Du finnes bare én gang.
Akkurat du.

Én gang,
og når du er borte,
kommer det ingen andre som er deg.

Hva sier det meg?

Det forteller meg at verden aldri får deg tilbake,
at jeg aldri vil få snakke med akkurat deg igjen,
når du er borte.

Det betyr ikke at du har vært perfekt på alle vis, eller at du har minnet om en helgen. Og det er i grunnen bra, for jeg vet ikke om jeg trives så godt i helgeners selskap.

Mens tiden renner videre, vil jeg fortsatt se mennesker gå omkring i gatene, på torgene, i butikkene. Men ingen av dem kan være deg.

For vi finnes bare én gang.

*

Med mindre –

(skal jeg våge å si dette?)

med mindre noen husker oss,
med mindre det finnes et øye som så oss fra før vi var født,
med mindre et hjerte bærer erindringen om oss fra evighet til evighet,
da venter det kanskje en ny begynnelse et sted,
i en tid som ennå ikke finnes.

Kanskje venter du der?

Ja.

Det er jeg nødt til å tro,
for jeg kan ikke forstå at du skal være borte for alltid,
du som bare kunne finnes én gang,
den gangen kan ikke være forbi,
et sted må du være fastholdt,
akkurat du,
i livets favn,
ved livets hjerte,
jeg kan ikke annet enn å tro at det er sant,
for ennå er du nær og virkelig for meg,
selv om du er borte fra verden

akkurat nå.