Jeg tenker på alle de unge

Jeg tenker på alle de unge
som kanskje blir nødt til å gi
det største de eier, til krigen:
sitt skjøre og sårbare liv.

I strid blir de kun kalt soldater,
men alle som en har et hjem,
og der finnes gapende tomrom
som bare kan fylles av dem.

Jeg spør meg hvor mange som frykter
at noen de elsker, skal dø,
hvor mange som skjelver om natten
når himlen blir flammende rød,

hvor mange som prøver å flykte,
men ikke vet hvor de skal gå,
mens de som har satt i gang krigen,
er trygge og rike – og få.

Jeg tenker på dem som må kjempe
for goder vi helst tar for gitt:
Å leve i hverdagens trygghet,
i fred, i et land som er fritt.

Og hvem som vil seire, vet ingen,
men nå skimtes noe som vant:
At frihet og verdighet finnes,
er avgjort og endelig sant.

Det gir ikke lindring mot sorgen,
men kanskje en motgift mot hat.
Det er ingen krig som er evig,
og ingen er kun en soldat.

Fugleredets politikk

En gang, da jeg var barn og lekte i skogholtet med noen venner, kom vi over et fuglerede. Jeg husker hvor skjørt og lite og vakkert det var, med fire bittesmå egg i.

Hvilken fugleart det tilhørte, visste ingen av oss. Men vi skjønte at vi stod overfor noe som ikke måtte røres, noe vi ikke måtte forstyrre, noe levende, noe hellig, noens hjem – og vi gikk derfra, slik også vi tok for gitt at ingen brått ville valse inn i våre hjem og forstyrre dem med ubetenksom maktbruk.

Jeg tenker tilbake på dette øyeblikket i dag, og spør meg:

Hvor finner jeg en politikk som springer ut av en slik umiddelbar undring og ærefrykt, fugleredets politikk, som ikke ignorerer tilværelsens gåtefulle tale, men hører den og grunner på den i sitt hjerte?

Diktet om alt

Jeg ville skrive et dikt om alt.

Det var kanskje det som var problemet.

Dette diktet skulle rett og slett handle om alt som har engasjert meg i det siste.

Jeg tenkte det ville være fint om det kunne si noe om kunstens og poesiens betydning. Men også om aktuelle emner som smitteverntiltak og menneskerettigheter, vindindustri og energipolitikk, global oppvarming og naturødeleggelser, sivilsamfunn og demokratiforståelse, flyktningpolitikk og medmenneskelighet, for ikke å glemme sammenhengen mellom religiøs og estetisk erfaring. Diktet skulle med andre ord si noe dypt og sant om livet og samfunnet og kanskje særlig om alle slags destruktive krefter som herjer i tiden vi lever i, og som jeg gjerne vil være med og kjempe mot.

Det var dette diktet som skrek inni meg og ville ut.

Trodde jeg.

Men det viste seg at diktet ikke kunne si det jeg hadde på hjertet. Det kunne ganske enkelt ikke være det jeg ville at det skulle være.

Diktet var faktisk gått trett av å kjempe. Det orket ikke å være så opprørt. I hvert fall ikke hele tiden. Plutselig sa diktet bare, i en nokså prosaisk tone, men likevel ikke helt uten poetisk snert:

Løft hodet litt og se på stjernene. Når de sluknet for millioner av år siden, hvordan kan de skinne så klart?

Og se på den lille bygningen hvor du har hjemmet ditt. Hvordan kan det være at du har fått en bolig akkurat her, på denne fredelige pletten på menneskeslektens herjede planet, i dette korte, usannsynlige glimtet av liv og lek, i et ellers ugjestmildt og endeløst rom?

Og se deg selv i speilet. Hvordan kan det ha seg at du, som er av støv og skal bli til støv, blant alle universets skapninger var en av de heldige som skulle få ane hva kjærlighet er?

Da sa jeg til diktet:

Det er nettopp disse underfulle sammenhengene som er grunnen til at jeg må skrive det store diktet som river i brystet mitt og vil ut – skjønner du ikke at det jeg bærer på, er en mektig protest mot alt som truer dette dyrebare livet?

Hm, sa diktet, jo, det skjønner jeg, men jeg kan ikke være med på det. Ikke i kveld, og trolig ikke med det første heller.

Jeg hadde ikke noe mer å si, og ble stående i mine egne tanker.

Til slutt løftet jeg blikket, og fikk se at kveldshimmelen var dyp og klar over meg. Så uendelig liten jeg er, tenkte jeg mens blikket mitt fortapte seg i det svimlende rommet. Og frem fra jorden der jeg stod, tvers gjennom snøen og skaren, vokste det i samme øyeblikk en snøklokke. Jeg plukket den ikke, men lot den bli stående nøyaktig slik den var. Da ropte noe fra brystet mitt: Kom og se et mektig dikt!

Talen ingen holdt

Kjære delegater til klimatoppmøtet i Glasgow!

Som Norges statsminister vil jeg gjerne benytte min taletid på årets klimakonferanse til å vende blikket bakover i tid.

At naturens ressurser er begrensede, slo inn over mange av oss med full kraft på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Likevel fortsatte nedbyggingen og ødeleggelsen av levende og dyrebar natur i mange år. Mot slutten av 80-tallet var det på lignende vis vitenskapelig konsensus om at bruken av fossil energi forårsaket global oppvarming, og at dette ville få fryktelige konsekvenser om det ikke ble stanset.

Norge var på det tidspunktet en stor eksportør av olje og gass. Nasjonens økonomi var i stor grad avhengig av inntektene fra denne virksomheten. Advarslene var mange og sterke da min forgjenger som statsminister begynte å bygge en tverrpolitisk allianse for en gradvis avvikling av Norges olje- og gassvirksomhet.

Utallige ganger ble det sagt at en slik avvikling i praksis ville rasere velferdsordningene våre. Det ble også viftet med trusler om at en nedtrapping av norsk olje- og gassproduksjon ville gjøre Europa mer avhengige av en del mindre demokratisk innstilte land.

Statsministeren den gangen hadde imidlertid en dyp personlig overbevisning om at dette var det rette å gjøre – både for å unngå at landets økonomi ble for avhengig av inntektene fra fossilindustrien, og for å kunne se sine barnebarn i øynene og si: Jeg gjorde mitt beste for at dere skulle arve en levende jord.

Etter hvert klarte statsministeren å få med seg et tverrpolitisk flertall for å starte en fullstendig omstilling til grønne næringer.

Imidlertid ble det ganske snart tydelig at mange av disse næringene ikke var så grønne som man hadde trodd. Den fornybare energien vi begynte å bygge ut, førte til rasering av stadig mer natur. Fjellområder som hadde vært hellige for forfedrene våre, ble gjort om til industriområder. Fjorder ble ødelagt av gruveavfall. Urbefolkningen vår ble fordrevet fra flere av sine leveområder. Mye mer kunne vært nevnt.

Det var da det virkelig dristige prosjektet til statsministeren begynte: Å arbeide politisk for en reduksjon i både privat og offentlig forbruk – både av energi og av råvarer.

Mange sa det var en umulighet. Det krevde da også en mental omstilling for hele befolkningen. Det er også opplagt, sett i ettertid, at ikke alt som ble gjort, var riktig. Men når har det noen gang vært det?

Situasjonen i dag gir i hvert fall noen tydelige hint om betydningen av Norges snuoperasjon fra starten av 90-tallet:

For å bli mer selvstendig, begynte EU selv en storstilt omstilling til fornybar energi. Norge begynte dessuten å føre et naturregnskap, som skulle gå i pluss hvert eneste år. Hvert år skulle man restaurere mer natur enn man endret eller ødela.

Mange økonomer ble overrasket over at det å ha en levende natur viste seg å gi gunstige virkninger på økonomien, gjennom bedret folkehelse og en rikere opplevelse av mening hos befolkningen – for å nevne noe.

Denne nye tilnærmingen til naturen inspirerte i sin tur en lang rekke andre land, som også begynte å utarbeide en annerledes politikk for forholdet mellom mennesker og natur.

Det er derfor jeg kan stå her i dag og si: Jeg er takknemlig for å være statsminister i et land med en slik tradisjon. Det er en tradisjon som hele tiden må holdes i hevd, og det skjer på ingen måte av seg selv. Ustanselig er vi omgitt av krefter som på nytt vil gjøre naturen til ressurser og råvarer, og ikke ser noen egenverdi i noe. Men i dag er det en bred politisk enighet i det norske storting om den linjen som i sin tid ble valgt, under stor motstand, og min antakelse er at den vil bestå i lang, lang tid, kanskje alltid. Derfor vil jeg avslutte min tale i dag med en takk til alle som våget å gå foran, både i mitt eget lille Norge og i alle andre land. Verden er ennå ikke mål med omstillingen, men heldigvis kan vi si: Vi har ikke dårlig tid. Dette klarer vi – så lenge vi fortsetter sammen på den vandringen vi har begynt på.

Den øverste minister

Et gledesbud gikk ut fra Den øverste minister:

– Vi har satt rekord i bygging! Rekord i motorvei, rekord i vindkraft, rekord i nye hytter! sa ministeren med et smil.

Og hele folket jublet.

Men da stillheten la seg, grep en av de eldste ordet.

– Dere har gjort mer enn å bygge vei, sa han.

– Dere har også ødelagt min barndoms landskap.

Den øverste minister så på den gamle.

– Jeg ville nok ikke vært så sur på en dag som dette, sa ministeren. – Gled deg heller over at Fremskrittet er kommet til deg!

Da sa den gamle:

– Hva er min sorg verdt i dette landet?

Det ble taust i folkemengden. Ordet sorg var det lenge siden noen hadde hørt, langt mindre tatt i sin munn.

Til slutt talte Den øverste minister på ny.

– Jeg synes det skal være lov for andre å være litt lei seg, selv om vi kanskje ikke skjønner helt hvorfor, sa ministeren, og la straks til: – Men nå vil jeg utbringe en skål for alt det nye og fine vi har bygget! Skål!

– Skål! Skål! lød det spredt fra folkemengden. Men de fleste var allerede på vei videre. De skulle hente i barnehagen, dra på butikken, ta en tur til frisøren, kjøre til plantesenteret, sjekke mobilen, svare på en e-post og tusen andre ting.

Litt senere, da ministeren kjørte av gårde med sitt store bilfølge, sto den gamle ved veien. Den øverste minister vinket vennlig, men den gamle bare stirret tilbake med et brennende blikk.

– Hva er det med det mennesket? tenkte ministeren, og ante i samme øyeblikk at den gamle visste noe, noe som ministeren også hadde visst en gang, før hele landet ble omskapt til ressurser og midler i nasjonens økonomi. Ministeren snudde seg mot livvakten sin og skulle til å si:

– Da jeg var barn, elsket jeg å klatre i trær.

Men det var som om noe knøt seg i halsen. I stedet gikk en knugende taushet ut fra ministeren og la seg som et blytungt teppe over landskapet utenfor, hvor den gamle fremdeles var synlig, hvis man bare snudde seg og lot blikket følge den snorrette motorveien bakover.

Hjertets innsikt

Hjertet har innsikt i noe som hodet ikke forstår.

Noe du gikk forbi.
Noe som alltid var nær deg.
Noe du aldri satte ord på.

Hvor lyset kommer fra.
Hvorfor sommerkvelden dufter av jasmin.
Betydningen av et barn som kommer springende
med et smil i ansiktet og en markblomstbukett i hånden.

Noen har bestemt

Noen har bestemt hva som er viktigst for oss:

Det er verken skogen
eller fjellet
eller sildringen fra bekkene om våren.

Det er verken isbreene,
fugletrekkene
eller engene som kaller oss til lek og dans i sommerkvelden.

Det er verken åkerlappene,
beiteområdene
eller bøndenes markeder om høsten.

Det er verken de små konsertstedene,
gudshusene
eller kuldegradene som gjør vanndammer til skøytebaner om vinteren.

Synes du noe av dette er viktig?

Da skulle du ha bodd i et annet land,
et land vi kanskje var en gang,
før vi bøyde kne for de nye gudene,
de som taler til oss fra oljeplattformenes ustoppelige pumper,
vindturbinenes sylspisse rotorblader
og anleggsmaskinenes buldrende støy,
disse gudene som med åpenbar forakt for stedet og landskapet sier:
Du må jo ha noe å leve av!

Og hvis du er en som våger å spørre:
Men hva skal vi leve for,
vi som syntes livet var rikt nok
så lenge vi kunne vandre langs stiene i skogen og på fjellet,
spille opp til dans på engene,
høste rips av buskene på tunet
og stå på skøyter på islagte vann?

Da ler de nye gudene så de rister.
For uansett hva du spør om, har de alltid det samme å si:
Verden trenger mer energi.

Lysninger i klimasorgen

Hvordan er det – og hvordan vil det være – å leve med en vedvarende sorg over klimaendringer og miljøødeleggelser? Det har jeg skrevet en bok om, som kommer ut på Vårt Land forlag i disse dager. Boken heter Lysninger, og du kan lese mer om den her.

Søkte skogens ro

Jeg gikk nettopp en tur på stien i nærskogen vår her vi bor. I dag var det ikke lenger noen tvil: Våren er her. Solstrålene som skinte inn mellom trestammene, varmet ansiktet, og fra skjulte steder overalt omkring meg hørte jeg fugler synge.

Jeg kunne ikke annet enn å fornemme at verden ville meg noe. Fuglesangen, solskinnet, stiens mykhet, alt dro meg liksom inn i noe større og fortalte meg at jeg var en del av helheten, som om både verden og jeg betyr noe.

I det siste har jeg sett mange dele artikler om at det er en del ting man bør gjøre fordi det har en helseeffekt. Slik kunne man sikkert tenke om denne turen i skogen også. En skogstur senker kanskje antallet stresshormoner, eller får hjernen til å utskille oxytocin eller hva det heter, eller den forlenger levealderen, gir bedre kondisjon eller økt «livskvalitet» eller slike ting.

Selv om alt dette kan være riktig i og for seg, rommes ikke min erfaring i dag av noen av disse forholdene. Den naturvitenskapelige eller biomedinske tilnærmingen til mennesket har lite eller ingenting å si om hva noe betyr for oss. For naturvitenskapen er det irrelevant hvorvidt verden vil mennesket noe. Det vitenskapelige blikket plasserer mennesket i et betraktende og beherskende forhold til verden. Til sist ender mennesket med å forstå også seg selv som en funksjon av ulike fysiske, kjemiske og biologiske prosesser.

Men dette er ikke menneskets opprinnelige måte å være i verden på. Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens ro. Og skogen ga meg sin ro. Et moderne, opplyst blikk på det hele vil sikkert si at skogen ikke kan gi noe til noen. Fuglesangen har ikke noe å si oss. Stiens mykhet kan best forstås ut fra fysikkens lover.

Men jeg sier at selve dagligspråket vårt, som dette innleggets første avsnitt inneholder, rommer menneskets opprinnelige verdensforhold, og det bærer i seg menneskets grunnleggende erfaring, som er at det er en samklang mellom oss og den verden vi lever i. Vi opplever at verden taler til oss, selv om vi som opplyste mennesker føler at vi må fornekte det. Men det vil jeg ikke lenger. Solen, fuglene og skogen sa noe til meg i dag, noe som ikke hadde ord, men som likevel, eller nettopp derfor, var gåtefullt og vakkert.

La kirkeklokker klinge

1 La kirkeklokker klinge
på denne nye dag.
En taushet truer verden,
men tom er Jesu grav.
Vi går med stille undring
fra stedet der han lå,
og hører klokker synge
om alt vi håper på.

2 Å, må vi snart få samles
som før omkring et bord,
og bare le og snakke
og synge høyt i kor.
Det lover kirkens klokker:
En gang skal det bli sant,
og vi kan se tilbake
og si at livet vant.

3 De klinger i en verden
av overflod og nød,
der gleden bor med sorgen,
og liv blir fulgt av død,
men slik en sommer skimtes
når treet skyter knopp,
skal klokkene forkynne
at Jesus er stått opp.

Skrevet påskedag, 4. april 2021