Jeg tenker på alle de unge

Jeg tenker på alle de unge
som kanskje blir nødt til å gi
det største de eier, til krigen:
sitt skjøre og sårbare liv.

I strid blir de kun kalt soldater,
men alle som en har et hjem,
og der finnes gapende tomrom
som bare kan fylles av dem.

Jeg spør meg hvor mange som frykter
at noen de elsker, skal dø,
hvor mange som skjelver om natten
når himlen blir flammende rød,

hvor mange som prøver å flykte,
men ikke vet hvor de skal gå,
mens de som har satt i gang krigen,
er trygge og rike – og få.

Jeg tenker på dem som må kjempe
for goder vi helst tar for gitt:
Å leve i hverdagens trygghet,
i fred, i et land som er fritt.

Og hvem som vil seire, vet ingen,
men nå skimtes noe som vant:
At frihet og verdighet finnes,
er avgjort og endelig sant.

Det gir ikke lindring mot sorgen,
men kanskje en motgift mot hat.
Det er ingen krig som er evig,
og ingen er kun en soldat.

Fugleredets politikk

En gang, da jeg var barn og lekte i skogholtet med noen venner, kom vi over et fuglerede. Jeg husker hvor skjørt og lite og vakkert det var, med fire bittesmå egg i.

Hvilken fugleart det tilhørte, visste ingen av oss. Men vi skjønte at vi stod overfor noe som ikke måtte røres, noe vi ikke måtte forstyrre, noe levende, noe hellig, noens hjem – og vi gikk derfra, slik også vi tok for gitt at ingen brått ville valse inn i våre hjem og forstyrre dem med ubetenksom maktbruk.

Jeg tenker tilbake på dette øyeblikket i dag, og spør meg:

Hvor finner jeg en politikk som springer ut av en slik umiddelbar undring og ærefrykt, fugleredets politikk, som ikke ignorerer tilværelsens gåtefulle tale, men hører den og grunner på den i sitt hjerte?

Hjertets innsikt

Hjertet har innsikt i noe som hodet ikke forstår.

Noe du gikk forbi.
Noe som alltid var nær deg.
Noe du aldri satte ord på.

Hvor lyset kommer fra.
Hvorfor sommerkvelden dufter av jasmin.
Betydningen av et barn som kommer springende
med et smil i ansiktet og en markblomstbukett i hånden.

Noen har bestemt

Noen har bestemt hva som er viktigst for oss:

Det er verken skogen
eller fjellet
eller sildringen fra bekkene om våren.

Det er verken isbreene,
fugletrekkene
eller engene som kaller oss til lek og dans i sommerkvelden.

Det er verken åkerlappene,
beiteområdene
eller bøndenes markeder om høsten.

Det er verken de små konsertstedene,
gudshusene
eller kuldegradene som gjør vanndammer til skøytebaner om vinteren.

Synes du noe av dette er viktig?

Da skulle du ha bodd i et annet land,
et land vi kanskje var en gang,
før vi bøyde kne for de nye gudene,
de som taler til oss fra oljeplattformenes ustoppelige pumper,
vindturbinenes sylspisse rotorblader
og anleggsmaskinenes buldrende støy,
disse gudene som med åpenbar forakt for stedet og landskapet sier:
Du må jo ha noe å leve av!

Og hvis du er en som våger å spørre:
Men hva skal vi leve for,
vi som syntes livet var rikt nok
så lenge vi kunne vandre langs stiene i skogen og på fjellet,
spille opp til dans på engene,
høste rips av buskene på tunet
og stå på skøyter på islagte vann?

Da ler de nye gudene så de rister.
For uansett hva du spør om, har de alltid det samme å si:
Verden trenger mer energi.

I håpet

I håpet bærer jeg varsomt
noe jeg ikke har.
Kanskje det er blitt borte.
Kanskje det aldri var.
I håpet holder jeg rundt det,
dette som ikke er,
og i et glimt av nåde
har jeg det hos meg her.

hvordan

hvordan
den lille barnekroppen din
kommer ned trappen
hit til mitt hjemmekontor i den murkalde kjellerstuen

og hvordan du
(uten å vite det)
tilfører rommet en mykhet

som lar lyset og veggene bøye seg inn mot et sted
– det er den samme kjellerstuen –
bare gjennomstrømmet av noe vakkert

som jeg ikke tror at du er stor nok til å bære
men som ikke kunne vært her uten at du kom

novembermørket

hvor stort kan novembermørket bli?

det sluker skogene hver ettermiddag
brer seg ut over havet
senker seg ned over åkrene

regntunge skyer luter over vårt lille sted på jorden
asfalten suger lyspartiklene ut av luften
det forvirrede klimaet har glemt hvilket vær som gjelder

novembermørket vokser

hvor stort kan det bli?

kan det drukne oss alle i nattsvart ekstremregn?
kan det mane frem stormflo og orkaner som løfter havet opp over hustak og lyktestolper?

men ingen av oss kan vel forestille oss vår egen undergang uten samtidig å oppgi forstanden

det finnes en grensestolpe som mørket ikke kan passere

men vi
kan gi et nikk når vi passerer hverandre i regnet

det kan til og med skje at vi stanser for å slå av en prat
om den blir aldri så kort i den hylende vinden

selv den mørke, mektige november
kan ikke slukke lyset fra ansiktene våre når vi trekker regnhettene tilbake
stikker hodene frem
og kommenterer været
med et smil og en litt frustrert latter

som like fullt er en ekte latter

Gåtefulle landskap

Hør sangen

Vis noter

1 Nå vandrer vi i gåtefulle landskap
og famler mens vi leter etter svar
– et vink, en ting, et tegn som lar oss skjønne
litt mer av alt det tunge som du bar.
Langs alle stier ser vi spor du satte,
og vet at vi vil savne alt du var.

Og sakte må vi finne andre stier,
og nye ting og steder skal vi se,
og med oss har vi dyrebare minner
om hvordan du fikk andre til å le.
Men det er rart og smertefullt å vite
at du fra nå av ikke kan bli med.

Det står et vakkert hus der stien ender,
med mange rom. Du gikk dit, banket på,
og noen kom og åpnet døren varsomt,
og vi kan bare ane hva du så
– et lys, en venn med morgensol i blikket,
som sa: Kom inn. Deg har vi ventet på.

Men vi går ennå her i dunkle landskap,
og stien som har vært så trygg og kjent,
er nå, med ett, blitt underlig og fremmed:
Du dro. Men den du var, blir aldri glemt.
Det står en dør på gløtt der stien ender,
og like innenfor er livet gjemt.

(Et dikt skrevet til begravelsen til et høyt verdsatt medmenneske som ikke maktet å leve lenger. Noen spurte etterpå om jeg kunne dele det med flere. Det vil jeg.)

Skulle ha gjort noe klokt

Enkel vise om en ikke identifisert person med (eller uten?) karakterbrist

Hadde en dag helt alene.
Skulle ha gjort noe klokt.
Skulle ha ryddet i boden.
Skulle ha lest i en bok.

Hadde forskjellige planer.
Tenkte å jogge igjen.
Tenkte å snekre et gjerde.
Tenkte å ringe en venn.

Morgenen virket så gavmild.
Dagen var ubrukt og ny.
Frokosten gled inn i lunsjen.
Nå kunne timene fly.

Satte meg ned for å lese.
Kjente meg trøtt. Tok en blund.
Våknet og kjente meg sulten.
Spiste meg mett for en stund.

Brukte litt tid på mobilen.
Greit nok, for kvelden var ung.
Tok på meg sko, ville jogge.
Stanset, var sliten og tung.

Nå gikk jeg inn i min stue.
Sofaen lokket og dro.
Tok litt potetgull i natten.
Klokka var nesten blitt to.

Hadde en dag helt alene,
nesten uendelig lang.
Skulle ha ryddet og fikset.
Kom liksom aldri i gang.

Kastet bort tiden i stedet,
vet ikke riktig på hva.
Burde nok sikkert ha angret.
Merkelig nok er jeg glad.

aldri helt borte

de døde blir aldri helt borte
selv om de kanskje er jord

fremdeles rører de ved oss
gjennom noe de etterlot seg
en gjenstand
en fortelling
et minne som plutselig trer frem

men heller ville vi ha holdt rundt dem
hørt stemmene deres
og opplevd nye øyeblikk sammen

for hva kan tre i stedet for mennesker som lever
hva kan fylle tomrommet etter dem som ble røvet fra oss

og likevel
de døde blir aldri helt borte
fremdeles rører de ved oss
de lærer oss ennå noe
de inngår i våre liv

slik døde ting alltid inngår
i jorden der kornet gror