Preken 13. november 2010
Søreide kirke
Når jeg begynner på denne prekenen, er klokken 23.04. Lørdag kveld.
Er dette for sent?
Det er i hvert fall noe jeg prøver å unngå.
Men denne uken var det vanskelig.
Det har vært mye å gjøre. Det trenger jeg ikke legge skjul på.
Jeg har riktignok gjort meg noen refleksjoner underveis de siste dagene, helt fra første gang jeg leste hvilke tekster jeg skulle preke over. Men jeg hadde likevel ingen idé som var gjennomtenkt og klar.
Derfor, idet jeg har satt meg ned ved tastaturet og skal til å klapre løs, så kommer det: ingenting. Noen ganger er det bare å skrive i vei. Men ikke denne gangen.
Kanskje kan dét også være noe å dele?
Dette skjer:
Jeg setter meg ned foran tastaturet.
Jeg gjør slik jeg pleier: Jeg kopierer alle søndagens tekster inn i et dokument.
Jeg leser dem. Forsøker å trenge inn i dem på ny – jeg var da litt inne i dem tidligere i uken?
Men nei – det er bare ord. Jeg vet at særlig en av disse tekstene, den fra korinterbrevet, den er noe av det vakreste jeg vet om. Jeg har talt over den mange ganger i begravelser. Bare hør, sier jeg til meg selv, bare les og hør det for deg:
Slik er det med de dødes oppstandelse. Det som blir sådd, er forgjengelig, men det som står opp, er uforgjengelig. Det blir sådd i vanære, men det står opp i herlighet. Det blir sådd i svakhet, men det står opp i kraft.
Ja, bare lytt, tenker jeg.
Det blir sådd i vanære, men det står opp i herlighet.
Men i dag vil liksom ikke disse ordene ha noen kommentar fra meg. Er det det som skjer?
Vil ordene snakke selv? Uten min innblanding?
Det blir sådd i svakhet, men det står opp i kraft.
Ja, så hvem er jeg da – som liksom skal fremstå som så sterk oppe på prekestolen? Og alltid ha noen kloke ord på lur?
Vi skal jo bli sådd i svakhet –
for det er da vi skal stå opp i kraft.
Så tenker jeg: Må jeg på et eller annet vis jeg bøye meg ned? Legge av meg alle tilløp til arroganse? Glemme alt som heter styrke?
Og det er sant – når jeg kjenner etter, så er jeg faktisk sliten etter uken som har gått. Jeg kjenner meg ikke særlig sterk. Hvis jeg tillater meg å lukke øynene litt, så merker jeg jo at jeg aller helst vil gå og legge meg og bare sove til langt utpå morgenkvisten. Og så stå opp og drikke kaffe og lese avisen og bare ta det helt med ro til kvelden kommer igjen.
Men så sitter jeg altså ved tasturet, og leser disse ordene om og om igjen:
Det blir sådd i vanære –
og for en prest må det jo være en vanære å stå på prekestolen uten å ha noe å si.
Men det står jo også videre:
Det står opp i herlighet.
*
Så – jeg får på en måte ikke panikk, selv om klokken skrider fremover,
det er blitt sent,
og innimellom glir blikket mitt over det som egentlig er prekenteksten. Fire vers fra Johannesevangeliet. Og det tar tid før jeg klarer å ta dem inn over meg.
Da alle prestene i Fana prosti var samlet nå på tirsdag, var det flere som ymtet frempå at de skulle ønske korinterbrevsteksten var den vi skulle preke over. Fordi det er noe spesielt med de ordene. De gir rom til alt det som ikke er så veldig sterkt og ærefullt.
*
Men det kan jo godt sies at det er godt å kjenne innimellom at man er sterk.
Og det vi måtte ha av styrke, har vi fått fra Gud. Som en gave.
Det er jo ikke sånn at Gud misliker det når vi er sterke.
Styrke er ikke dumt – bare hvis den hindrer Gud i å slippe til.
*
Jeg tror jeg ser en sammenheng. Vi er midt mellom allehelgensdag, som var forrige søndag, og søndag for de forfulgte, som vi markerer neste søndag.
Alle helgen – alle helgner – betyr jo bare alle de hellige, som igjen betyr: alle som er gått bort i troen på Jesus. De er også nær oss her i dag. For de er nær oss i Gud. Hver eneste en. Ingen er glemt av Gud.
Det er det store perspektivet. At alle som er sådd i svakhet, er nær oss i Gud. Og å dø i troen på Jesus, det er å bli sådd i svakhet. Det er å bli lagt i jorden som et frø som venter på engang å få spire frem på ny, som noe annet og nytt og likevel som akkurat den samme.
Mens neste søndag, søndag for de forfulgte; da er det et smalere perspektiv. Da dreier det seg om alle som blir sådd i vanære. For det å være forfulgt, det å være utstøtt, det å miste livet for sin tro, det er å bli sådd i vanære.
I denne delen av kirkeåret står vi.
Vi befinner oss mellom de svake og de vanærede.
Og en sen lørdagskveld sitter jeg altså for meg selv, foran en skjerm, og tenker og skriver:
at jeg kjenner meg svak i kveld.
Men i min svakhet er jeg ikke alene.
Noe blir sådd i svakheten.
Noe som engang skal stå opp i kraft.
*
Så –
det er gått litt tid
– og det ytre bildet er fremdeles det samme:
en ennå ganske ung mann, småbarnsfar og dessuten prest, tungt tilbakelent i kontorstolen, med enda tyngre øyelokk og stadig langsommere fingre
– men det indre bildet har liksom åpnet seg:
Det er noe – under alt.
Under alt er det noe som bærer.
Og dette noe kjennes enda nærmere i denne trøtte, svake stunden, i stillheten, bak hjerteslagene, eller under de tunge øyelokkene, eller kanskje like mye et sted der ute i natten, i regnet –
det er en trygghet under alt.
Du bæres ikke av din egen styrke. Under alle disse lagene med rustninger og beskyttelse som du har kledd deg i, under alt bæres du i Guds kraft –
og det er hans kraft og hans hender som skal løfte deg til sist, hele veien opp fra støvet på jorden til herligheten hos ham. Det er han som skal gjøre det! Så ikke frykt din egen svakhet. Stol på hans kraft.
Så – hvor stor er hans kraft?
Hva kan han gjøre?
For før eller siden blir vi jo alle sådd i svakhet.
Ingen av oss slipper unna dét. Å bli senket ned i jorden.
Så hvor stor er hans kraft?
Jeg vil be dere om å bli sittende – dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 6. kapittel:
Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg så visst ikke støte bort. For jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, som har sendt meg. Og hans vilje er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag. For dette er min Fars vilje, at den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.»
Slik lyder Herrens ord.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd
som var og er og blir én sann Gud fra evighet til evighet.
Oppdatering: Selv om den ikke er gått i trykken helt ennå, er det allerede mulig å bestille samlingen på nettet, bare følg denne linken: “Se, her er vårt sted” på notebutikken.no.
