Oppdatering!

Her har det vært forholdsvis stille en stund. Men i går ble jeg oppmerksom på at jeg har mottatt en bloggpokal fra predikeren – en særdeles hyggelig overraskelse, som dessuten forplikter meg til å pleie bloggen godt også i fremtiden. Jeg kommer tilbake til denne bloggpokalen, den skal jo nemlig også videresendes, og det har jeg absolutt intensjoner om å gjøre innen rimelig tid. Så får vi se hvor lang den rimelige tiden blir.

Inntil neste bloggpost kan jeg jo glede mine lesere med følgende utklipp fra yr.no. Jeg glemte å legge det ut da jeg fant det, men gjenoppdaget det nå på maskinens skrivebord. Den differensierte presse er noe vi har nytt godt av lenge, det nye her er at differensieringen skjer innad i ett enkelt medium.

Preken 10. januar 2010

1. søndag etter Kristi åpenbaringsdag
Tekster: Jes 12,1–6. Ef 1,7–12. Joh 1,29–34.

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 1. kapittel:

Dagen etter ser han Jesus komme, og han sier: «Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd. Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer en mann som er kommet foran meg, for han var til før meg. Jeg visste heller ikke hvem han var, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.» Og Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden komme ned fra himmelen som en due, og den ble over ham. Jeg visste heller ikke hvem han var, men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Han du ser Ånden komme ned og bli over, han er det som døper med Den Hellige Ånd. Og jeg har sett det, og dette er mitt vitnesbyrd: Han er Guds Sønn.»

Slik lyder Herrens ord.

*

Idet jeg begynner å skrive denne prekenen, viser klokken 21.13, og det er lørdag 9. januar.

Nettavisene skriver om Petter Northug, om at salget av pels har eksplodert, om en gravemaskin som gikk gjennom isen, om Melodi Grand Prix, om partiet Venstre som har fått en ny ledertrio.

Mens jeg skriver, tenker jeg på at i morgen er det 10. januar. Og det skal feires gudstjeneste i Søreide kirke med meg ved alteret og på prekestolen.

Så leser jeg litt på internett om hva som har skjedd den 10. januar opp gjennom historien.

49 f.Kr.: Julius Cæsar krysser Rubicon.
1800: Lars Levi Læstadius blir født.
1920: Folkeforbundet godkjenner Versaillestraktaten i oppgjøret etter 1. verdenskrig.
1929: Tegneseriefiguren Tintin gjør sin entré på verdensarenaen.
1946: FN avholder sin første generalforsamling.
1985: Anette Sagen blir født.

Dette er små glimt av historien. Den som vi lever i. Den jeg selv er en del av.

Hva vil skje på denne dagen i år?

I hvert fall faller den på en søndag, og den får en plass og et navn i kirkeåret: 1. søndag etter Kristi åpenbaringsdag.

10. januar 2010 blir tildelt noen bibeltekster som skal leses og prekes over over det ganske land.

Slik blir kirkeåret føyd inn i det vanlige året, i historiens gang.

Kirkeårets dager vender tilbake, år etter år – men historiens dager kommer bare én gang.

For det som skjer, skjer én gang. Man skulle kanskje ønske at noe kunne skje om igjen. Noen ganger. Hvis du har opplevd noe helt strålende og vidunderlig – bare tenk deg om, prøv å komme på den største dagen du har opplevd noensinne.

Da skulle du kanskje ønske at den dagen kunne komme igjen.

Noen slike store merkedager prøver vi ofte å bringe tilbake, løfte frem igjen fra glemselen; vi feirer jo fødselsdager, bryllupsdager, vi har jubileer og markeringer.

Derfor er det godt og konkret med alle hendelser som kan festes til en dato. Den 10. januar 1902, for eksempel: Avisa Nordlys kommer ut for første gang. Det er greit og håndgripelig. Det skjedde den dagen.

Men Bibelens fortellinger er annerledes.

Ingen vet hvilken dato det hendte – at Jesus kom til døperen Johannes og Johannes sa: “Se, der er Guds lam”. Ingen kan tidfeste denne hendelsen. Og derfor kan vi like godt minnes den i dag som en annen dag.

Den eneste tidsangivelsen Johannesevangeliet oppgir, er “dagen etter”. Dagen etter hva? Dagen etter det som skjedde dagen før. Og det står ingenting om hvilken dag dagen før var.

Dette kan være noe av et problem for den som vil tro på Gud.

Vår tidsalder forventer historisk etterrettelighet. At man kan redegjøre for de historiske omstendighetene rundt en viktig hendelse. Kanskje kan vi kalle vår tid for en fakta-orientert tidsalder.

Vi tenker gjerne i årsak og virkning – at hele historien er en lang rekke, eller: et gedigent samspill av årsaker og virkninger. Noe skjer et sted, på et tidspunkt, og det utløser en annen hendelse, som igjen får konsekvenser et annet sted, en annen gang. Historikerne er de som tolker historiens gang og ser tingene i sammenheng.

Da får en hendelse størst verdi hvis vi er sikre på at den virkelig har hendt, og hvis vi har troverdige beretninger om den, slik at vi vet mest mulig om hvordan den foregikk. Vi verdsetter fakta. Fakta kan vi plassere i historien. Men ikke legender og sagn og halvsannheter.

For hvor troverdig er evangelisten Johannes som historiker? Neppe noe særlig etter våre dagers målestokk.

Evangelisten Johannes sier det uttrykkelig selv. Han har baktanker med skriftet sitt. Han er ikke bare historiker. Han er misjonær. For i nest siste kapittel skriver han: “Dette er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn.”

Jeg har møtt mennesker som sier: “Oppstandelsen kunne jeg godt ha trodd på. Det er en engangshendelse. Den er unik. Men jeg har mer problemer med alle helbredelsene og undrene i Bibelen. Det virker som om det skjedde overnaturlige ting hele tiden. Og da blir ikke oppstandelsen så spesiell. Den føyer seg bare naturlig inn i et gammeldags, utdatert verdensbilde hvor det skjedde daglig at blinde, døve og lamme ble helbredet, demoner drevet ut, og hvor Gud kunne befale en bestemt due at den skulle sveve over Jesus – og hvorfor skulle ikke døde kunne stå opp igjen i en slik verden? Alt det andre skygger for oppstandelsen.”

Mange opplever det som om det er en dyp kløft mellom dem og Bibelens fortellinger. En uoverstigelig avgrunn av tid som er gått, av forestillinger som har forandret seg, av ny viten og kunnskap som er kommet til.

For dem er det som om Jesus er forsvunnet ut av historiens gang. Han gikk engang omkring på jorden, han gjorde mye godt, men ingen vet nøyaktig hva, for det er så lenge siden, og han døde, og… noe skjedde også etterpå, men det er stor usikkerhet om hva det var.

Mange kjenner det som om de må velge mellom å være et troende menneske og et moderne menneske.

Fordi: Å være et moderne menneske er å være et historisk menneske, et menneske plassert på samme tidslinje som alle andre mennesker, underlagt de samme fysiske lover – og da blir mange av evangelienes beretninger vanskelige å akseptere.

Å være et troende menneske oppleves da som en motsetning til å være moderne. For Guds handlinger lar seg nemlig ikke se og beskrive av historikere. Skal man være moderne, må man forholde seg til historiens gang. Skal man tro på Gud, vil man ikke komme utenom at Gud er usynlig og utelatt i historieskrivningen.

Så hvis man skal være en troende, må man liksom henvise Gud til det ene stedet hvor historikerne ikke slipper til: til menneskenes indre, eller man kan kalle Gud for en skjult kraft i alt. Og selv om begge deler gir god mening fra et kristent perspektiv, så omgår man da det egentlige spørsmålet. Og spørsmålet er:

Er det mulig å tro at Gud ikke bare er noe utilgjengelig og dunkelt og hemmelighetsfullt inne i oss, eller et eller annet umålbart fenomen i naturen, ja, kan vi tro at Gud er en som kommer til oss i ytre historiske kjensgjerninger?

For døperen Johannes så Jesus komme. Han så Jesus komme – i vår verdens historie – se, der kom Jesus gående.

Og hva sa døperen om Jesus? Han sa: “Jesus var til før meg.” Det han mener, er at Jesus var til før all tid, ja, Jesus var Ordet som alltid hadde vært hos Gud.

Og nå var dette Ordet kommet inn i historien. Jesus, som selv var Gud, og var den første årsak til alt som finnes, han var født og var blitt en av mange virkninger og årsaker i det uoverskuelige samspillet som heter historien.

Jesus ble henrettet på et kors –
og han stod opp igjen fra de døde tredje dag,
kroppen hans var ikke i graven,
det kommer vi ikke utenom, det er der vår tro begynner,
og vi pleier jo å si at han fór opp til himmelen,
og sitter ved Guds, den allmektige Faders, høyre hånd
– og så da?

Er han ikke lenger her, da? Han som Johannes så komme?
Er han gått ut av vår historie? Og forsvunnet?

Nei – vi ser ham komme.
Vi er her.
Og han kommer.

Han var til før oss.
Men han kommer hit. Nå.

Hvordan? Jo, i alt dette som vi gjør på vegne av ham.
Han er her, i historien, i ytre, fysiske ting.

“Se der, Guds lam, som bærer verdens synd. Se der!”
Se hvor?

Se – for eksempel – mot døpefonten. Hør – snart – ordene som skal sies der.

Jo da, det er min munn og mine stemmebånd og min tunge som former lydene til ord. Men det er egentlig Jesus som snakker til dåpsbarna. “Gud bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid. Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn – jeg døper deg…”

Og under nattverden – det er mine hender som løfter brødet, men det er egentlig Jesus som byr det frem: “Dette er mitt legeme som gis for dere.”

Og når vi er samlet her i Jesu navn – ja, så er det våre stemmer og våre blikk og våre føtter og våre kropper – men egentlig er hver av oss en del av den samme kroppen, av ham, av Jesus, for han er kirkens hode.

Dette kan ikke en historiker skrive.

Men troen kan se det. Troen trenger ikke å late som om verden ikke har forandret seg siden Jesu tid. Troen din trenger ikke ta stilling til alt mulig underlig i Bibelen og tradisjonen. Troen kan skimte Gud i nåtiden. Ja, det er det som er tro: Å møte Gud i den historien som blir til her og nå.

Og hvis du vil skrive ned Guds historie i verden,
så kommer du ikke utenom søndag klokken 11 eller når det måtte være at man feirer gudstjeneste rundt omkring på kloden.

For Gud er her, ikke bare som en skjult og gåtefull kraft, nei, i dag åpenbarer Gud seg i verdenshistorien, her på Søreide, her i dette rommet, se, her er Guds lam, som bærer verdens synd!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.

Artig…

…hvordan denne billedserien klarer å få alle de fotograferte til å se veldig, veldig rare ut. Legg for eksempel merke til kronprinsens forsvunne pupiller når han slynger seg i valsen med sin kjære. Hopp heller ikke over bildet der Geir Lundestad viser frem en julenissegrimase for herr og fru Will Smith. Og for all del: Les bildetekstene nøye! De forteller én historie, bildene en annen.

Rart hvordan en bankett som helt sikkert var en av årets stiligste, kan fremstå som et litt stusslig julebord. Et bilde forteller mer enn tusen ord, heter det, men jeg er jammen ikke helt sikker på om det er sant.

Guds barn

Jeg møter stadig flere som har problemer med tanken om at et barn blir Guds barn først i dåpen. Denne tanken kommer tydelig til uttrykk i gjeldende dåpsliturgi. Rett etter at barnet er døpt, vender presten seg mot det, legger hånden på barnets hode og sier: “Den allmektige Gud har nå gitt deg sin Hellige Ånd, gjort deg til sitt barn…”

Men har ikke barnet vært Guds barn hele veien? Dette er det en del som lurer på. Og jo, på et vis må man selvsagt kunne si at slik er det, ettersom alt liv tilhører Gud. Ethvert barn er i denne forstand Guds barn, av to enkle grunner: 1) Det er et barn, og 2) Som alt annet liv tilhører barnet Gud.

Men i kristen sammenheng har uttrykket “Guds barn” en annen betydning enn dette. Jeg tror vi blir litt forvirret av at nesten alle som blir døpt i Den norske kirke, er spedbarn. Er det en voksen som blir døpt, kommer det klarere frem at uttrykket “Guds barn” har en annen og mer spesifikk mening enn den ovennevnte. Når for eksempel en 40-åring får høre at Gud har gjort henne til sitt barn, så blir det ganske opplagt at dette representerer noe nytt. Guds barn er nemlig en betegnelse for Guds folk, for kirken. Guds barn er de som ved troen på Jesus som Frelser er trådt inn i et nytt forhold til Gud. De hører med i Guds rike. Og i Guds rike er alle barn av Gud, enten de er unge eller gamle. Under dåpshandlingen blir dette sagt som et løfte til dåpskandidaten: Du er Guds barn. Idet presten sier dette, er det Guds eget løfte som lyder.

Og heri ligger det unike ved dåpshandlingen: Her blir løftet gitt – ikke som en generell, trivelig påstand om at alle barn er Guds barn – men som et gledens budskap direkte til den som døpes: DU er Guds barn.

Våpen i kirkens emblem?

Jeg sitter her på kontoret mitt og leser i en bok om øksen som Olav den Hellige ofte avbildes med. Det vekker minner om en Vårt Land- og Aftenposten-sak fra en tid tilbake, hvor Gyrid Gunnes kritiserer Den norske kirkes emblem, et emblem som inneholder to økser.

I ulike sammenhenger kan denne øksen tydes ulikt, men i kirkelig kunst er den å forstå som det våpenet Olav led martyrdøden ved. Da blir øksen et symbol på den kjærlighet helgenkongen viste ved å gi sitt liv for sine venner, slik også Jesus gjorde. Samtidig kan øksen i andre sammenhenger stå for Olavs eget våpen: hans engang berømte og fryktede øks, Hel. Når kirkens emblem fremstiller to økser, kan det rett og slett bety at emblemet inneholder begge disse to forståelsene av øksesymbolet: både Olavs stridsøks, som han kjempet for sin sak med, og den øks som Olav ble felt av.

Gyrid Gunnes er kritisk til øksen som symbol, fordi den er et våpen og et maktsymbol. Utvilsomt har hun et poeng. Et par innvendinger har jeg like fullt til hennes innspill:

1. Kristenhetens mest utbredte symbol er et av de grusomste tortur- og henrettelsesinstrumenter verden har sett: et kors. Det forhindrer likevel ikke at dette symbolet synes å passe inn og gi mening i utallige sammenhenger. Korset kan forbausende ofte fremstå som et håpstegn.

2. Som våpen begynner vel øksen å bli noe utdatert, akkurat slik korset ikke lenger er så mye brukt som henrettelsesinstrument. Jo visst kan mediene innimellom fortelle om bestialske øksemord som skjer omkring i verden, men øksen er vel i våre dager – i alle fall i Norge – først og fremst et redskap? Øksen er dessuten ikke det eneste redskap som også kan finne anvendelse som våpen.

Konklusjonen? La oss gjerne diskutere dette videre, det kan helt sikkert finnes mange andre gode symboler. Jeg tror likevel ikke at det er så dumt om Den norske kirkes emblem knytter an til olavstradisjonen. Men jeg er enig i at det nåværende emblemet har et noe autoritært og faktisk byråkratisk preg. Dette har imidlertid etter min mening like mye å gjøre med formspråk og fargevalg som med hvilket symbol emblemet bærer.

- Sindre S

Min Gud

Noen spør: Hvem er din Gud?

Min Gud er så mye. Det finnes ingen grenser for min Gud.

Min Gud er én. Men også tre. Derfor er min Gud er en dans.

Mens englene synger, danser Guds tre personer med hverandre.

Men på den syvende dagen hviler min Gud.

Derfor har han god tid.

Min Gud er ikke i stormen, ikke i jordskjelvet, ikke i ilden. Nei, min Gud er en svak susing.

Min Gud blir født av en kvinne.

Hele Gud blir født. Men barnet skal likevel kalles Guds Sønn. For Gud Fader er i himmelen.

Derfor er min Gud en far som vet hva det er å miste. Min Gud er en far som må vandre med sin sønn til stedet der sønnen skal henrettes. Min Gud er Abraham. Men min Gud er også væren som Abraham så. Og min Gud er Isak.

Kan min Gud danse i himmelen – mens Sønnen er borte?

Det tror jeg ikke.

Derfor er min Gud en far som venter på at sønnen skal komme hjem igjen.

Min Gud får spikre slått gjennom håndleddene og dør mens han henger på to trestokker satt i kors. Én gang dør han. Og én gang står han opp.

Min Gud er alltid hos meg.

En gang skal han komme igjen. Bare Gud vet når det skal skje.

Iblant aner jeg hva det er at Gud kommer.

En gang skal jeg se min Gud som han er, slik han alltid ser meg som jeg er.

Lite grønt i rødgrønn klimapolitikk

Jeg synes Soria Moria II-erklæringen er ganske skuffende på klima- og energiområdet. Dette overrasker meg for så vidt ikke, i og med at ingen av partiene som frontet denne saken sterkt, fikk over syv prosent oppslutning i stortingsvalget, men det var jo lov å håpe på noe bedre.

La oss ta en nærmere titt på Soria Moria II.

I erklæringens kapittel 12, “Norge som miljønasjon”, leverer regjeringen ti punkter under overskriften “Regjeringen vil”. Staben her i sindregreier har gått gjennom punktene og utført en akkurat passe grundig konsekvensanalyse.

Alle løfter som innebærer nye og umiddelbare utslippsreduksjoner, har fått en grønn farge. I tilfelle du skulle få problemer må å få øye på disse punktene, er de også satt i halvfet. Kombinasjonen ser altså slik ut: grønn halvfet skrift. Alle løfter som innebærer at man “setter seg et mål”, “viderefører et initiativ”, “lager en handlingsplan”, “gjør en vurdering” eller annet som ikke medfører nye og umiddelbare utslippsreduksjoner, dvs at tiltaket enten er i gang eller forskyves til et tidspunkt i fremtiden, er merket med en rød farge. Så da setter vi i gang.

Regjeringen vil:

• overoppfylle Kyotoavtalen med 10 prosent
• skjerpe Norges klimamål (…) – dersom det kan bidra til enighet om en ambisiøs klimaavtale der de store utslippslandene påtar seg konkrete utslippsforpliktelser
• at Norge, som del av en global og ambisiøs klimaavtale (…), påtar seg en utslippsforpliktelse tilsvarende reduksjoner på 100 prosent innen 2030
• videreføre klima- og skoginitiativet (…)
• legge fram for Stortinget en vurdering av klimapolitikken og behov for endrede virkemidler, herunder de sektorvise klimahandlingsplanene. En ny internasjonal klimaavtale nødvendigggjør en revisjon av nasjonale mål og virkemidler og en ny vurdering av hvordan Norges samlede innsats (…)
• gjøre Statens forurensningstilsyn om til Klima- og forurensningsdirektorat
• bruke plan- og bygningsloven aktivt for å redusere utslippene av klimagasser fra transport- og byggesektoren (det er muligens litt godhjertet å merke dette med grønn farge, men noe må de jo få)
• at Forurensningsloven fortsatt skal være et viktig virkemiddel i klima- og miljøarbeidet
• at det i forbindelse med oppfølgingen av bærekraftstrategien, og i de ordinære budsjettframlegg, skal legges fram en rapportering/klimagassbudsjett som vurderer konsekvensene for klimagassutslipp og som rapporterer om utslippsutviklingen (…)

Og sist, men ikke minst:

• lage en konkret handlingsplan for alle sektorer for hvordan det norske samfunnet må forberede seg på å leve med klimaendringer (…)

Så du ikke så mye grønt, synes du?

Populærvitenskapelig om Monty Python

Jeg føler for så vidt at jeg henger greit med hele veien, der jeg sitter og leser en lengre artikkel om Monty Python i siste nummer av Morgenbladet. Men så skal artikkelforfatteren oppsummere og konkludere, og det er her jeg setter kaffen i vrangstrupen og med ett føler meg dum som en østers (OBS! Sindre, heter det ikke STUM som en østers? Jo da, men denne feilen bare understreker hvor dum jeg er. Et kjapt Google-søk (enda et forslitt uttrykk) viser for øvrig at omtrent en av ti skriver dum som en østers og ikke stum som en. Men kan du ikke komme til poenget?) Jo, altså, er det flere enn meg som får problemer med å henge med i svingene i følgende setning? Prøv å lese den høyt, det blir ganske festlig.

“På ett nivå kan vi si at Flying Circus representerer en dobbeltkodet kritikk av fjernsynsmediets narrative diskurs, som både selvrefererensielt og metatekstuelt konstituerte et kritisk-dialektisk nivå innenfor underholdningsfeltet.”

Er det ment som humor eller ikke? Jeg aner ikke. Jeg er ikke innenfor denne terminologien. Kanskje noen av dere som leser denne bloggen kan forklare nærmere?

Artikkelen fortsetter for øvrig slik: “Men det bare understreker at serien i bunn og grunn ikke kan analyseres.” Uansett er det jo hyggelig at noen forsøker!

Anonymisering?

Det er gjort nye undersøkelser i saken der tidligere kirkeverge i Bergen Kirkelige Fellesråd gikk av på grunn av pengerot. Jeg skal ikke uttale meg om selve saken, men bare peke på et underlig fenomen.

Vårt Land har tidligere ikke hatt noe imot å gå ut med navnet på den tidligere kirkevergen, men har tydeligvis bestemt seg for at han skal få være anonym fra nå av. De skriver derfor at “NN har fått utbetalt så og så mye mer enn avtalt”, penger som “skulle ha vært dekket av NN privat”. Videre ser artikkelen slik ut:

Men mer anonym er ikke den tidligere kirkevergen blitt, enn at det bare er å klikke på denne koblingen, så dukker han jammen opp i et stort intervju med navn og bilde.

Sindregreier: Nå også med meningsmålinger!

Kirkegreier. Torsdag er en fin dag i Søreide kirke. Klokken 10 kommer babysang-gruppen, som kunne realiseres takket være det som så fint heter midler til implementering av trosopplæringsreformen. Babysangen er det menighetens organist som står for. Og baby-foreldrene. Og babyene selv. Klokken 11 er det åpen kirke med kaffe, vafler og andakt (rekkefølgen er kronologisk og gir ingen pekepinn om hvor høyt eller lavt jeg verdsetter de ulike tingene). I dag er det jeg som skal lede andakten.

Barnegreier. Dernest blir det litt tid på kontoret, før jeg må rusle ned i barnehagen og hente mine to barn, helst ikke så mye senere enn klokken tre, fordi minstemann er ganske fersk og trenger litt tid i trygghet sammen med sine foreldre og sin storebror – kanskje? Ifølge barnehagen er han imidlertid blid som en lerke hele tiden, men når han kommer hjem, fremstår han ofte som litt sutrete og misfornøyd. Vi velger å tro at dette skyldes trøttheten som oppstår etter en lang og anstrengende dag i barnehagen, og ikke at han synes det er kjedelig og frustrerende å være sammen med familien sin.

Vi vil høre DIN mening! For å få klarhet i de nevnte spørsmål, har jeg laget en meningsmåling hvor du kan svare på hva du tror er grunnen til at minstemann er litt sutrete om ettermiddagen. Dette blir spennende! For at det ikke skal bli avslørt hvor få som egentlig leser denne bloggen, har jeg åpnet for at man kan stemme uendelig mange ganger fra hver datamaskin.