket mitt over det som egentlig er prekenteksten. Fire vers fra Johannesevangeliet. Og det tar tid før jeg klarer å ta dem inn over meg.

Da alle prestene i Fana prosti var samlet nå på tirsdag, var det flere som ymtet frempå at de skulle ønske korinterbrevsteksten var den vi skulle preke over. Fordi det er noe spesielt med de ordene. De gir rom til alt det som ikke er så veldig sterkt og ærefullt.

*

Men det kan jo godt sies at det er godt å kjenne innimellom at man er sterk.
Og det vi måtte ha av styrke, har vi fått fra Gud. Som en gave.
Det er jo ikke sånn at Gud misliker det når vi er sterke.

Styrke er ikke dumt – bare hvis den hindrer Gud i å slippe til.

*

Jeg tror jeg ser en sammenheng. Vi er midt mellom allehelgensdag, som var forrige søndag, og søndag for de forfulgte, som vi markerer neste søndag.

Alle helgen – alle helgner – betyr jo bare alle de hellige, som igjen betyr: alle som er gått bort i troen på Jesus. De er også nær oss her i dag. For de er nær oss i Gud. Hver eneste en. Ingen er glemt av Gud.

Det er det store perspektivet. At alle som er sådd i svakhet, er nær oss i Gud. Og å dø i troen på Jesus, det er å bli sådd i svakhet. Det er å bli lagt i jorden som et frø som venter på engang å få spire frem på ny, som noe annet og nytt og likevel som akkurat den samme.

Mens neste søndag, søndag for de forfulgte; da er det et smalere perspektiv. Da dreier det seg om alle som blir sådd i vanære. For det å være forfulgt, det å være utstøtt, det å miste livet for sin tro, det er å bli sådd i vanære.

I denne delen av kirkeåret står vi.

Vi befinner oss mellom de svake og de vanærede.

Og en sen lørdagskveld sitter jeg altså for meg selv, foran en skjerm, og tenker og skriver:

at jeg kjenner meg svak i kveld.

Men i min svakhet er jeg ikke alene.
Noe blir sådd i svakheten.
Noe som engang skal stå opp i kraft.

*

Så –
det er gått litt tid
– og det ytre bildet er fremdeles det samme:

en ennå ganske ung mann, småbarnsfar og dessuten prest, tungt tilbakelent i kontorstolen, med enda tyngre øyelokk og stadig langsommere fingre

– men det indre bildet har liksom åpnet seg:

Det er noe – under alt.
Under alt er det noe som bærer.
Og dette noe kjennes enda nærmere i denne trøtte, svake stunden, i stillheten, bak hjerteslagene, eller under de tunge øyelokkene, eller kanskje like mye et sted der ute i natten, i regnet –

det er en trygghet under alt.

Du bæres ikke av din egen styrke. Under alle disse lagene med rustninger og beskyttelse som du har kledd deg i, under alt bæres du i Guds kraft –

og det er hans kraft og hans hender som skal løfte deg til sist, hele veien opp fra støvet på jorden til herligheten hos ham. Det er han som skal gjøre det! Så ikke frykt din egen svakhet. Stol på hans kraft.

Så – hvor stor er hans kraft?
Hva kan han gjøre?

For før eller siden blir vi jo alle sådd i svakhet.
Ingen av oss slipper unna dét. Å bli senket ned i jorden.

Så hvor stor er hans kraft?

Jeg vil be dere om å bli sittende – dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 6. kapittel:

Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg så visst ikke støte bort. For jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, som har sendt meg. Og hans vilje er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag. For dette er min Fars vilje, at den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.»

Slik lyder Herrens ord.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd
som var og er og blir én sann Gud fra evighet til evighet.

Førjulsfornyelse

Jeg tok en titt på hvilke søkeord folk har brukt for å finne siden min. Mye av det var ord man kanskje kan forvente, f.eks. “bønn gudstjeneste liturgi”, “livet som prest”, “utdanne seg til prest” og slike ting. Dette har folk der ute altså skrevet inn i søkefeltet, og derved funnet veien til min blogg.

En ordsammensetning overrasket det meg imidlertid at noen hadde søkt på. Det var følgende ord:

“fornye kone”

Og jeg vet ikke helt hva jeg mener om dette. Er det sympatisk at man vil fornye kona sånn i skjul, nå like før jul, eller er det litt mistenkelig? Jeg velger å gå for det første; det er faktisk ikke så rent lite sympatisk. For det er altså ikke en ny kone man vil ha, men en fornyet. Og i det må det jo ligge et positivt ønske om en ny gnist i forholdet?

Så til deg som søkte konefornyelse: Lykke til, god jul, og måtte ønsket om konefornyelse bli tatt i beste mening av den som skal fornyes.

Underlige ting å se

I dag søkte jeg på ordet “fødsel” på bibelen.no. Et av treffene jeg fikk opp, så slik ut:

Jeg ble litt forvirret. Var det den nye prøveoversettelsen av Det gamle testamente jeg hadde kommet inn på?

Kan noen av mine lesere (jeg drister meg til å skrive “lesere” i flertall) løse gåten? Hva er morslivetuten?

- Sindre S