Nå legger jeg mitt liv i dine hender

Hør sangen

Noter:

Nå legger jeg mitt liv i dine henderLast ned

RUST & PIANO: Det er mange år siden nå. Jeg ble bedt om å komme til en eldre person på et sykehjem. Vedkommende lå på det siste, og var ikke ved bevissthet, men familien trodde det ville bli satt pris på med besøk av en prest. Jeg hadde ikke møtt beboeren før, men fikk vite noen få ting før jeg gikk inn – blant annet at dette hadde vært en trofast kirkegjenger.

Jeg kom inn i rommet. I sengen lå beboeren med lukkede øyne. Ved siden av sengen stod en stol. Der satte jeg meg. Jeg fortalte hvem jeg var. Så ble jeg sittende og ta inn rommet. Beboeren virket ikke å være ved bevissthet, men opplevdes samtidig som sterkt nærværende.

Med ujevne mellomrom trakk beboeren pusten dypt inn og pustet ut. Om beboeren hadde mange smerter, vet jeg ikke, men det lød som om hvert åndedrag var en stor anstrengelse. Mens jeg satt der, begynte jeg å tenke på en bekjent av meg, som nylig hadde fortalt om en nær pårørende som hadde hatt mye vondt de siste dagene av livet, og som derfor slett ikke hadde «sovnet stille inn». Det hadde preget de nærmeste i tiden etter dødsfallet.

Mens tankene vandret, kjente jeg meg på en måte maktesløs der jeg satt. Hva kunne jeg gjøre? Jeg tok beboerens hånd og holdt den i min. Jeg sa: Jeg vil be en liten bønn for deg. Og så forsøkte jeg det, og avsluttet med Fader vår. Så lyste jeg velsignelsen:

«Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.»

Det var noe med disse gamle ordene. Ord som jeg ikke trengte å finne på selv, ord som er blitt overlevert gjennom århundrer, ord som generasjoner på generasjoner har funnet trygghet i.

På vei hjem den dagen kom det fem små vers til meg, og siden har jeg stort sett latt dem bli stående slik jeg skrev dem ned da. Versene sprang på mange måter ut av det som hadde hendt den dagen, men de er likevel ikke noe forsøk på å formulere hva akkurat denne personen tenkte og følte – for det vet jeg naturligvis ikke. Men jeg tillater meg å tro at vi var sammen om noe i denne stunden – eller at noe var sammen med oss.

NÅ LEGGER JEG MITT LIV I DINE HENDER
1 Nå legger jeg mitt liv i dine hender,
og ber deg om at jeg må finne ro,
for i min taushet har jeg mange smerter,
og livet har gitt skader på min tro.

2 Jeg kjenner tvilen fylle mine lunger.
Jeg klarer knapt å tro at noe skjer
når jeg er sovnet inn og smerten stilner,
jeg spør meg: Kanskje tror jeg ikke mer.

3 Men hva er tro når smerten fyller kroppen
og alt jeg vil, er å få slippe fri
fra disse lange døgn av sult og tørste?
Jeg er en bønn. La smerten gli forbi!

4 Ja, hele jeg er blitt en bønn om hvile.
Jeg ber, og derfor vet jeg at jeg tror.
Du tyder mine sukk, min pust, min taushet.
Du trenger ikke høre mine ord.

5 Du er i dette rommet. Noe lever
som ikke er meg selv og det jeg er.
Nå legger jeg mitt liv i dine hender,
og tror at det er godt å hvile der.

Tekst og melodi: Sindre Skeie 2014

Reklame

Sangen og behovspyramiden

Jeg satte meg ned ved frokostbordet sammen med en beboer på sykehjemmet.
– I dag er det sangstund, sa jeg. – Jeg skal spille piano, og så skal vi synge noen kjente viser og salmer. Vil du være med på det?
Beboeren snudde seg mot meg og smilte.
– Ja, det vil jeg gjerne være med på.
– Så hyggelig at du vil det, sa jeg.
– Ja, men det er klart jeg vil, sa beboeren og ble stille og kikket ut i luften med et drømmende blikk. Jeg hadde ikke så mye mer å si, og ble stille, jeg også. Etter en liten stund sa beboeren:
– Det er klart jeg vil synge. Du skjønner, jeg har ikke noen ektefelle, jeg har ingen barn, nesten alle vennene mine er døde, jeg har ingen søsken lenger, jeg har ikke noe hus å holde i orden og ikke noen hage å stelle med. Å synge – det er det som er livet for meg.

Og jeg husker at jeg tenkte på Maslows behovspyramide senere den dagen. Jeg vet i grunnen ikke hvor anerkjent denne teorien er i vår tid, men jeg opplever faktisk at den blir trukket frem fra tid til annen, som en forklaring på hva som motiverer mennesker til å gjøre det de gjør. Det hevdes da at vi har et hierarki av ulike behov, hvor de nederste må dekkes før behovene lenger opp i pyramiden gjør seg gjeldende. For eksempel: at behovet for mat, drikke og søvn må være dekket før man merker at man også trenger å føle trygghet. Og videre, at det først er når man får dekket behovet for fellesskap, samt behovet for anerkjennelse, at man egentlig har overskudd til å lytte til behovet for å realisere seg selv – og det kunne vel kanskje skje gjennom å synge? For eksempel?

Denne beboeren viste meg noe annet. Det var som å se inn i en stille lysende hemmelighet. Her satt jeg sammen med et menneske som gjerne ville synge – ikke fordi alle andre behov var dekket, men snarere tvert om: fordi det var sangen som ga livet betydning, uavhengig av om andre behov var dekket eller ikke.

Å synge – det er det som er livet. Det skal jeg prøve å huske.

Å drikke kaffe med teskje

Jeg kom inn i en av dagligstuene og satte meg ned med en beboer for å slå av en prat. Det er sånt jeg gjør som prest på sykehjem. Vi så litt på TV sammen, og kommenterte de ulike sakene som viste seg på skjermen.

– Du har vel ikke litt kaffe til meg? sa beboeren etter en stund.

Hvem vil vel nekte noen en kopp kaffe? Det var bare det at denne beboeren ikke klarte å drikke selv. En av pleierne som var i dagligstuen, viste meg hva jeg skulle gjøre. Jeg så at hun hadde gjort dette mange ganger. Det lå i hendene, i kroppen, i de sikre, nennsomme bevegelsene. Hun slo i en halv kopp kaffe. Tok litt fortykningsmiddel. Rørte rundt. Sa jeg skulle vente til kaffen ikke var fullt så varm. Og så: Gi beboeren litt og litt kaffe inn i munnen med en teskje.

Jeg gjorde som jeg var blitt forklart. Jeg hadde god tid. Reaksjonen hos beboeren etterlot ingen tvil om at det gjorde godt med en kaffekopp. Nå var vi sammen – i en liten kaffekoppstund, alminnelig for mange, men akkurat der og da, for meg, var det nærmere en erfaring av noe hellig.

Men: Jeg oppdaget også hvor lite kaffe som får plass i en teskje, og hvor mange teskjeer det dermed er i en halv kopp. Senere på dagen kom nemlig denne situasjonen til meg igjen, i ettertanken. Da kom jeg plutselig til å tenke på ordet effektivitet. Det slo meg at det er et ord som er vanskelig å bruke på en meningsfull måte i forbindelse med denne kaffekoppstunden jeg hadde opplevd.

Helt sikkert er det mange ting som kan gjøres både smartere og mer effektivt innen helse og omsorg. Men ganske mye av det som skjer i et liv, har sin egen, iboende rytme og hastighet, og min erfaring denne dagen fortalte meg at man ikke kan tvinge livet til å gå fortere, ikke uten å gjøre vold på det.

Så ble vi sittende slik, vi tre: beboeren og kaffekoppen og jeg – og ingen av oss var større enn noen av de andre. Tvert imot: Det var i rommet mellom oss at livet utspilte seg.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Det var bare noe som hendte, som opplevdes som betydningsfullt, og så tenkte jeg at det kunne ha en verdi å forsøke å sette ord på hva det var, for å gjøre det nærværende en gang til.

Søster og bror

Rettferd kan bare finnes
hvis det rettferdige skjer.
Latter kan bare høres
der hvor et menneske ler.
Bare hvis noen elsker,
er kjærlighet mer enn et ord.
Men du er for alltid min søster,
og jeg er bestandig din bror.

Uten at noen håper,
finnes det slett ikke håp.
Uten at regnet faller,
vil ikke marken bli våt.
Noen må være mindre
om en skal få kalle seg stor.
Men jeg er for alltid din søster,
og du er bestandig min bror.

Dagen kan bare stige
frem av en vikende natt.
Intet får vi tilbake
som ikke først var blitt tatt.
Sommeren kommer bare
om vinteren helt er forbi,
men søster og bror er vi alltid,
og slik vil det alltid forbli.

Jeg tenker på alle de unge

Jeg tenker på alle de unge
som kanskje blir nødt til å gi
det største de eier, til krigen:
sitt skjøre og sårbare liv.

I strid blir de kun kalt soldater,
men alle som en har et hjem,
og der finnes gapende tomrom
som bare kan fylles av dem.

Jeg spør meg hvor mange som frykter
at noen de elsker, skal dø,
hvor mange som skjelver om natten
når himlen blir flammende rød,

hvor mange som prøver å flykte,
men ikke vet hvor de skal gå,
mens de som har satt i gang krigen,
er trygge og rike – og få.

Jeg tenker på dem som må kjempe
for goder vi helst tar for gitt:
Å leve i hverdagens trygghet,
i fred, i et land som er fritt.

Og hvem som vil seire, vet ingen,
men nå skimtes noe som vant:
At frihet og verdighet finnes,
er avgjort og endelig sant.

Det gir ikke lindring mot sorgen,
men kanskje en motgift mot hat.
Det er ingen krig som er evig,
og ingen er kun en soldat.

Fugleredets politikk

En gang, da jeg var barn og lekte i skogholtet med noen venner, kom vi over et fuglerede. Jeg husker hvor skjørt og lite og vakkert det var, med fire bittesmå egg i.

Hvilken fugleart det tilhørte, visste ingen av oss. Men vi skjønte at vi stod overfor noe som ikke måtte røres, noe vi ikke måtte forstyrre, noe levende, noe hellig, noens hjem – og vi gikk derfra, slik også vi tok for gitt at ingen brått ville valse inn i våre hjem og forstyrre dem med ubetenksom maktbruk.

Jeg tenker tilbake på dette øyeblikket i dag, og spør meg:

Hvor finner jeg en politikk som springer ut av en slik umiddelbar undring og ærefrykt, fugleredets politikk, som ikke ignorerer tilværelsens gåtefulle tale, men hører den og grunner på den i sitt hjerte?

Diktet om alt

Jeg ville skrive et dikt om alt.

Det var kanskje det som var problemet.

Dette diktet skulle rett og slett handle om alt som har engasjert meg i det siste.

Jeg tenkte det ville være fint om det kunne si noe om kunstens og poesiens betydning. Men også om aktuelle emner som smitteverntiltak og menneskerettigheter, vindindustri og energipolitikk, global oppvarming og naturødeleggelser, sivilsamfunn og demokratiforståelse, flyktningpolitikk og medmenneskelighet, for ikke å glemme sammenhengen mellom religiøs og estetisk erfaring. Diktet skulle med andre ord si noe dypt og sant om livet og samfunnet og kanskje særlig om alle slags destruktive krefter som herjer i tiden vi lever i, og som jeg gjerne vil være med og kjempe mot.

Det var dette diktet som skrek inni meg og ville ut.

Trodde jeg.

Men det viste seg at diktet ikke kunne si det jeg hadde på hjertet. Det kunne ganske enkelt ikke være det jeg ville at det skulle være.

Diktet var faktisk gått trett av å kjempe. Det orket ikke å være så opprørt. I hvert fall ikke hele tiden. Plutselig sa diktet bare, i en nokså prosaisk tone, men likevel ikke helt uten poetisk snert:

Løft hodet litt og se på stjernene. Når de sluknet for millioner av år siden, hvordan kan de skinne så klart?

Og se på den lille bygningen hvor du har hjemmet ditt. Hvordan kan det være at du har fått en bolig akkurat her, på denne fredelige pletten på menneskeslektens herjede planet, i dette korte, usannsynlige glimtet av liv og lek, i et ellers ugjestmildt og endeløst rom?

Og se deg selv i speilet. Hvordan kan det ha seg at du, som er av støv og skal bli til støv, blant alle universets skapninger var en av de heldige som skulle få ane hva kjærlighet er?

Da sa jeg til diktet:

Det er nettopp disse underfulle sammenhengene som er grunnen til at jeg må skrive det store diktet som river i brystet mitt og vil ut – skjønner du ikke at det jeg bærer på, er en mektig protest mot alt som truer dette dyrebare livet?

Hm, sa diktet, jo, det skjønner jeg, men jeg kan ikke være med på det. Ikke i kveld, og trolig ikke med det første heller.

Jeg hadde ikke noe mer å si, og ble stående i mine egne tanker.

Til slutt løftet jeg blikket, og fikk se at kveldshimmelen var dyp og klar over meg. Så uendelig liten jeg er, tenkte jeg mens blikket mitt fortapte seg i det svimlende rommet. Og frem fra jorden der jeg stod, tvers gjennom snøen og skaren, vokste det i samme øyeblikk en snøklokke. Jeg plukket den ikke, men lot den bli stående nøyaktig slik den var. Da ropte noe fra brystet mitt: Kom og se et mektig dikt!

Talen ingen holdt

Kjære delegater til klimatoppmøtet i Glasgow!

Som Norges statsminister vil jeg gjerne benytte min taletid på årets klimakonferanse til å vende blikket bakover i tid.

At naturens ressurser er begrensede, slo inn over mange av oss med full kraft på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Likevel fortsatte nedbyggingen og ødeleggelsen av levende og dyrebar natur i mange år. Mot slutten av 80-tallet var det på lignende vis vitenskapelig konsensus om at bruken av fossil energi forårsaket global oppvarming, og at dette ville få fryktelige konsekvenser om det ikke ble stanset.

Norge var på det tidspunktet en stor eksportør av olje og gass. Nasjonens økonomi var i stor grad avhengig av inntektene fra denne virksomheten. Advarslene var mange og sterke da min forgjenger som statsminister begynte å bygge en tverrpolitisk allianse for en gradvis avvikling av Norges olje- og gassvirksomhet.

Utallige ganger ble det sagt at en slik avvikling i praksis ville rasere velferdsordningene våre. Det ble også viftet med trusler om at en nedtrapping av norsk olje- og gassproduksjon ville gjøre Europa mer avhengige av en del mindre demokratisk innstilte land.

Statsministeren den gangen hadde imidlertid en dyp personlig overbevisning om at dette var det rette å gjøre – både for å unngå at landets økonomi ble for avhengig av inntektene fra fossilindustrien, og for å kunne se sine barnebarn i øynene og si: Jeg gjorde mitt beste for at dere skulle arve en levende jord.

Etter hvert klarte statsministeren å få med seg et tverrpolitisk flertall for å starte en fullstendig omstilling til grønne næringer.

Imidlertid ble det ganske snart tydelig at mange av disse næringene ikke var så grønne som man hadde trodd. Den fornybare energien vi begynte å bygge ut, førte til rasering av stadig mer natur. Fjellområder som hadde vært hellige for forfedrene våre, ble gjort om til industriområder. Fjorder ble ødelagt av gruveavfall. Urbefolkningen vår ble fordrevet fra flere av sine leveområder. Mye mer kunne vært nevnt.

Det var da det virkelig dristige prosjektet til statsministeren begynte: Å arbeide politisk for en reduksjon i både privat og offentlig forbruk – både av energi og av råvarer.

Mange sa det var en umulighet. Det krevde da også en mental omstilling for hele befolkningen. Det er også opplagt, sett i ettertid, at ikke alt som ble gjort, var riktig. Men når har det noen gang vært det?

Situasjonen i dag gir i hvert fall noen tydelige hint om betydningen av Norges snuoperasjon fra starten av 90-tallet:

For å bli mer selvstendig, begynte EU selv en storstilt omstilling til fornybar energi. Norge begynte dessuten å føre et naturregnskap, som skulle gå i pluss hvert eneste år. Hvert år skulle man restaurere mer natur enn man endret eller ødela.

Mange økonomer ble overrasket over at det å ha en levende natur viste seg å gi gunstige virkninger på økonomien, gjennom bedret folkehelse og en rikere opplevelse av mening hos befolkningen – for å nevne noe.

Denne nye tilnærmingen til naturen inspirerte i sin tur en lang rekke andre land, som også begynte å utarbeide en annerledes politikk for forholdet mellom mennesker og natur.

Det er derfor jeg kan stå her i dag og si: Jeg er takknemlig for å være statsminister i et land med en slik tradisjon. Det er en tradisjon som hele tiden må holdes i hevd, og det skjer på ingen måte av seg selv. Ustanselig er vi omgitt av krefter som på nytt vil gjøre naturen til ressurser og råvarer, og ikke ser noen egenverdi i noe. Men i dag er det en bred politisk enighet i det norske storting om den linjen som i sin tid ble valgt, under stor motstand, og min antakelse er at den vil bestå i lang, lang tid, kanskje alltid. Derfor vil jeg avslutte min tale i dag med en takk til alle som våget å gå foran, både i mitt eget lille Norge og i alle andre land. Verden er ennå ikke mål med omstillingen, men heldigvis kan vi si: Vi har ikke dårlig tid. Dette klarer vi – så lenge vi fortsetter sammen på den vandringen vi har begynt på.

Den øverste minister

Et gledesbud gikk ut fra Den øverste minister:

– Vi har satt rekord i bygging! Rekord i motorvei, rekord i vindkraft, rekord i nye hytter! sa ministeren med et smil.

Og hele folket jublet.

Men da stillheten la seg, grep en av de eldste ordet.

– Dere har gjort mer enn å bygge vei, sa han.

– Dere har også ødelagt min barndoms landskap.

Den øverste minister så på den gamle.

– Jeg ville nok ikke vært så sur på en dag som dette, sa ministeren. – Gled deg heller over at Fremskrittet er kommet til deg!

Da sa den gamle:

– Hva er min sorg verdt i dette landet?

Det ble taust i folkemengden. Ordet sorg var det lenge siden noen hadde hørt, langt mindre tatt i sin munn.

Til slutt talte Den øverste minister på ny.

– Jeg synes det skal være lov for andre å være litt lei seg, selv om vi kanskje ikke skjønner helt hvorfor, sa ministeren, og la straks til: – Men nå vil jeg utbringe en skål for alt det nye og fine vi har bygget! Skål!

– Skål! Skål! lød det spredt fra folkemengden. Men de fleste var allerede på vei videre. De skulle hente i barnehagen, dra på butikken, ta en tur til frisøren, kjøre til plantesenteret, sjekke mobilen, svare på en e-post og tusen andre ting.

Litt senere, da ministeren kjørte av gårde med sitt store bilfølge, sto den gamle ved veien. Den øverste minister vinket vennlig, men den gamle bare stirret tilbake med et brennende blikk.

– Hva er det med det mennesket? tenkte ministeren, og ante i samme øyeblikk at den gamle visste noe, noe som ministeren også hadde visst en gang, før hele landet ble omskapt til ressurser og midler i nasjonens økonomi. Ministeren snudde seg mot livvakten sin og skulle til å si:

– Da jeg var barn, elsket jeg å klatre i trær.

Men det var som om noe knøt seg i halsen. I stedet gikk en knugende taushet ut fra ministeren og la seg som et blytungt teppe over landskapet utenfor, hvor den gamle fremdeles var synlig, hvis man bare snudde seg og lot blikket følge den snorrette motorveien bakover.

Hjertets innsikt

Hjertet har innsikt i noe som hodet ikke forstår.

Noe du gikk forbi.
Noe som alltid var nær deg.
Noe du aldri satte ord på.

Hvor lyset kommer fra.
Hvorfor sommerkvelden dufter av jasmin.
Betydningen av et barn som kommer springende
med et smil i ansiktet og en markblomstbukett i hånden.