Noen har bestemt

Noen har bestemt hva som er viktigst for oss:

Det er verken skogen
eller fjellet
eller sildringen fra bekkene om våren.

Det er verken isbreene,
fugletrekkene
eller engene som kaller oss til lek og dans i sommerkvelden.

Det er verken åkerlappene,
beiteområdene
eller bøndenes markeder om høsten.

Det er verken de små konsertstedene,
gudshusene
eller kuldegradene som gjør vanndammer til skøytebaner om vinteren.

Synes du noe av dette er viktig?

Da skulle du ha bodd i et annet land,
et land vi kanskje var en gang,
før vi bøyde kne for de nye gudene,
de som taler til oss fra oljeplattformenes ustoppelige pumper,
vindturbinenes sylspisse rotorblader
og anleggsmaskinenes buldrende støy,
disse gudene som med åpenbar forakt for stedet og landskapet sier:
Du må jo ha noe å leve av!

Og hvis du er en som våger å spørre:
Men hva skal vi leve for,
vi som syntes livet var rikt nok
så lenge vi kunne vandre langs stiene i skogen og på fjellet,
spille opp til dans på engene,
høste rips av buskene på tunet
og stå på skøyter på islagte vann?

Da ler de nye gudene så de rister.
For uansett hva du spør om, har de alltid det samme å si:
Verden trenger mer energi.

Søkte skogens ro

Jeg gikk nettopp en tur på stien i nærskogen vår her vi bor. I dag var det ikke lenger noen tvil: Våren er her. Solstrålene som skinte inn mellom trestammene, varmet ansiktet, og fra skjulte steder overalt omkring meg hørte jeg fugler synge.

Jeg kunne ikke annet enn å fornemme at verden ville meg noe. Fuglesangen, solskinnet, stiens mykhet, alt dro meg liksom inn i noe større og fortalte meg at jeg var en del av helheten, som om både verden og jeg betyr noe.

I det siste har jeg sett mange dele artikler om at det er en del ting man bør gjøre fordi det har en helseeffekt. Slik kunne man sikkert tenke om denne turen i skogen også. En skogstur senker kanskje antallet stresshormoner, eller får hjernen til å utskille oxytocin eller hva det heter, eller den forlenger levealderen, gir bedre kondisjon eller økt «livskvalitet» eller slike ting.

Selv om alt dette kan være riktig i og for seg, rommes ikke min erfaring i dag av noen av disse forholdene. Den naturvitenskapelige eller biomedinske tilnærmingen til mennesket har lite eller ingenting å si om hva noe betyr for oss. For naturvitenskapen er det irrelevant hvorvidt verden vil mennesket noe. Det vitenskapelige blikket plasserer mennesket i et betraktende og beherskende forhold til verden. Til sist ender mennesket med å forstå også seg selv som en funksjon av ulike fysiske, kjemiske og biologiske prosesser.

Men dette er ikke menneskets opprinnelige måte å være i verden på. Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens ro. Og skogen ga meg sin ro. Et moderne, opplyst blikk på det hele vil sikkert si at skogen ikke kan gi noe til noen. Fuglesangen har ikke noe å si oss. Stiens mykhet kan best forstås ut fra fysikkens lover.

Men jeg sier at selve dagligspråket vårt, som dette innleggets første avsnitt inneholder, rommer menneskets opprinnelige verdensforhold, og det bærer i seg menneskets grunnleggende erfaring, som er at det er en samklang mellom oss og den verden vi lever i. Vi opplever at verden taler til oss, selv om vi som opplyste mennesker føler at vi må fornekte det. Men det vil jeg ikke lenger. Solen, fuglene og skogen sa noe til meg i dag, noe som ikke hadde ord, men som likevel, eller nettopp derfor, var gåtefullt og vakkert.

En lyttende kirke

Det snakkes stadig om at kirken skal være relevant. Og det bør den sikkert være. Men relevant blir man paradoksalt nok ikke ved å sette «være relevant» som et mål og utforme strategier og metoder for å nå det. Relevant blir man først når man setter seg selv og sine egne interesser til side – og lytter.

Hvis kirken vil jage etter å være relevant, kan den fort ende opp med å forsøke å beherske verden heller enn å bebo den.

Om man ikke våger å ha tålmodighet til å lytte – til verden, til livet, til de gamle, til de unge, til jorden, til dyrene, til havet, til solen og regnet – så glir man i stedet inn i en hvileløs geskjeftighet, og i realiteten stiller man seg i veien for den Gud som hver eneste dag skjenker oss en verden som taler til oss og kaller på oss, både i det nære og i det store.

«Følg meg,» sa Jesus til noen mennesker en gang, og de kastet alt de hadde i hendene og ble med ham. De hadde ingen idé om at det var relevant. De hørte bare en stemme som kalte på dem, og de lyttet med hele seg, og fikk tillit til at denne stemmen fortjente et svar – og så svarte de etter beste evne, i sine liv.

I våre ulike liv har vi alle noe som taler til oss, noe som kaller på oss, noe som vil oss noe. Vi må øve oss på å se det, høre det, føle det, fornemme det. Om noe slikt skal kunne skje med oss, må vi iblant forsøke å la våre egne sinn bli stemt, slik at det som er omkring oss, kan få vise seg for oss som noe meningsfullt, noe som bærer en betydning.

Dette er ikke alltid behagelig eller hyggelig. Noen ganger er det vonde ting som kaller på vår handling og stillingtagen, og vi kan bli usikre på hva som er den rette måten å møte dem på. Men andre ganger vil det være noe godt og sant og vakkert som viser seg for oss. Uansett kan både det vonde og det gode ha betydning for oss, det vet vi alle fra våre egne liv.

Men uansett – for kirken gjelder det samme som for mennesket, at først når vi har lyttet, kan vi kanskje begynne å snakke om hva vi skal gjøre. Hvis det da ikke viser seg at ting rett og slett begynner å skje når vi lytter – omtrent som når et lite frø, nesten helt av seg selv, spirer og vokser og blir et stort og mektig tre. Da kan det være fort gjort å tenke: Det var våre evner som fikk dette treet til å gro. Men det var det ikke. Vi bare lyttet stille etter hva frøet trengte, og gjorde vårt beste for å skaffe det til veie: Vann, jord, lys, tid. Men heller ikke noe av dette hadde vi skapt selv.

Så kan man jo også spørre seg om et tre er særlig relevant, der det står ute i naturen år etter år og bare er til gjennom årstidene som skifter. Og det kan man jo ha ulike meninger om. Men vakkert er det. Og verdifullt i seg selv.

Plastproblemet: Gjenreis troen på politikken

Jeg kan ikke gå en tur i marka uten å møte på plastsøppel.
Det har vel ikke alltid vært slik?
Små og store biter ligger slengt her og der.

Jeg har begynt å plukke med meg plast.
Lommene fylles raskt opp.

Vi må begynne å så følgende tanke:
Det finnes ingen annen løsning enn å slutte med plast.

Denne saken kom i dag, som del av en endeløs rekke:
Ved noen strender består 20 prosent av jordsmonnet av plast.
Maritimt søppel gror inn i jorda, som får så dårlig kvalitet at det ikke engang lever mark der.

Lovreguleringer må på plass. Hvorfor skal unødvendig plastbruk være tillatt?
Vi må se en gradvis økning i avgifter både på produksjon og bruk av plast.
Vi må ta de enkleste tiltakene først, og arbeide med henblikk på en ganske nær fremtid hvor andre materialer tas i bruk i stedet.

Ikke minst handler dette om å minske følelsen av avmakt og å gjenreise troen på politikken.

Jeg vil ikke frykte

Jeg vil ikke frykte at noen løfter en knyttet neve mot himmelen og roper: Rettferdighet!

Jeg vil ikke frykte at noen taler med stemmer som skjelver av harme.

Jeg vil ikke frykte at noen krever å bli hørt.

Jeg vil frykte den dagen da all motstand er blitt usynlig.

Jeg vil frykte den dagen da ingen våger eller orker å løfte en hånd mot himmelen.

Jeg vil frykte den dagen da mennesker slutter å tro at forandring er mulig.

Jeg vil tro at harmen over gårsdagens urett rommer kimen til morgendagens håp.

Ble vi fanget i den verdensvide veven

Ble vi fanget i den verdensvide veven,
den som lenge ga oss håp om større frihet?
Ble vi brikker i et spill som makten spiller?
Er vår frihet bit for bit blitt røvet fra oss?

Kan det være at det langsomt demrer for oss
hvordan makten ofte har et vennlig ansikt,
at den frir til våre beste intensjoner,
til vi brått er lukket inne i systemet?

Er det dette som er livet vi har drømt om:
at vi sitter hver for oss ved våre skjermer,
med et blålig lys som stjeler nattesøvnen
og bedøver nesten alle våre sanser?

Det er krefter som vil bruke covid-19
til å øke våre timer foran skjermen.
Våre data, til og med et dikt som dette,
er i disse tider blitt til hard valuta,

men den kommer helst de mektige til gode
– ingen diktere får lønnen sin fra Facebook.
Vi har gitt dem mye makt i våre samfunn,
men får likerklikk og hjerter som betaling.

Det er mennesker som skaper denne veven.
Hvorfor skal vi fanges av vår egen skapning?
Vi er mennesker og ikke algoritmer,
og vårt frihetsrom er større enn vi aner.

Ikke vær sint, Greta Thunberg

Ikke vær sint,
Greta Thunberg.
Ikke vær redd.
Ikke vær trist.
Ikke vær sliten.
Ikke føl noe som helst, egentlig.

Og ikke vær ung.

Vær mer som andre.
Mer likegyldig.
Mindre opptatt av å gjøre det rette.
Mer avstumpet, om du vil.
Og helst noen år eldre.

Vi er så bekymret for deg,
skjønner du,
vi ser at du er både sliten, sint og trist og redd,
og det skal ingen trenge å være,
særlig ikke dere barn og unge,
dere skal leve beskyttede liv
uten å måtte forholde dere til lidelse og nød
og kriger og konflikter og klimaendringer,
dere skal ikke kjenne på fremtidsfrykt og vonde følelser,
dere skal pakkes inn i vatt og ha det ganske fint hele tiden.

Så ikke ta ansvar.
Ikke kjemp for noe som er viktig.
Ikke gjør noe som koster.

Si dette til den du var
da du satte deg mutters alene
foran Riksdagen i Stockholm for et års tid siden:

Ikke gjør noe før du blir voksen,
Greta Thunberg.

Plutselig kan du jo komme til å skape en bevegelse
hvor millioner av mennesker tar til gatene
og krever en ny klimapolitikk.

Da er det vel bedre for deg
å bære på sorgen og frykten alene
og ellers late som ingenting,
slik vanlige, sunne folk gjør?

Og husk:
Vi sier det bare av ren omtanke for deg, altså.
Det eneste vi vil, er at du skal ha det bra.

Blås i at regnskogen brenner

Blås i at regnskogen brenner.
Den har brent mye mer før.
Ikke bli klimahysterisk
selv om det sjeldnere snør.

Landet skal bygges med bilvei.
Bare legg jernbanen ned.
Trikker og busser er trange.
Bil gir deg frihet og fred.

Åkre bør omreguleres.
Mat kan vi få ved import.
Jordvern står ofte i veien.
Fremskrittet kommer til kort.

Oljen og gassen skal gi oss
velferd og drivstoff og plast.
Det må vi aldri forandre.
Dette må alltid stå fast.

Alle de unge som krever
at en forandring må skje,
har ikke mye i hodet.
Hør på dem. Så kan du le.

Spy ut foraktfulle innlegg.
Skrem dem fra plasser og torg.
Og hvis du ser at de gråter,
da ser du hyklernes sorg.

Alle som snakker om klima,
er nemlig kjøpt og betalt.
Sannheten er: De har skylden
for nesten alt som er galt!

Alt i vårt liv vil vi gjøre
slik vi har gjort det til nå.
Det er jo det som er frihet.
Det må de unge forstå.

Vern. Vedlikehold. Og vågemot.

Hvis du vil at jeg skal stemme på deg,
skal du ikke love meg nye signalbygg.

Bare ett signal vil jeg lyde.
Det heter:

Vern.
Vedlikehold.
Og vågemot.

Vern av alt på jorden som er dyrebart, skjørt og umistelig – både blant mennesker og i naturen.

Og:
Vedlikehold. Av det som tidligere generasjoner har overlatt oss.

Jernbaneskinnene.
Signalsystemene.
Veiene.
Vann- og avløpsrørene.

Men også det vi skaffer oss selv. Som telefonene og datamaskinene som blir ubrukelige etter et år eller to. Alle disse tingene som vi bare må kaste og erstatte med nye – fordi det er billigere enn å reparere.

Og ikke minst ønsker jeg meg vedlikehold av:
Tilliten.
Håpet.
Lysten og viljen til å bidra i samfunnet.
Muligheten til å skape noe.
Følelsen av at vi hører sammen. Og har ansvar for hverandre.
Alt dette.

Og til sist:
Vågemot.
For du må ha mot til å våge å si dette.

De kommer til å le av deg,
de vil kalle deg bakstreversk og gammeldags.

Men hvis du våger å si alle disse tingene,
så vet du også at et slikt politisk program krever en nesten grenseløs oppfinnsomhet og en mektig vilje til forandring.

Vern.
Vedlikehold.
Og vågemot.

Det er signalbygg nok for meg.

Sang i skolen

De kaller sang en «metode».

En metode for hva? spør jeg.

For å lære noe annet som er viktigere?

Hva skulle det være?

Er det egentlige livet
noe som kommer etterpå,
når sangen er over
og den ordentlige undervisningen begynner?

De sier sang er et «virkemiddel».

Da sier jeg:
Sang er ikke et middel.

Men sang virker,
det gjør det faktisk,
ja, virker på så mangt:

sang virker på dårlig humør
og nedstemthet,
på mistenksomhet
og mistillit,
på hukommelsessvikt
og demens,
på svekket førlighet
og manglende fellesskap
og enda mye mer,

men det er ikke derfor vi synger.

Vet du hvorfor vi synger?

Fordi vi er mennesker.

Er det så vanskelig å forstå?

Eller vil de ikke at vi skal være mennesker lenger?

(Skrevet i anledning denne artikkelen i VG)