Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus i det 9. kapittel:
En i mengden sa til Jesus: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.
Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» 29 Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn *og faste•.»
Slik lyder Herrens ord.
*
Mens jeg arbeider med prekenen, hører jeg ofte på musikk.
Det gjør jeg også denne gangen.
Jeg sitter altså og leser gjennom alle dagens tekster. Musikken jeg har på øret, er en svensk artist som heter Laleh. En ung dame som har toppet hitlistene i Sverige mange ganger siden hun slo gjennom i 2005.
Stort sett glir musikken bare forbi mens jeg jobber, uten at jeg tenker over hva som blir sunget. Men akkurat idet jeg er ferdig med å lese dagens prekentekst, legger jeg merke til teksten som denne Laleh synger inn i øret mitt. Jeg stopper opp litt. Og lytter. Det høres ut som om det hun synger, er viktig for henne.
Fritt oversatt fra engelsk vil det lyde omtrent slik:
«Men jeg er ikke sterk nok
til å stanse bombene,
så de bare fortsetter å falle –»
*
Jeg er ikke sterk nok…
Det var litt uvanlig til å være i 2012, tenkte jeg. Jeg har hørt mange artister synge om at de vil være sterke, frie og uavhengige. Men hun her synger at hun ikke er sterk nok. Så gikk jeg inn og fant hele teksten på internett.
Da oppdaget jeg at denne sangen er en bønn.
Sangen forteller om en ung mann som er plaget med mareritt.
Han har vært i et krigsherjet område, som hjelpearbeider, soldat – eller noe annet.
Før han reiste, var han en morsom fyr. Nå syns han ingenting er gøy lenger.
Om natten drømmer han stadig at han er tilbake i ørkenen, omgitt av den tørre sanden – og i drømmen rekker han hendene utover og oppover.
Mer får vi ikke vite om historien hans,
vi får bare dette bruddstykket av et liv,
så vidt får vi se inn i en sjel som er merket av noe vondt.
Så vet vi heller ikke om han strakte hendene oppover som en bønn. Eller om han ville beskytte seg mot noe som falt mot ham, for eksempel mot bomber fra fremmede fly..? Eller kanskje hendene hans formet – en bønn om at noen måtte beskytte ham?
Den unge mannen tenker tilbake på krigen han har vært med i, og sier de ordene som er refrenget i sangen:
Hvem bryr seg om hvem som begynte?
Hvem er sterk nok til å stanse det?
*
Hvem er sterk nok?
Det er spørsmålet i sangen.
Det er også spørsmålet denne søndagen i kirkeåret.
Hvem er sterk nok til å få en slutt på krig og sult og fattigdom og bekymringer og sykdom – kort sagt: alt som er vondt?
Både det vonde som er helt nært – det som angår deg og dine nærmeste – og det som er lenger borte – det som ikke angår deg direkte, men som du likevel lar deg prege av, fordi du hører om det i nyhetene og andre steder.
*
Hvem er sterk nok til å stanse det vonde?
*
Det er i hvert fall ikke meg.
Jeg blir så ofte motløs.
Jeg tenker på folk jeg kjenner – som må gå gjennom tøffe ting.
Ting jeg ikke skjønner vitsen med, rett og slett.
Ting som jeg ikke har makt til å gjøre noe med.
Utover å være der når det er tøft.
Ofte – når slike ting går inn på meg – så søker jeg ham som viste seg å være sterkere enn døden. For å be om hjelp. Hjelp til meg selv eller andre.
Men innimellom kjennes det som om det jeg tror på, ikke har noen forbindelse til dette livet, troen henger liksom ikke alltid sammen med det som skjer her i verden.
Da må jeg kjempe for å finne mening i kristentroens grunnsannheter: at Gud ble menneske, at han døde for vår skyld, og sto opp igjen fra døde.
Og noen ganger spør jeg meg selv:
Hvorfor driver jeg og ber til en jeg ikke ser – og ikke hører?
*
Jeg tror, hjelp meg i min vantro!
*
Det er bønnen fra mannen vi møtte i dagens prekentekst.
En bønn fra dypet av sjelen.
Sønnen hans hadde en ånd i seg, sa han, og denne ånden grep stadig fatt i ham og rev ham over ende, så han frådet og skar tenner og ble helt stiv – vi vil kanskje si at det minner om epilepsi – men uansett hva mannens sønn var rammet av, så kom mannen til Jesus, uten egentlig å vite hva han skulle forvente.
Bønnen hans er full av forbehold, nesten nøktern – hvis det er mulig for deg å gjøre noe, sier han, ja, Jesus, hvis du er sterk nok, hvis du kan stoppe det – så ha medfølelse med oss og hjelp ham…
Alt er mulig for den som tror, svarer Jesus.
Hva ville denne fortellingen ha vært om mannen bare svarte tilbake, at: «Ja, jeg tror!» – og Jesus deretter gjorde sønnen frisk? Da ville budskapet til oss ha vært: Bare troen din er sterk nok, så skal alt bli som du vil. Men det er ikke det som står.
Mannen sa noe mer enn: «Jeg tror.» Etterpå sa han:
Hjelp meg i min vantro!
Det må være et av de ærligste vitnesbyrdene om tro som finnes i hele Bibelen.
Det er omtrent slik: Jo, Jesus, jeg tror for så vidt at alt er mulig for den som tror, men den troen har ikke jeg. Jeg tror på deg, Jesus, men jeg tror ikke på min egen tro.
Mannen ber for sønnen sin. Fordi han selv ikke kan stanse det vonde.
Laleh, den svenske artisten, synger om en krig, om at hun er ikke sterk nok til å stanse bombene; så de fortsetter å falle, mens hun fortsetter sangen:
«Jeg har bare hendene
å beskytte meg med.»
Jeg tror hun synger om hendene til en som ber –
for rett etterpå synger hun noe som overrasker meg. Plutselig dukker «de kristne» opp i teksten. Laleh selv går ikke for å være en kristen artist. Om hun pleier å be, vet jeg ikke. I hvert fall synger hun om de kristne med en viss distanse. Det blir nok litt merkelig når jeg sier det på norsk, uten musikken som hører til, men dette er sangteksten:
De kristne synger ut,
de synger: Jesus!
Og kirkene roper ut,
de synger: JESUS,
kan du stanse det?
*
Som jeg nevnte: Opprinnelig kalles denne søndagen befrielsens søndag.
Men jeg synes liksom ikke at dagens bibeltekster passer helt til en sånn tittel.
Jo visst blir gutten befridd.
Men det er mye mer enn bare befrielse i disse tekstene.
Et annet tema er spenningen mellom tro og vantro – hvordan begge deler kan finnes, side om side, i et og samme sjelsliv –
og så finner vi dette veldige spørsmålet om hvem som sender det vonde over Job – er det virkelig Gud som står bak?
og i teksten fra Efeserbrevet møter vi en verden som er befolket med mange skremmende makter, både på jorden og i himmelrommet,
så når vi får en søndag med alle disse tekstene – da tenker jeg:
Summen av alt dette blir – for oss – et rop om befrielse – for verden og for den enkelte.
*
Jeg tror det må være en av kirkens viktigste oppgaver. Å løfte verden frem for Jesus i bønn. Å rope til Jesus om befrielse.
Når disiplene lurte på hvorfor ikke de kunne drive ånden ut av gutten, så svarte Jesus:
Dette slaget kan bare drives ut ved bønn.
Det står noe om faste der også. Men det viktigste er bønn.
Og det er jo en bønn Laleh beskriver i sangen sin, når hun sier at kirkene roper ut, de synger: JESUS!
Faktisk er det ofte akkurat det vi gjør i kirken. Vi roper ut. Vi synger Jesu navn. Og det er et rop om befrielse. På vegne av hele verden. For alt som lever. Det trenger ikke være flere ord i en bønn. Det holder lenge med dette ene ordet:
JESUS!
*
Det virker kanskje rart at vi nå skal synge «Ingen er så trygg i fare».
Men det skal vi.
Fordi denne gudstjenesten skal gi rom for tvil og vantro på den ene siden – og på den andre siden skal det være rom for den barnlige tilliten.
Det er lett å bli lurt av den første linjen i salmen.
«Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare».
Noen påstår at det ikke er sant, fordi det stadig skjer vonde ting både med barn og voksne.
Men hvis du har sunget mer enn det første verset, så vet du at denne salmen lodder dypere.
Den sier at ingenting av det vi opplever, ingen nød og ingen lykke, kan rive oss ut av Guds hender.
Så er vi på en måte befridd. Verden også. Fordi Gud holder alt i sine hender.
Livet rommer tap og seiere.
Livet rommer fødsel – og død.
Livet rommer tro og vantro.
Tenk, i ett menneskes liv er det rom for alt dette.
Og gjennom alt som skjer, er det en som alltid bærer oss
en som bare vil vårt beste,
den ene som er sterk nok
til å forvandle død til liv.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd
som var og er og blir én sann Gud fra evighet til evighet.
