Brød og fisk

Preken på semesteråpningen august 2018 på VID, studiested Diakonhjemmet, over teksten om Jesus og barnet som kom med fem brød og to fisker, fra Joh 6,1-13.

Brød.
Og fisk.
Båret frem av to små hender.

Det forandret alt for menneskene som var der.

Hvor kom brødet fra?

Det kom fra kornet.

I år har kornet strevd her i Norge. Tørken og heten har rammet brutalt. Mens noen sier: For en fantastisk sommer det har vært, sier bøndene: Det er en katastrofe. Selv blir jeg urolig ved tanken på at alle former for ekstremvær – både tørke og flom – kommer til å bli vanligere i årene som kommer, og at kornet som vi trenger for å lage brød, får det stadig tøffere.

Hvor kom de to fiskene fra?

Fra vannet, selvsagt. Trolig fra Genesaretsjøen.

Vannet, innsjøene, havet, som vi daglig kan lese urovekkende nyheter om. Nesten alle sjøfugler har nå plast i magen. Polene smelter, havnivået stiger, og havet er blitt så surt at krepsdyr enkelte steder går i oppløsning.

Jorden er i forandring – og det gjelder ikke bare naturen, det gjelder også politisk: Populistiske stemmer vinner gjenklang hos store deler av borgerne i mange land. I Vesten eldes befolkningen. Mange kjenner seg usikre på fremtiden, og søker tilflukt i bevegelser som spiller på usikkerhet og frykt.

Utviklingen de siste tiårene skal ikke svartmales. Mange piler har pekt i riktig retning. Forventet levealder har skutt i været de fleste steder på kloden. Og vi som lever i Norge akkurat nå, lever trolig i et av de frieste og tryggeste samfunnene som noensinne har eksistert.

Men noe tyder på at ting er i ferd med å snu. Et flertall av Europas unge regner i hvert fall med at verden vil være mindre raus mot dem enn den har vært mot deres foreldre.

I denne store, urolige verden lever du og jeg. Vi er på ulike stadier i livene våre. Jeg og en god del av oss har både studiene og en hel del av arbeidslivet bak oss, mens mange av dere har studietiden, yrkeskarrieren og mesteparten av livet foran dere.

Og kanskje spør du deg om du har valgt rett, om det virkelig er her du skal være, på dette studiet, på denne skolen.

Det kan ikke jeg svare på.

Men fortellingen om barnet som delte brød og fisk med andre, sier oss noe.

Så la oss reise tilbake til åssiden i Galilea, hvor en stor folkemengde har flokket seg rundt Jesus. Hvem er disse som er kommet for å se og høre ham?

De er nok ganske vanlige representanter for den jødiske befolkningen i Galilea; mange av dem trolig bondefamilier, som kanskje har en liten jordlapp som de forsøker å leve av.

Men en stor del av det de klarer å dyrke frem, må de gi fra seg – noe til den jødiske eliten og noe til de romerske myndighetene. Den harde skattleggingen har gjort mange familier fattige, mange er blitt tvunget til å pådra seg stor gjeld, og mange vet av bitter erfaring hva sult gjør med et menneske.

Folkene som er samlet omkring Jesus denne dagen, har altså tusen gode grunner til å være bekymret for sine liv og sin fremtid. Barnet som bærer brød og fisker til Jesus, kunne like gjerne ha tenkt:
– Menneskene her er for mange, og sulten deres er for stor. Dessuten trenger min egen familie all mat vi kan få. De små hendene mine kan ikke gjøre noe for alle disse andre.

Selv om fem brød og to fisker ikke er noe til en så stor folkemengde, kan det godt være et betydelig offer for dette barnet. Det kan utgjøre flere dagsrasjoner for barnet og dets familie. Hvis det skulle deles på tusenvis av mennesker, ville det derimot bli så lite på hver at det nesten ble meningsløst. Og likevel velger barnet å ta det med seg frem til Jesus og disiplene, i en underlig blanding av naivitet, tillit og gavmildhet.

•

Og så.

Idet Jesus løfter frem gaven fra barnet, velsigner brødet og fiskene og lar det deles ut og bli til mat i overflod, da ser vi som i et glimt hvordan verden skulle være. Det er Guds skaperdrøm som blir synlig. Tusenvis av fattige mennesker opplever plutselig en overflod som er like stor som den landets elite lever i. Men denne overfloden skyldes ikke at noen er blitt utnyttet. Det er som om Jesus sier til dem:

– Det regimet som dere lever under, det som holder dere nede og truer deres liv og deres helse og stjeler deres eiendom, det gir seg ut for å være deres venn, men det fremmer ikke rettferd og fred for dere. Nei – det er HER, her hvor alle deler og alle får det de behøver, det er HER dere ser hvordan verden skulle være.

Når Jesus deler brødet og fiskene med folkemengden, er det en handling som viser Guds omsorg, godhet og kjærlighet til menneskene. Men like mye er det en erklæring av rettferd, en protest mot eliten og myndighetene som stjeler fra sin egen befolkning.

Til alle tider og på alle steder har mennesket levd under knapphet på ressurser. Verdens goder må forvaltes godt og rettferdig, enten det er snakk om naturressurser eller menneskelig kompetanse. Det gjelder i helsevesenet og sosialtjenesten like mye som i landbruk og fiskerinæring. Kanskje er det derfor Jesus sier at alt som er til overs etter underet, skal samles inn. Sier det oss noe, i et samfunn hvor enorme mengder mat og drikke og andre ressurser kastes og brennes?

*

Dette er et av undrene som Jesus gjorde, ifølge evangeliet etter Johannes.

Men det største underet er et annet.

Det er at de to armene som ble naglet fast til et kors,
fikk strekke seg mot lyset igjen på den tredje dagen,
det er at den henrettede, døde kroppen som ble lagt i graven,
ble reist opp til nytt liv,
og at Jesu hender igjen kunne dele fisk og brød med dem som hadde fulgt ham.

Nettopp dette
– at Gud forvandlet korset til en trone,
at tornekransen ble en frihetskrone,
det har vært noe av sjelen i mange frihetsbevegelser i verden. At Jesus stod opp etter å ha blitt henrettet på korset, har gitt mennesker håp og tro på at selv det som er frembrakt av den mørkeste, styggeste ondskap, kan forvandles av Gud til liv og sang og vekst og glede.

Selv når fremtidsutsiktene synes dystre, når kornet ikke vokser, når havet ikke får puste, når tilliten mellom oss er truet, så virker Gud i mørket på måter vi ikke fatter. Alt vi bærer frem, alt vi ber om velsignelse over, uansett hvor lite det er, ja, også det som er knust og ødelagt av svik eller ondskap, alt kan Gud velsigne, alt kan Gud skape noe nytt av og forvandle til et uventet tegn på gavmildhet.

Dine små hender er ikke alene. Jesus trengte ikke mer enn at et barn kom med litt brød og et par fisker for å mette tusenvis av mennesker.

Vi kan kjenne oss små og ubetydelige. Vi kan føle at vi ikke er på rett plass i livet. Vi kan tenke: Det er bedre om vi beholder ting selv enn å dele det på så mange at det blir verdiløst.

Men fortellingen om Jesus og barnet som kom med brød og fisk, sier oss noe annet: Det at vi er gavmilde mot hverandre, forandrer verden. Det vi bærer frem og ber Jesus om å velsigne, betyr noe, selv om vi ikke har noe annet å tilby enn to tomme hender. Idet vi rekker hendene frem, enten de er tomme eller fulle, da kan underet hende, da kan det skje at håpet, protesten, troen og kampgløden blir tent i oss og i mennesker omkring oss. Da ser vi Guds skaperdrøm. Og har vi først sett den, kan vi ikke slutte å håpe og lengte etter å se at den blir oppfylt.

•

Prekentekst:
Senere dro Jesus over til den andre siden av Galileasjøen, som også kalles Tiberiassjøen. En stor folkemengde fulgte etter ham fordi de så tegnene han gjorde da han helbredet de syke. Jesus gikk opp i fjellet, og der satte han seg sammen med disiplene sine. Påsken, jødenes høytid, var nær.
Jesus løftet blikket og så at en stor folkemengde kom til ham. Han sa da til Filip: «Hvor skal vi kjøpe brød så alle disse kan få noe å spise?» 6 Dette sa han for å prøve ham, for han visste selv hva han ville gjøre. Filip svarte: «Brød for to hundre denarer er ikke nok til at hver av dem kan få et lite stykke.» En annen av disiplene, Andreas, bror til Simon Peter, sa da til ham: «Det er et barn her som har fem byggbrød og to fisker. Men hva er det til så mange?» Da sa Jesus: «La folket sette seg.» Det var mye gress på stedet, og de satte seg ned. De var omkring fem tusen menn. Da tok Jesus brødene, ba takkebønnen og delte ut til dem som satt der. På samme måte delte han ut av fiskene, så mye de ville ha. Da de var blitt mette, sa han til disiplene: «Samle sammen stykkene som er til overs, slik at ikke noe går til spille.» De gjorde det, og etter måltidet fylte de tolv kurver med stykker som var blitt igjen av de fem byggbrødene.

Reklame

Med i en motstandsbevegelse

Diakoniens dag 18. april 2018

Tema: Frivillighetens mange ansikter – ildsjel eller utbrent, verdsatt eller glemt

Tekst: Den fattige enken (Mark 12,41-44)

Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så på hvordan folk la penger i den. Mange rike ga mye. Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.»

Jeg var ute og kjørte. I Ås, hvor jeg bor. Nedover bakken med stø kurs mot vår lokale Coop-butikk.

Da så jeg noe litt underlig. På den andre siden av bilveien. Ikke på den siden hvor gang- og sykkelveien er, men på motsatt side, der det bare er en grøftekant:

Der fikk jeg øye på en eldre mann. Han hadde parkert sykkelen sin et stykke inn i veibanen. Selv bøyde han seg ned over noe i grøfta. Jeg så ikke helt hva han drev med, jeg måtte jo holde blikket på veien mens jeg kjørte.

Jeg gjorde unna handlerunden på Coop. Kjørte hjemover igjen.

Og da så jeg ham på nytt. Litt nærmere huset vårt denne gangen.

Og nå så jeg hva han holdt på med:

Også på dette stedet hadde han parkert sykkelen i veibanen, så alle biler måtte ta en stor sving rundt.
Over styret på sykkelen hans hang en svart søppelsekk.
Og selv gikk han rundt nede i grøften og plukket opp plastflasker, som han puttet i søppelsekken.

Det var det hele.

Det første jeg tenkte, var:

Håper den fattige gamle mannen får noe pant for de flaskene der, så han kan kjøpe seg noe å spise.

Det andre jeg tenkte, var:

Hva om jeg tar feil?

Hva om det ikke er pengene han gjør dette for?

Hva om … hva om han faktisk opplever at han har et oppdrag – et kall – i å plukke opp plast? Hva om han gjør dette helt frivillig – som en tjeneste for samfunnet, for naturen, for dyrene, for etterkommerne våre?

Hva om det er en protesthandling, hva om han utgjør en ensom og usynlig motstandsbevegelse –

Det er gjerne ikke slik.

Men hvem vet?

Hva ser vi?

*

Det er så fort gjort å gjøre folk mindre enn de er.

Jesus satt overfor tempelkisten. Han så mange som ga mye penger. De fleste var rike. Han så hvor mye de ga. Han så også en fattig enke som ga to småmynter.

Hva ser vi?

Er det en rørende fortelling om en fattig person som ofrer alt hun har til et edelt formål?

Det er slik mange av oss er vant til å lese det.

Men hva om det ikke er slik det henger sammen?

Hva om det er en annen historie her – hva om Jesus egentlig peker på noe dypt urettferdig – som han gjør motstand mot, ved å løfte frem den fattige enken?

Tenk over det:

Er det ikke noe litt underlig ved at dette området ved tempelet var bygd opp slik at man kunne se hvor mye folk ga?

Kan det tenkes at det var noen som hadde laget det slik nettopp for at det skulle bli sett hvem som ga mye?

Kan det tenkes at den fattige enken ikke ga av egen fri vilje – men at hun nærmest var tvunget til det, av et kraftig sosialt press fra de religiøse lederne, som bekreftet og opprettholdt dette systemet?

Kanskje var det derfor Jesus løftet henne frem:

Fordi han ville tale imot disse menneskene som hadde samlet så mye rikdom på sine hender, og som i tillegg ville sole seg i glansen av å gi flotte gaver, akkurat der, på dette hellige stedet, hvor alle kunne se dem.

Er det kanskje derfor Jesus liksom må gjenta tre ganger hvor mye det kostet for henne å gi: «hun ga av sin fattigdom» – første gang – «alt hun eide» – andre gang – og «alt hun hadde å leve av» – tredje gang.

Da er det plutselig ikke så rørende lenger – med enkens skjerv.

Da blir det i stedet en protest når Jesus fremhever den fattige enken. Han ser henne, han ser den dype splittelsen som er blitt bakt inn i samfunnet, han ser den dype uretten som gjør at mennesker i bunnløs fattigdom tvinges til å bruke sine midler på meningsløse ting.

*

Vi lever i et samfunn som i stor grad er bygget på tillit. Tilliten som finnes i vårt samfunn, mellom mennesker, og mellom mennesker og institusjoner, mellom mennesker og offentlige organer, den tilliten er dyrebar – den kan ikke kjøpes for penger.

Og samtidig som jeg tror dette anerkjennes av de fleste,
så er det sterke krefter i sving rundt oss,
som ikke alltid er så lett å få øye på,
det er makter som ønsker å påvirke tankesettet vårt,

som søker å få innpass i livene våre, arbeidet vårt, relasjonene mellom oss
– og gjøre stadig mer av det til biter som kan kjøpes og selges.

Samtidig er det noen få, få personer i verden som samler stadig mer av verdens rikdom på sine hender.

Og også i vårt lille land er forskjellene økende.

Hva vil det gjøre med tilliten mellom oss?

Det er også krefter som prøver å få oss til å tro at lykken kommer, bare vi får den ene saken som vi har så lyst på, og så den andre tingen, og den tredje og fjerde – mens husene våre fylles opp av ting som vi ikke trenger engang, ting som kastes i søpla nesten før i rekker å bruke dem –

og fuglene i det berømte fuglefjellet på Runde har begynt å bygge redene sine av plastsøppel i alle slags syntetiske farger.

*

Denne drivkraften til å gjøre alt til handelsvarer,
tror jeg er sterkere enn vi forstår.

Og den tillitsbristen som kan oppstå
hvis forskjellene i samfunnet blir for store,
tror jeg heller ikke vi skal undervurdere.

Og hvis det er sant
at vi er under press fra krefter som helst ser at alt skal kunne kjøpes og selges,
så er det en motstandshandling å bruke tiden sin på noe som ikke gir økonomisk gevinst,
men som kommer mennesker og samfunn til gode.

Det er å si: Jeg godtar ikke en ideologi som setter en pris på menneskelige relasjoner.

Det er å si: Jeg og de andre er likeverdige.

Å gi noe av sitt liv og bruke noen av sine ressurser i frivillig arbeid er meningsfullt og fint og viktig.

I tillegg er det å delta i frivillig arbeid å være med i en motstandsbevegelse – positivt forstått – en bevegelse som bygger tillit i stedet for å rive den ned, som løfter frem relasjoner fremfor transaksjoner.

*

Hvem var han som gikk i grøftekanten og samlet plastflasker og annet rask?

Var han en fattig fyr som ikke hadde noen annen måte å skaffe seg litt småpenger på? Det ville jo i så fall være en ærlig sak.

Men det kan jo også hende at han var med og kjempet for noe som var større enn ham selv. Kanskje han hadde satt av denne dagen til å gjøre en heltemodig innsats mot plastforsøpling. Kanskje var han virkelig en enmanns frivillig motstandsbevegelse.

Jeg skulle ha likt å vite hva Jesus ville ha sagt om ham.

Jeg tror det ville ha overrasket meg.

*

Jesus gjorde motstand.

Han satt til bords med urene mennesker, med landsforrædere, med prostituerte, med syndere av alle slag.

La oss derfor gjøre motstand
mot alle ideologier som stenger noen mennesker ute.

Jesus ble gjort rettsløs, henrettet på et kors, som en forbryter, utenfor bymurene.

La oss derfor gjøre motstand
mot alle myndigheter som misbruker sin makt og fratar mennesker sine rettigheter,

ja,
gjør motstand mot alt som truer andres liv og verdighet
– for på den tredje dagen seiret Jesus over døden.

Og om du kjenner at kreftene ikke strekker til,
om motivasjonen synker,
om det blir vanskelig å gi av sin tid,

så skal andre komme inn i stedet,
på nye måter, kanskje på andre steder,

for i og gjennom alt er vi båret av ham som så den fattige enken, han som ser hver og en av oss, og kjenner våre hjerter – og gir oss sin tillit.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
som var og er og blir én sann Gud fra evighet til evighet.

Tre spørsmål ved brønnen

Preken i Oslo Vestre Frikirke søndag 21. januar 2018.
Dagens prekentekst: Joh 4,4–26, om Jesus og den samaritanske kvinnen ved brønnen.

Det er mye jeg ikke legger merke til.

Det er mye jeg bare tar for gitt.

Det er mye jeg verken ser eller hører.

I evangelieteksten i dag forteller Johannes om en kvinne som møtte Jesus. Hun ante ikke hvem han var. Hun kunne ikke se det umiddelbart.

Og i dag har jeg lyst til å rette blikket nettopp mot noen av de tingene som vi ofte ikke ser, som vi lett går glipp av, både i denne fortellingen og i livene vi lever.

Den ytre handlingen i dagens prekentekst fremstår ikke så innholdsrik. Jesus er på vei fra Judea, landsdelen hvor Jerusalem ligger, og sammen med disiplene går han nordover mot Galilea. Veien dit går gjennom det landområdet som kalles Samaria, og der stanser Jesus for å hvile ved en brønn ved byen Sykar. Akkurat da, mens han hviler der alene, møter han en kvinne som bor i byen, og de snakker sammen en stund.

Det er alt.

Men leser man litt lenger enn det utsnittet som er dagens tekst, fortsetter fortellingen. Og dramatikken blir større. Disiplene kommer. Og undrer seg over at Jesus snakker med … med en kvinne.

Kvinnen går inn til byen og forteller at hun har møtt en som kanskje er Messias. Da kommer folk ut til Jesus. De ber ham bli hos dem, og han blir værende i byen Sykar i to dager, og mange kommer til tro når de møter ham og hører hans ord.

*

Så har jeg noen spørsmål – tre spørsmål – som handler om ulike ting eller forhold eller annet som vi ofte ikke ser.

Mitt første spørsmål er:
Ser du vannet og solen?

Jesus og kvinnen møtes ved vannkilden, ved brønnen, under solen.

Vi tar det så ofte for gitt – at det finnes vann. At det finnes en sol. At det finnes en planet hvor forholdene ligger helt til rette for at du og jeg kan bli til og leve.

For en tid siden leste jeg en liten tekst hvor det stod:

Tenk om alle trær hadde trådløst internett.
Da ville vi ha plantet mange trær, da.
Synd at de bare produserer oksygenet som gjør at vi kan puste.

Det samme spørsmålet ligger under her også: Ser du trærne? Ser du hva trærne gjør for oss? Ser du vannet, ser du det dyrebare havet, og ser du forsøplingen og ødeleggelsen av det? Ser du solskinnet, og ser du hvordan vi mennesker, med våre klimaforandrende utslipp, er i ferd med å gjøre det gavmilde solskinnet til en kraft som ødelegger våre egne livsbetingelser? Ser du det finstemte samspillet mellom alt som er til, ser du de ufattelig vakre og gåtefulle økosystemene som vi er vevet inn i, men som vi også river ut av balanse?

Selv om det er gitt oss, kan vi ikke ta det for gitt.

Der Jesus møter kvinnen, ved en brønn, midt i den varmeste timen på dagen, der er det ikke så lett å ta vannet for gitt, for der vet alle at vann er sjeldent og dyrebart.

Og likevel sier Jesus at det ikke er vannet i brønnen som gir liv, men at han selv, Jesus, er den som gir liv, at det levende vannet strømmer frem fra ham.

Jeg skal komme tilbake til det. Men la oss bare huske dette spørsmålet: Ser du vannet og solen, ser du det underfulle i at det finnes et sted i universet som er slik at du og jeg kan leve her?

*

Spørsmål nummer to: Ser du kvinnen?

Disiplene så henne ikke. Det står helt tydelig: Da disiplene kom, undret de seg over at Jesus snakket med en kvinne.

De så henne nok med øynene, men det var ikke egentlig henne de så – de så bare en sjablong, en overflate, et begrep: Kvinne. Og i tillegg en samaritan. En som ikke hadde Jerusalem som sin hellige by, en som aldri reiste som pilegrim til Jerusalem slik jødene gjorde, disiplene så henne først og fremst som en som ikke var som dem, en de ikke trengte å bry seg om, en de aller helst burde unngå.

Vi skal ikke late som om alle er like, eller at vi alle tror på det samme. For det gjør vi jo ikke. Men vi kan ikke bedømme hverandre som mennesker ut fra hvilken gruppe vi tilhører. Det er selvsagt. Og likevel glemmer vi det.

Kvinne, samaritan. Utlending. Innvandrer. Funksjonshemmet. Syk. Rar. Annerledes.

Jeg har nettopp lest boka «Klassen» av Marte Spurkland. Hun følger åtte elever gjennom det siste året av videregående. En av dem er Nahid, som kom til Norge som barn og har bodd her mesteparten av livet.

En dag satt Nahid på biblioteket og øvde matte, skriver Marte Spurkland. Så fikk hun en telefon og beveget seg ut av stillerommet, og satte seg i en sofa og snakket. Da kom en gammel mann bort og ba henne dempe stemmen, han sa: Du kommer utenfra. Nahid beklaget og prøvde å snakke lavere, men mannen ble stående, gjentok at hun kom utenfra og forstyrret. Hun tok telefonen bort fra øret og sa at hun slett ikke kom utenfra, hun hadde sittet på biblioteket i flere timer, hun skulle snart inn på lesesalen igjen. «Jeg mener at du er utlending,» sa han da. «Du kommer utenfra og forstyrrer. Klarer du ikke å holde kjeft?»

Nahid ble varm i ansiktet. La telefonen helt bort og hevet stemmen. Sa at hun hadde bodd i Norge nesten hele livet, og at han ikke kunne snakke sånn til henne. En av bibliotekarene kom bort til dem, andre folk fulgte etter. Bibliotekaren ba den gamle mannen roe seg. «Det her er ikke greit,» sa en annen dame. «Er du også utlending,» spurte han da. En annen mann sa: «Er du helt idiot?» – og så ble det hissig på biblioteket. Til slutt grep en storvokst fyr inn. Sa at den gamle mannen måtte slutte å oppføre seg som en rasist, «vi vil ikke ha rasister i samfunnet, nå lar du denne jenta være i fred». Nahid var skjelven lenge etterpå. Men ikke bare av sinne. Det var noe med opplevelsen av at ukjente folk kom bort og forsvarte henne. Jeg sto der ikke alene, forteller Nahid. Jeg ble ikke skjelt ut av flertallet, det var meg, utlendingen, de støttet. Det er første gang jeg har opplevd. For første gang på fjorten-femten år i Norge følte jeg meg skikkelig norsk.*

Tilbake til brønnen. Jesus så kvinnen. Han brydde seg ikke om hvorvidt hun var samaritan eller kvinne eller om hun hadde en fortid som ikke passet inn i idealene. Han snakket med henne, tok henne på alvor, og da disiplene antydet at han kanskje ikke burde ha kontakt med en slik en, så ble han værende hos henne. Hun sto der ikke alene.

Så derfor endrer jeg spørsmålet mitt – jeg spør likevel ikke om du ser kvinnen; jeg spør om du i denne kvinnen ser et medmenneske, en som er like elsket av Gud som du er. 

*

Tredje spørsmål:
Ser du at dette stedet, her hvor Jesus og kvinnen møtes, er et hellig sted?

Og hvorfor er det et hellig sted?

Et opplagt svar ville være at stedet er hellig fordi Jesus er der, det er sted hvor Gud er nær.

Det er jo ikke direkte feil. Men det er noe annet som gjør at jeg vil kalle det et hellig sted. Og det er at dette er et sted hvor Jesus kommer et annet menneske i møte, et sted hvor Jesus ser en annen som et medmenneske, og bekrefter den andres verdighet med en slik autoritet at ingen kan stille spørsmål ved det.

Det er i slekt med det stedet hvor Moses møtte Gud i en brennende tornebusk – hvorfor var det et hellig sted, hvorfor måtte Moses ta av seg på føttene, hvorfor var han på hellig grunn? Ikke bare fordi Gud viste seg der, men fordi det var der Gud åpenbarte at han skulle befri sitt lidende folk.

Vi trenger slike steder.

Vi trenger steder hvor Jesus kan komme mennesker i møte, steder hvor et menneske kan oppleve å bli sett som et medmenneske, og få sin verdighet bekreftet.

Dette stedet hvor vi er samlet nå, er også et slikt sted:

Et hellig sted, midt i byen, et annerledes rom. Blant byens rundkjøringer, torg, fortau, trikkeskinner og fasader – en bygning som sier: Kom til annerledesrommet. Tiden gjelder ikke her. Unn deg hvile, du som strever. Kom, stig inn og vær meg nær.

Sang: Annerledesrommet
1 Går langs fasadene
i regnværsgatene
der våte bildekk ruller fort
på asfalt regnet farger sort.
Og noe i meg vil dra bort.

2 Jeg møter noens blikk.
De hilste, men de gikk.
Det er en uro i mitt sinn
og salte dråper på mitt kinn.
Jeg ser en kirke. Går jeg inn?

Kom til annerledesrommet!
Tiden gjelder ikke her.
Unn deg hvile, du som strever.
Kom, stig inn og vær meg nær!

3 I solskinn, kledd i hvitt,
står hun og tripper litt
mens klokker slår med glade slag
en sommerdag, hun skal si ja
til ham hun vet at hun vil ha.

Kom til annerledesrommet!
Tiden gjelder ikke her.
Unn deg glede, du som lever.
Kom, stig inn og vær meg nær!

4 Her lever mennesket,
her kjempes krigene,
på denne jord som vi har fått,
med alt den gir av vondt og godt.
Og bare litt har vi forstått.

5 Til sist, når du skal hjem,
og vognen kjøres frem,
da er et rom blitt gjort i stand.
Slik er det, for det sier Han
som venter deg i Livets Land.

Kom til annerledesrommet!
Tiden gjelder ikke her.
Jeg var død, men se, jeg lever.
Kom, stig inn og vær meg nær! 

*

Det var mine tre spørsmål.

Og under disse tre spørsmålene ligger det et annet, like stort spørsmål:

Ser du Jesus?

Ser du Jesus som den alt er skapt ved; vannet og solen – ser du Jesus som Guds Sønn fra evighet, som var der da alt ble til, ser du Jesus som den som leker frem galakser, solsystemer, kloder og vår egen planet med alt som lever her, den som alt vann og alt solskinn har sin opprinnelse i – ser du Jesus som noe enda mer og enda større enn din personlige frelser, ser du også Jesus som en skapende, lekende, yrende kraft i alt som er?

Og ser du Jesus i ditt medmenneske, i din neste, i alle du møter langs din vei?

Og hvis du gjør det – ser du ikke da også hellige steder overalt, steder hvor et menneske kan reises opp og få sin verdighet bekreftet, steder hvor det skjer Kristus-møter, og hvor det ikke lenger er så tydelig hvem det er som løfter hvem, og hvor grensene mellom oss ikke er så klare lenger – fordi Jesus fyller alt og alle?

Og uansett om du ser Jesus eller ikke, om du gjenkjenner ham eller ikke klarer det – så ser Jesus deg, kommer deg i møte og sier, slik han sa til kvinnen ved brønnen: Leter du etter Gud, leter du etter Messias, leter du etter en som reiser mennesker opp fra alt som holder dem nede? Det er jeg, jeg som snakker med deg.

 

 

 

*Utdrag fra «Klassen», Marte Spurkland, Cappelen Damm forlag 2018.

Tre teser for vår tid

Det er blitt høst igjen.

Luften er kjøligere.

Vi har stilt klokka i natt.

Og om nøyaktig to dager er det gått fem hundre år siden 31. oktober 1517, denne dagen da 95 teser skrevet av augustinermunken og bibelprofessoren Martin, ble publisert for første gang, for så å bli lest og trykket om og om igjen – og spredt vidt og bredt.

På leting etter Kristi fødested

 

Det skjer i stallen. Gud blir menneske. Den allmektige fødes som barnet Jesus, det skjer en inkarnasjon, det er noe ikke-kroppslig som får kropp og blir til kjøtt og blod, det er noe som var skjult og fjernt, som blir synlig og kommer helt nær.

Men noen dager vil jeg ikke at andre skal komme nær meg.

På slike dager ønsker jeg heller en Gud som står på trygg avstand til det hele, en Gud med tyngde, en som ikke blir tatt av vinden eller flyter av gårde med strømmene som skifter, en Gud som ikke lar seg distrahere av småting, en Gud som bare er og er og er, fra evighet til evighet, et fast punkt i en verden av bevegelse, en Gud som er skjult som stenderne i veggen, og som bærer alt med en ubegrenset styrke.

Også slik er Gud. For vi tror på én Gud, den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig.

*

Noen dager vil jeg ikke være alene, ikke for alt i verden.

Da ønsker jeg en Gud som setter opp teltet sitt ved siden av mitt, en Gud som tusler rolig inn på leirplassen, fyrer opp et bål, koker kaffe til oss begge og tar seg tid til en lang prat, en Gud som er en venn, en som lytter og forstår, en som klapper meg på skulderen og sier: bare gråt, mitt barn; jeg ønsker en Gud som selv har hatt en barndom, en som kjenner vemodet ved å bli voksen, en som vet hva mennesker lider, en som kan rope: Solidaritet med alle mennesker! Solidaritet med de syke, de fordømte, de utstøtte! En slik Gud ønsker jeg da, en som er brennende varm og midt iblant oss, en Gud som er kjøtt og blod, smerte og lengsel, nærhet og kamp og vennskap.

Også slik er Gud, for vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud.

Dette er inkarnasjonen: At alt det som nevnes med det utilstrekkelige ordet «Gud», dette ufattelige nærværet i alt som er, det får en menneskekropp, det blir til kjøtt og blod, det får to små hender og et lite hjerte som banker og banker.

*

Noen dager vil jeg bare sove.

Da søker jeg en Gud som stryker meg over pannen, gir meg noe svalende å drikke og sier: Fall til ro, menneskebarn, fall til ro, for tusen år er i mine øyne som dagen i går da den fór forbi, eller som en nattevakt, så hvil og la meg fornye deg til du kan gå inn i dagen på ny.

Dette er også Gud, for vi tror på Den Hellige Ånd, Herre og livgiver.

*

Men noen dager vil jeg danse og synge, noen dager farges tilværelsen av et forunderlig gyllent lys, og det som var truende i går, er med ett blitt vennlig og mildt, som et håndtrykk fra noen som vil meg vel.

På slike dager aner jeg at Gud regjerer over materien, over atomene og galaksene, at Gud kan forvandle min sorg over tapte dager til glødende fremtid, at Gud kan skape med sitt Ord: Av støv er du kommet, til støv skal du bli – men av støvet skal du stå opp og leve under en ny himmel på en nyskapt jord.

Dette er også inkarnasjon: Det kommer en dag, da alt det som Gud har lovet, alt som Gud har villet fra begynnelsen, blir kropp og liv og kjøtt og blod, men det har ennå ikke skjedd, det er fremdeles bare et håp, og til den dagen kommer, tror vi på én, hellig, allmenn og apostolisk kirke, vi bekjenner én dåp til syndenes forlatelse og venter de dødes oppstandelse og det evige liv.

*

Kirken må inkarneres.

Hvis kirken skal være Kristi øyne, Kristi ører og Kristi munn og hender og føtter, så må den inkarneres i verden, den må være noe mer enn en god hensikt og et fromt ønske, den må bli kropp, slik Gud ble kropp, kirken må risikere å miste seg selv, slik Gud risikerte alt ved å bli sant menneske, kirken må inkarneres i samfunnet, blant menneskene, på torget, i offentligheten. Men aller mest må kirken må spørre: Hvor er Kristi fødested i dag? Hvor er stallen, hvor er krybben? For der blir kirken til. Derfra skal kirken vokse frem. Det er dit vi skal.

Hysj, vær stille for Maria,
list deg helt forsiktig inn.
Hun har født et barn, sitt første,
hør, hun hvisker: «Gutten min!»
Josef legger barnet inntil
hennes bryst, og hun er trett,
se, hun sovner mens den lille
dier og blir varm og mett.

Kan du i ditt hjerte ane
hvem som nyfødt hviler her
mellom oss som bor og strever
under himlens stjerneskjær?
Gå i undring frem til Sønnen.
Alltid var han ett med Gud.
Se, nå er han sammenvevet
med vår slekt i blod og hud.

Sønn av Gud, vi kneler for deg.
Du er født i Betlehem,
ja, en fattig by som ofte
er blitt plaget, ble ditt hjem.
Du vil være i det lave!
Det som ingen bryr seg om,
valgte du deg. All vår velstand
blekner mot din fattigdom.

Vi vil alltid noe større.
Du gikk alltid lenger ned,
ofret selve himmelriket,
bøyde deg mot oss og led.
Krybben er for lengst forsvunnet,
stallen finnes ikke mer,
men i våre minste søsken
er det alltid deg vi ser.

Tekst: Sindre Skeie 2011
Melodi: Gisle Skeie og Sindre Skeie 2011

 

Andakt for diakoniledermøtet – november 2015

På søndag er det den dagen i kirkeåret som før het domssøndag – men som nå har fått et navn til, nemlig Kristi kongedag.

Preken ved Diakonhjemmets 125-årsjubileum

Dagens evangelium:

Da Jesus vendte tilbake, sto folkemengden og tok imot ham, for alle hadde ventet på ham. Det var en kvinne der som hadde hatt blødninger i tolv år. Alt hun eide, hadde hun brukt til leger, men ingen hadde klart å gjøre henne frisk. Hun nærmet seg Jesus bakfra og rørte ved dusken på kappefliken hans, og straks stanset blødningen.

Pinseunderet – en andakt for Diakonhjemmets hovedstyre

Jeg liker godt å oppsøke helt andre steder enn kontoret når jeg skal skrive forberede en andakt eller preken. Og i går ble denne andakten til i en steintrapp ved den store fontenen på sjøsiden av Østbanehallen.

Fontenen er uten vann for tiden. Men rundt omkring var det fullt av liv. Stadig føk travle businessmenn og -kvinner forbi, eller folk i tettsittende treningsdrakter. En tannløs gammel fyr kom tuslende med en slitt sekk på ryggen og sammen med to hunder, den ene bitteliten med rosafarget pels på hodet, den andre stor og muskuløs og med en svær pinne i kjeften. Innimellom sèg den søtlige lukten av hasjrøyk inn over plassen fra et eller annet sted i nærheten. På den lille gressplenen ved siden av fontenen lå folk og sov; ungdommer, en uteligger, et voksent par.

Og jeg satt i steintrappen og tenkte på pinse. Jeg ønsket nemlig at denne andakten skulle handle om pinse. For i år som i fjor har avisene gått ut på gater og streder og nødet folk til å svare på spørsmålet: Hvorfor feirer vi nå egentlig pinse?

Og hvert år blir det enda litt færre som kan svare. Og alltid er det noen teologer og prester og kanskje biskoper som får spørsmålet, og som sliter med svaret selv.

Jeg fikk ikke spørsmålet. Heldigvis, vil jeg si, for da hadde jeg vel begynt å mumle i skjegget, jeg også.

I stedet fikk jeg litt tid til å sitte i en steintrapp ved Østbanehallen og tenke over spørsmålet: Hvordan uttrykke på en kort og enkel måte hva pinsen er og hva den betyr?

Og mens jeg funderte på dette, buldret det fra anleggsmaskinene bak meg, noen ungdomsskoleklasser gikk forbi og snakket med høye stemmer, en kvinne med store sår nedover beina satte et skudd under et tre, og en mor leide sin lille datter som ville balansere hele veien rundt kanten av fontenen.

*

Julehøytiden har en grei og lett gjenkjennelig grunnfortelling: Et barn blir født.

Påskens grunnfortelling er også lett å gripe og lett å undre seg over på et allmennmenneskelig plan: Et menneske står opp igjen fra de døde.

Men pinsens fortelling? Disiplene er samlet i et hus, femti dager etter påske, og huset blir fylt av en kraftig, brusende lyd, og ildtunger kommer dalende ned over disiplene og setter seg som lysende flammer over hodene deres, og de taler om Jesus, og folk stimler til og lytter, og alle hører sitt eget språk bli talt. Det folk får høre, stikker i hjertet på dem, de spør hva de skal gjøre, og Peter sier at de skal la seg døpe.

Man kunne derfor ha sagt at pinsens grunnfortelling er at mennesker blir døpt i Jesu navn for første gang.

Derfor oppfattes nok pinsen som den mest indrekirkelige av våre høytider. Den fremstår liksom som om den er helt uten konsekvenser for folk flest. At Gud blir menneske, at Jesus står opp fra de døde, det er helt opplagt at dette er banebrytende hvis det er sant – men hvor banebrytende synes folk det er at mennesker blir døpt?

Hvis jeg – etter å ha tenkt litt – skulle si noe om hva pinse er, så ville jeg si følgende:

Pinsen er at det som skjedde med Jesus i påsken, får konsekvenser for folk flest. Pinsen er at Jesu oppstandelse blir en kraft i verden, en kraft som har makt til å forvandle folks liv og føre vidt forskjellige mennesker inn i ett og samme fellesskap. For det var det som skjedde: Etter pinsedag levde disse menneskene sammen som søsken.

En gruppe på fire unge menn kommer gående over torget, de ser ut som et hippieband fra 70-tallet, bortsett fra at en av dem har et skateboard, de setter seg like bortenfor meg på steintrappen, en av dem tar frem en gitar og begynner å spille, og med sløve stemmer diskuterer de på engelsk hvor mye gitaren er verdt og om det ikke kunne være lurt å selge den fremfor å prøve å tjene noen slanter på å spille på den.

Og jeg tenker:

Dette er den virkeligheten som ble forvandlet i pinsen.

Her jeg sitter på denne lille steintrappen ved en tørrlagt fontene ved Østbanehallen, her hvor noen sover i gresset, og andre haster forbi og andre igjen setter seg ved siden av meg og spiller gitar, her i denne verden hvor alt er så ulikt fordelt og hvor folk lever under så ulike vilkår – det var her forvandlingen skjedde. Her i vår verden hendte det noe på pinsedag som førte mennesker sammen, selv om de var fra ulike land, snakket ulike språk, så forskjellige ut, tilhørte forskjellige generasjoner, det var her, i denne verden, det oppstod et samfunn av mennesker som delte alt og hadde allting felles, og hvor ingen var mindre verdt enn andre.

*

Forleden dag sa jeg til noen i lunsjen at teologien min hadde forandret seg etter at jeg begynte på Diakonhjemmet.

Jasså, er du blitt mer libberal nå’a? var det en som spurte.

Og så svarte jeg:

Ikke akkurat mer liberal (og vi som er fra Nordstrand, sier jo heller ikke libberal) – men at teologien min har fått et tydeligere diakonalt preg, er det ingen tvil om.

Jeg har fått en mye mer utadrettet teologi – som faktisk handler mindre om hva Jesus har gjort for meg – og mer om hva slags liv fortellingen om Jesus inviterer meg til. Hvilke livsmønstre finner jeg i fortellingen om Jesus?

For da mennesker for første gang lot seg døpe i Jesu navn, så søkte de samtidig livsmønstrene som fortellingen om Jesus rommer.

Og idet jeg skriver disse ordene, kommer det en mann og plukker opp noen matrester fra søppelkassen bak meg, og en storfamilie som kanskje er fra India går under de store lindetrærne litt lenger borte, og det er mennene i familien som triller barnevognene.

Og jeg spør meg:

Kunne pinseunderet ha skjedd her? På dette torget?

Kunne noen ha reist seg her og talt til folk så det stakk dem i hjertet, så øynene deres ble åpnet og de så at vi alle trenger tilgivelse?

Eller er det en fåfengt drøm, en lengsel etter at noe spektakulært skal hende?

*

En kommunikasjonsrådgiver var ute og sa at pinsen heller burde kalles «kirkens fødselsdag» eller «bursdag». Men det blir for tafatt etter min smak. Derimot er jeg sikker på at pinsen er diakoniens fødselsdag.

Det var på pinsedag at folk for første gang forstod at det livsmønsteret som Jesus hadde vist dem, det kunne bli mønsteret også for deres egne liv.

Å få ved å gi.
Å finne seg selv ved å miste seg selv.
Å bli opphøyd av Gud ved å være en tjener for mennesker.
Å oppsøke de lave, de nedrige, de fordømte, og løfte dem frem for Guds blikk.
Å gå utenfor fellesskapet for å gi plass til andre.

Nye tider krever nye måter å være kirke på.

Men livsmønstrene er de samme, strukturene i den kristne grunnfortellingen forblir.

*

Jeg har vært konsentrert om skrivingen en stund. Jeg løfter blikket. En dame med et slags skilt hengende i en snor rundt halsen kommer mot meg. Vil hun selge noe?

Ikke akkurat selge. Hun jobber for Amnesty. Hun verver medlemmer og spør om hun kan slå seg ned. Jeg sier det er greit. Så setter hun seg i steintrappen og forteller på overbevisende måte om hvor viktig hvert enkelt medlem er for Amnesty.

Jeg får lyst til å si noe om min egen jobb. Jeg forteller om Diakonhjemmet. At jeg sitter og skriver på denne andakten. Og jeg forteller at vi ved Diakonhjemmet forsøker å hente næring fra den kirkelige tradisjonen, samtidig som vi ønsker å ha et arbeidsfellesskap som er åpent for mennesker av ulik tro og ulike livssyn.

Hun lytter oppmerksomt.

Slik må det være, sier hun. Dere må stå i deres tradisjon. Og vi må stå i vår. Og sammen kan vi gjøre noe. Sammen kan vi bygge fellesskap som gir rom for menneskers liv.

*

Når hun har gått, sitter jeg igjen med tanken: at Gud virker på flere måter og er større enn noen av oss kan ane. Kanskje er pinseunderet nærmere enn jeg trodde.

Hva er diakoni?

På den ene side må diakonien alltid søke tilbake til fortellingen om tjeneren Jesus som Gud gjorde til Herre

– og på den annen side må diakonien være en positiv kraft som virker sammen med alle de andre som vil det gode.

For Gud fyller alt i alle.

*

En mann i dress og med mørk veske haster forbi uten å se seg omkring. En far og hans lille sønn hopper ned de to trinnene av steintrappen sammen. Og i et lite øyeblikk vet jeg at livet mitt er forbundet med deres på måter ingen av oss kjenner til.

Og hvis pinseunderet hadde skjedd der og da, da hadde vi løftet blikket og sett på hverandre, og det hadde stukket oss i hjertet at vi ikke hadde forstått det før nå: At du og jeg er søsken og tilhører den samme barmhjertige Gud.

Preken i Ås arbeidskirke 30. mars 2014

Da jeg var 13 år, var jeg del av en vennegjeng hvor jeg var den yngste, mens de andre var ett eller to år eldre. Jeg var ikke spesielt tidlig utviklet fysisk, så i tillegg til å være yngst var jeg nok også ganske mye mindre enn det aldersforskjellen skulle tilsi.

En tidlig vår skulle vi ut i østmarka på overnattingstur, og jeg kunne av en eller annen grunn ikke reise samtidig med de andre. Jeg skulle gå inn til overnattingsstedet alene, senere på ettermiddagen. Det var strålende sol da jeg startet å gå, rundt meg så jeg at det var begynt å komme friske skudd på trærne, og det var ganske fint å være en 13 år gammel gutt som gikk for seg selv på en sti gjennom en skog om våren. Jeg hadde gått der noen ganger tidligere også, og mente at jeg kunne veien nokså godt.

Men rundt klokken sju merket jeg at solnedgangen nærmet seg. Mørket begynte å sige inn over skogen og stien, og plutselig skjønte jeg at det kom til å være nesten helt mørkt før jeg var fremme. Lommelykt hadde jeg, men jeg torde ikke ta den frem og skru den på, for jeg var redd for at lyset ville la meg se et eller annet skremmende inne i skogen.

Mens jeg gikk der og lurte på om jeg skulle springe så fort jeg kunne eller gå rolig og behersket, skimtet jeg plutselig en skikkelse som kom mot meg – men i halvmørket kunne jeg ikke se hvem eller hva det var, det var som om skikkelsens ansiktstrekk var helt flytende og ubestemmelige, og jeg kjente at det låste seg av skrekk i kroppen min.

Jeg har aldri likt mørket noe særlig, og om natten vil jeg helst vite at det er folk i husene rundt meg. Ukjente skoger eller øde vidder etter solnedgang, uten lys fra gatelykter og stuevinduer – det er ikke steder jeg ønsker å være på.

Slik var det også på Jesu tid. På øde vidder mente man at man kunne møte krefter som man ellers helst ville unngå.

 

Dagens evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas:

En gang drev Jesus ut en ond ånd som var stum. Da den onde ånden fór ut, begynte den stumme å tale, og folk undret seg. Men noen av dem sa: «Det er ved hjelp av Beelsebul, herskeren over de onde åndene, at han driver de onde åndene ut.» Andre ville sette ham på prøve og krevde et tegn fra himmelen av ham. Men Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem:

«Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus. Om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da riket hans bli stående? Dere sier jo at det er ved Beelsebul jeg driver de onde åndene ut. Men hvis det er ved Beelsebul jeg driver ut de onde åndene, hvem er det da deres egne folk driver dem ut ved? Derfor skal deres egne dømme dere. Men er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da har jo Guds rike nådd fram til dere.

Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred. Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene som han satte sin lit til, og fordeler byttet. Den som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer.

Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den omkring over øde vidder på leting etter et hvilested, men uten å finne det. Da sier den: ‘Jeg vil vende tilbake til huset mitt, som jeg forlot.’ Og når den kommer dit, finner den huset feid og pyntet. Da drar den av sted og får med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og slår seg til der. Og det siste blir verre for dette mennesket enn det første.»

Da han sa dette, ropte en kvinne i folkemengden til ham: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.» Men Jesus svarte: «Si heller: ‘Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.’» 

Slik lyder Herrens ord.

 

Jeg har fire eldre søsken, og hadde også en del venner i ungdomstiden som var eldre enn meg, og derfor så jeg et par skrekkfilmer i litt for ung alder. De filmene ga næring til fantasien min på en måte som ikke var helt bra. Når bildene fra sånne filmer blandet seg i hodet mitt med bibelord om onde og urene ånder, så ga det grobunn for en del frykt. Jeg har også et visst anlegg for å være mørkredd, og kombinasjonen av bibellesning og skrekkfilmer gjorde det ikke bedre.

Dagens prekentekst inneholder noen av de ordene som gjorde meg redd den gangen. Teksten rommer et verdensbilde som fremsto som skummelt og truende. Her fortelles det om urene ånder som flakker omkring på øde vidder, ånder som går inn i mennesker og slår seg til i dem. Jeg likte ikke at dette stod i Bibelen, for jeg ønsket jo at Bibelen skulle være en bok som ga meg trygghet, og i hvert fall ikke at den skulle skape uro og frykt. Men dette torde jeg ikke engang å snakke med foreldrene mine om, for jeg var redd for at det kunne få større plass i livet mitt hvis jeg snakket om det.

Hva tenker jeg i dag?

Jeg tenker at vi som lever nå, ikke uten videre kan overta det verdensbildet som møter oss i Bibelens tekster. Hvordan Lukasevangeliet ville ha vært om det ble skrevet i dag, kan vi ikke vite, men det ville ha vært annerledes, akkurat slik denne prekenen ville ha vært annerledes om den var skrevet om to tusen år.

Jesus ville heller ikke ha formulert seg helt identisk om han hadde talt til oss om dette i dag. Den Jesus vi møter i Bibelen, snakker til mennesker i sin samtid. Derfor bruker han også bilder og begreper fra den tiden. Hvis ikke, ville ikke folk ha forstått ham den gangen. Han ordla seg ikke slik at folk i Norge i 2014 skulle skjønne ham. Da ville budskapet ha fremstått som meningsløst i hans egen samtid, og ingen ville ha tatt seg bryet med å skrive det ned. For eksempel var det en utbredt forestilling at øde områder var tilholdssted for onde ånder, og når man skulle prøve sin egen styrke og kraft og gå i møte med sine personlige fristelser, så var ødemarken stedet å oppholde seg. Slik tenker vel de færreste av oss i dag, men bibeltekstene som gjenspeiler denne forestillingen, kan likevel være verdifulle for oss.

Bibeltekstenes poeng er ikke at du og jeg skal adoptere hele det verdensbildet som møter oss der. Bibelen rommer dessuten en rekke ulike verdensbilder som til dels står i motsetning til hverandre. Og det kan være en befriende tanke: Jeg er fri til å forstå Jesu tale om de onde åndene på ulike måter – og samtidig kan jeg fastholde at Jesus taler sant om mennesket og Gud.

For selv om mye av det som møter oss i Bibelen, virker fremmed, så er det gjennom dette fremmede at budskapet lyder. Det er i dette landskapet Jesus trer frem. Bibelen er det første, fremste og viktigste vitnesbyrdet om Jesus. Derfor kan kirken aldri slutte å beskjeftige seg med Bibelens fortellinger, bilder og forestillinger, selv om det kan være krevende.

Derfor har jeg lyst til å stoppe opp litt ved et begrep fra dagens prekentekst. Jesus snakker om urene ånder. At noe er urent, er også vanskelig for oss å forstå i dag.

Men den gangen skilte man skarpt mellom det som var rent og det som var urent. Uren er ikke det samme som skitten. Det urene, det er noe som setter deg i en slik tilstand at du ikke kan tre frem for den hellige Gud. Hvis du er uren, vil verken du eller Gud tåle at du er i Guds nærhet. Hvis noen eller noe var sykt, ble den eller det også sett på som urent. Den som rørte ved noe urent, ble uren selv og måtte gjennom renselsesritualer for å delta i det religiøse livet igjen. Hvis man var syk, betydde det altså at man ble utestengt både fra fellesskapet med Gud og fra det menneskelige fellesskapet.

I dagens tekst snakker Jesus om at en uren ånd farer ut av et menneske, flakker omkring på øde vidder, og så vender tilbake til det mennesket den forlot og tar bolig der. Jeg tror denne lille fortellingen sier noe vesentlig om menneskets livsvilkår. Den sier at ingen er i stand til å bli ren ved egen hjelp. Ingen eier en renhet som vil tåle møtet med Guds hellighet. Om jeg så klarte å bli kvitt én av de tingene som hefter ved meg, la oss si at jeg ble tilgitt all urett jeg har begått i livet mitt hittil, alle mine unnlatelser, all min stolthet, alt jeg har gjort som går imot det jeg ønsker å være, om så Gud tilgir meg alt dette, så vil jeg ikke engang rekke å si TAKK, før jeg oppdager at jeg fortsatt er like nedsenket i allverdens urettferdige strukturer, og jeg kan aldri befri meg selv fra alt det som binder meg – de urene åndene vender alltid tilbake, jeg kommer ikke utenom at mitt eget liv er vevet inn i strukturer og mønstre som fremmer urett, ødelegger andres liv og motarbeider Guds vilje – og jeg makter ikke å bryte ut. Kort fortalt: Jeg trenger noe jeg ikke selv eier.

Det jeg synes er aller mest uforståelig i denne teksten, det er at når Jesus har malt disse skremmende bildene for forsamlingen, når han har fortalt om de urene åndene som flakker omkring på øde vidder, da er det en kvinne som blir så begeistret at hun roper: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet!»

Når kvinnen kunne bli så begeistret over fortellingen om de urene åndene, så sier det meg at folk den gangen hørte noe annet i disse Jesus-ordene enn det jeg hører i dag. Men uansett virker ikke Jesus så opptatt av det morslivet som bar ham, og heller ikke av brystene som han diet. I stedet gir han et underlig svar:

Si heller: «Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.»

I stedet for å prise det morslivet som bar ham frem, så priser Jesus alle som hører Guds ord og tar vare på det. Men hva er dette ordet, da, som gjør oss salige? Jo, det er ordet som sier: Du er fri. Du er tilgitt. Du er trygg. Du er i Guds hender. Fordi Jesus har tatt din død og båret den på sin kropp og gitt deg sitt evige liv tilbake. Derfor finnes det ingen annen makt som kan kreve deg. Du tilhører Gud. Du tilhører livet.

*

Vi skal tilbake til østmarka, til den gangen jeg var 13 år og det gikk en isning gjennom kroppen da jeg så en ubestemmelig skikkelse som nærmet seg meg i kveldsmørket. Jeg stoppet helt opp og ventet. Var det en ond ånd som kom?

Men snart så jeg et smil i den andres ansikt, og jeg hørte en kjent stemme som sa: «Hei Sindre! Jeg tenkte jeg skulle komme deg i møte.» Og det var to armer som favnet meg, og det var et kinn som skulle berøre mitt, men som ikke traff helt, og derfor var det også litt latter. Og så var det vi to som gikk sammen, jeg og en trygg og to år eldre venninne som nok følte at det var riktig å ta litt ansvar når solen gikk ned og jeg ikke var kommet. Og etter en liten stund så vi lysskjæret fra det lille bålet som de andre hadde tent, og de sa at de hadde vært litt redde for meg, mens jeg ikke sa noe om at jeg hadde vært redd for onde ånder, for det hadde jeg glemt.

Og når jeg tenker tilbake på det nå, så skjønner jeg at jeg var redd, og kanskje ville jeg blitt redd i samme situasjon nå også, men dagens bibeltekst sier meg at Jesus er sterkest uansett, ikke engang døden kunne holde ham fast, og salige er de som hører dette ordet og tar vare på det.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd
som var og er og blir én sann Gud fra evighet til evighet.

 

Preken 25. august 2013

(Konfirmantpresentasjon. 150 konfirmanter med foreldre og foresatte.)

Jeg leste i avisen i går, om en dame som heter Kristin, som fortalte om sin tro. Eller: den troen hun hadde en gang.

Da hun var barn, var Kristin mye sammen med bestefaren sin. I dag kaller hun bestefaren sin en «godkristen», en omsorgsfull mann som prøvde å vise sin kristne tro ved å gjøre godt mot andre. Og den lille Kristin ble også nysgjerrig på hva kristen tro kunne være, og leste faktisk gjennom hele Bibelen fra perm til perm da hun var ni år.

Det er en utfordring til dere, konfirmanter.

Og ikke nok med at hun leste Bibelen som niåring, hun ville absolutt gå til gudstjeneste hver søndag.

Men så skulle hun bli konfirmant. Og, da forteller hun, dessverre må jeg si, om en prest som rett og slett drepte troen hennes. Det var på den første gudstjenesten i konfirmasjonstiden. Akkurat slik dere er på deres første gudstjeneste i denne konfirmasjonstiden. Og der holdt presten en preken hvor han sa omtrent dette:

Hvis du en dag ikke rekker trikken, da sier du sikkert: Å, det var synd at jeg ikke rakk trikken. Men dét er ikke synd! Synd er at du svikter din Gud! Og det ligger nedarvet i deg!

Plutselig oppstod det en forferdelig avstand mellom den troen den lille Kristin møtte som konfirmant, og den troen hun kjente fra sin bestefar og fra Bibelens mangfoldige verden.

Og jeg går ut fra at det må ha oppstått en kamp, en konflikt, inni henne, og da har møtet med denne presten gått så sterkt inn på henne, at hun rett og slett har mistet troen på den kristne troen, for å si det slik.

Den unge Kristin ble forresten eldre etter hvert, og i dag heter hun Kristin Skogen Lund og er direktør i Næringslivets Hovedorganisasjon, NHO.

*

Nå er det dere, konfirmanter, som står helt i starten av konfirmasjonstiden.
Nå er det dere som skal være med i mye av det som skjer her i kirken deres.

Vi er noen som skal ha et hovedansvar for dere. Og vi er spente.

Hvordan vil deres møte bli med kirken gjennom konfirmasjonstiden?

Vi håper og ber i hvert fall  om at dere får et bedre møte med oss som jobber her enn det Kristin Skogen Lund gjorde i sin kirke.

Vi ønsker jo å teste dere litt og få dere til å tenke gjennom hva dere tror på og hva dere ønsker å tro på.

Og så ønsker vi jo ikke å skremme dere bort, men gi dere noe som gjør at dere får lyst til å bli værende her; noe som får dere til å kjenne at denne kirken er deres kirke, også etter at dere er konfirmert.

*

Dagens evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 19. kapittel:

Da tok Peter til orde og sa: «Hva med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg. Hva skal vi få?» Jesus sa til dem: «Sannelig, jeg sier dere: Når alt blir født på ny og Menneskesønnen sitter på tronen i sin herlighet, da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner som dommere over Israels tolv stammer. Og enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få mangedobbelt igjen og arve evig liv. Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste skal bli de første.

Slik lyder Herrens ord.

*

«Hva med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg, Jesus.»
Det er hva Peter og de andre disiplene gjorde.
De forlot alt og fulgte Jesus.

Det er sjelden noen trenger å forlate hus eller brødre eller søstre eller far eller mor for å følge et kristent kall i Norge i 2013.

I den første konfirmanttimen på torsdag lærte vi dere å si tre ord.
«Vi er kirken.»

Vi vil forsøke å gi dere dette budskapet, gjennom konfirmasjonstiden, at denne kirken er deres. Det betyr at dere er like viktige her som noen andre.

*

Det er mennesker i denne kirken som har lagt ned tusenvis av timer i å være her, og i å gjøre dette til et godt og åpent sted å komme til.

Det er mennesker i denne kirken som bestemte seg for mange tiår år siden – for at de skulle bruke av sin tid og sine krefter på Søreide kirke.

Det er helt sikkert andre ting de kunne gjort i stedet. Men de forlot noe av det de kunne ha fylt dagene med – og valgte å bruke tid på å skape en levende kirke.

Og de som har lagt ned en innsats her i Søreide kirke, de har ikke bare gjort det for seg selv, men også for generasjonene som kommer etter dem, det vil si: for dere, for at dere også skulle ha kirken som et sted å komme til, et sted å høre det gode budskapet: at det finnes en som elsker oss like høyt, uansett hva vi presterer, det finnes en som alltid prøver å nå oss med det gode budskapet: at hvert menneske på jorden er dyrebart for Gud.

Og nå er det deres tur, dere som er unge nå,
og jeg vil utfordre dere til å tenke gjennom noe.

Nemlig:
Ønsker du at det fortsatt skal være en levende kirke her, på Søreide, en kirke som er så levende at den også blir synlig ut over på Sandsli og bortover mot Steinsviken? Og enda lenger enn det?

Ja, hvis du ønsker det, så kan det hende at du må være med og gjøre noe for det. På en eller annen måte.

Kanskje må du til og med forlate noe av alt det du fyller dagene med.

Vi som er prester her for tiden, vi snakker ofte om at Gud elsker og tilgir og at alle er dyrebare og at alle er velkommen. Men det er en ting vi ikke snakker så mye om, og det er at kirken bare kan være til, hvis mennesker vil være kirke.

I årene som kommer, har dere også et ansvar for at det finnes en kirke her i området.

Så hvor skal du begynne, hvis du vil ta ansvar? Jo, det er én ting som er veldig enkelt og greit å begynne med, og som du kan gjøre hvor som helst, og det er å be for kirken her og alt det som foregår her, alt fra konfirmasjon til familiekor til dåp og konserter og gudstjenester og begravelser.

Kanskje kan du be for det når du har lagt deg, hvis du pleier å be en kveldsbønn før du sovner. Eller hvis du er på butikken eller på vei til skolen eller til en venn, og så plutselig kommer du på det: Ja, forresten – kirken! – jeg vil jo at det skal være en levende kirke her! Da kan du be en liten bønn:

Kjære Gud, la det være en levende kirke her hvor jeg bor.

*

Det er lett å ta det for gitt.

At det alltid kommer til å være en kirke her, i dette området, og det er lett å tenke at kirken kommer til å være til stede i det norske samfunnet i all fremtid.

Men det er helt sikkert noen her som husker tilbake til den tiden da det ikke stod noen kirke her. Man måtte kjempe for å få dette kirkebygget for førti år siden.

Og enda mer enn man må kjempe for å få bygget en kirke, så må man stå på for å holde fellesskapet levende.

Å være kristen har alltid bestått av to deler: den første er å hvile – og det snakker vi ganske ofte om – men vi snakker ikke så mye om den andre delen, nemlig: å arbeide.

Det finnes mange mennesker, også ungdommer, som trenger et sted å være, et sted å hvile, et sted hvor det ikke er det samme presset som ellers.

Og hvis kirken skal være et sted hvor noen kan finne hvile, så må også noen arbeide.

Og vi har en stab, noen som er ansatt her, det er sant, men vi alene kan ikke blåse liv i kirken.

Men uansett:
Begynn med bønnen.
Kjære Gud, la det være en levende kirke her hvor jeg bor.

Hvis du begynner med å be den lille bønnen, så blir det lettere å se klart hva som kan være din tjeneste. Kanskje kommer du til å se at troen trenger tid for å modnes hos deg,
kanskje er det fortsatt en stund til du er klar til å ta dette ansvaret,
og kanskje er det sånn at du er en av dem som skal være her i kirken og bare finne hvile.

Det blir lettere å se hvis du først ber:
Kjære Gud, la det være en levende kirke her hvor jeg bor.

*

Kristin Skogen Lund som jeg fortalte om i begynnelsen, kom til sin kirke og trodde hun ville føle seg hjemme, men så møtte hun en måte å tenke på som gjorde at hun sa: Nei, dette er ikke min kirke. Her kan jeg ikke være.

Men husk det, dere som skal være konfirmanter her det neste året – det er ingen annen kirke her i området enn den kirken som er deres. Og da er det ikke kirkebygget jeg tenker på. Når jeg sier kirken, mener jeg fellesskapet av mennesker, både gamle og unge, som tilhører nettopp Søreide menighet.

Hvordan skal dette fellesskapet være?

Hvordan skal Søreide kirke være?

Hvem skal den være for?

Hvordan skal denne kirken kunne fortelle på en troverdig måte om Jesus, Guds Sønn, han som kom og levde ut det gode budskapet med alt han sa og gjorde:

at hvert menneske på jorden er dyrebart for Gud.

 

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd
som var og er og blir én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.