Det snakkes stadig om at kirken skal være relevant. Og det bør den sikkert være. Men relevant blir man paradoksalt nok ikke ved å sette «være relevant» som et mål og utforme strategier og metoder for å nå det. Relevant blir man først når man setter seg selv og sine egne interesser til side – og lytter.
Hvis kirken vil jage etter å være relevant, kan den fort ende opp med å forsøke å beherske verden heller enn å bebo den.
Om man ikke våger å ha tålmodighet til å lytte – til verden, til livet, til de gamle, til de unge, til jorden, til dyrene, til havet, til solen og regnet – så glir man i stedet inn i en hvileløs geskjeftighet, og i realiteten stiller man seg i veien for den Gud som hver eneste dag skjenker oss en verden som taler til oss og kaller på oss, både i det nære og i det store.
«Følg meg,» sa Jesus til noen mennesker en gang, og de kastet alt de hadde i hendene og ble med ham. De hadde ingen idé om at det var relevant. De hørte bare en stemme som kalte på dem, og de lyttet med hele seg, og fikk tillit til at denne stemmen fortjente et svar – og så svarte de etter beste evne, i sine liv.
I våre ulike liv har vi alle noe som taler til oss, noe som kaller på oss, noe som vil oss noe. Vi må øve oss på å se det, høre det, føle det, fornemme det. Om noe slikt skal kunne skje med oss, må vi iblant forsøke å la våre egne sinn bli stemt, slik at det som er omkring oss, kan få vise seg for oss som noe meningsfullt, noe som bærer en betydning.
Dette er ikke alltid behagelig eller hyggelig. Noen ganger er det vonde ting som kaller på vår handling og stillingtagen, og vi kan bli usikre på hva som er den rette måten å møte dem på. Men andre ganger vil det være noe godt og sant og vakkert som viser seg for oss. Uansett kan både det vonde og det gode ha betydning for oss, det vet vi alle fra våre egne liv.
Men uansett – for kirken gjelder det samme som for mennesket, at først når vi har lyttet, kan vi kanskje begynne å snakke om hva vi skal gjøre. Hvis det da ikke viser seg at ting rett og slett begynner å skje når vi lytter – omtrent som når et lite frø, nesten helt av seg selv, spirer og vokser og blir et stort og mektig tre. Da kan det være fort gjort å tenke: Det var våre evner som fikk dette treet til å gro. Men det var det ikke. Vi bare lyttet stille etter hva frøet trengte, og gjorde vårt beste for å skaffe det til veie: Vann, jord, lys, tid. Men heller ikke noe av dette hadde vi skapt selv.
Så kan man jo også spørre seg om et tre er særlig relevant, der det står ute i naturen år etter år og bare er til gjennom årstidene som skifter. Og det kan man jo ha ulike meninger om. Men vakkert er det. Og verdifullt i seg selv.
sindregreier 