Til ildsjelene

Denne lille visen ble fremført for første gang i dag på Diakonhjemmet, i anledning en konferanse om hvordan kirken møter flyktninger. VID vitenskapelige høgskole og Kirkerådet stod bak konferansen, og mitt lille bidrag sammen med sanger og svigerinne Camilla Trøen Skeie, var å fremføre denne visen om noen av de menneskene som skaper liv på små og store steder.

Jeg vet at jeg bæres av mange
som sjelden vil stikke seg frem.
Det er ikke alltid de synes.
Her kommer en vise om dem.
De står på et kjøkken og baker.
De rigger til stoler og bord.
De stiller på fest og på dugnad,
og de driver klubber og kor.
                    *
Det er ikke sikkert du vet det,
men noen drar ut på besøk
til folk som kan trenge litt omsorg.
Slik skaper de liv i ditt strøk.
De steller i stand festivaler.
De står i en gjenbruksbutikk.
Der var de før dørene åpnet,
og de ble de siste som gikk.
                       *
De kunne ha gjort noe annet.
De kunne tenkt mer på seg selv.
De kunne ha spurt: Hvorfor går jeg
og gjør dette kveld etter kveld?
Men gjenbruksbutikkene lever
fordi noen gir av sin tid.
Og ensomme finner seg venner
fordi noen deler sitt liv.
                       *
Det er ikke alltid de synes.
De stikker seg sjelden langt frem.
Men kanskje, hvis du vet om noen
og plutselig ser en av dem,
så ber jeg deg pent om å sende
en hilsen, helt ydmykt, fra meg,
og da skal du si mens du smiler:
– Det finnes en vise om deg.
T/M: Sindre Skeie 2016

Noter til sangen

Bokanmeldelse: Simon Grotrian

Det er noen år siden nå, men da jeg ble kjent med salmesamlingen «Jordens salt og verdens lys» av Simon Grotrian, gjorde det inntrykk. Faktisk såpass at jeg skrev en bokanmeldelse, som helt siden den gang har ligget på datamaskinen min. Her om dagen fikk jeg øye på den mellom noen gamle filer, og faktisk synes jeg ikke det var så dumt, det jeg skrev den gangen. Så her kommer det:

Er dette salmer? Se, det er mindre viktig. Det viktige er at det er deilig og befriende å lese danske Simon Grotrians bok: Jordens salt og verdens lys. Salmer. 

Gi meg, Gud, en salmetunge, sang Grundtvig for mangfoldige år siden. Det er også ting som tyder på at Simon Grotrian har bedt den samme bønnen – og blitt hørt. I Danmark er han blitt bejublet som en stor fornyer av salmesjangeren. Om tekstene får noen utbredelse i menigheter rundt omkring, skal bli spennende å se. Har han funnet en språktone som treffer vår tids mennesker? Eller er hans stil for personlig og for fjern fra det bibelske språkuniverset?

Jeg kjenner ikke Grotrians bakgrunn så godt – jeg vet kun at han har skrevet noen diktsamlinger som virker mindre tilgjengelige enn denne – men det aner meg at når han virker så suverent fri i forhold til tradisjonelle dogmatiske og pedagogiske krav til en salme, så bunner det i følgende: Han kommer på en måte som kunstner fra poesiens verden og tar steget inn i den kirkelige sfære, og ikke omvendt, slik man kanskje oftere ser. Det gir unektelig en veldig friskhet til det hele. Hos Simon Grotrian er det altså allerede en klar og velutviklet formvilje, som tilfeldigvis og heldigvis fikk munne ut i salmer – denne gang.

Et av de mest umiddelbart tilgjengelige versene begynner slik:

Troen kan vi ikke gruble / den skal bare pakkes op

Det er fengende og godt formulert. Samtidig må jeg også innvende at mangt ved Grotrians salmer kan virke litt gruk-aktig, de klinger tidvis som små velmenende visdomsord, som lure ordspråk, nesten: «Hvis du vrider på din hjerne / til den står som en lanterne / husk, at tvivlen og at svigten / drysser ned igennem sigten.» Salmenerven er ikke alltid like synlig, det må sies, og med det mener jeg at det ofte er uklart hvem salmen henvender seg til, i hvilken retning den beveger seg. Av og til får man inntrykk av at det er forfatteren som ønsker å si noe klokt til sin leser, ikke at det er en troende (eller menighet) som er i samtale med Gud. Men samtidig er jeg ikke helt enig med meg selv i dette. For hele boken dirrer av takk og glede over alle Guds under, og da kan det jo ikke helt være uten salmesmak.

I hele boken er det knapt én eneste linje som likner på noe jeg har hørt før i en salme. Morsomt, festlig, nytt, friskt. Det er ord som kan passe. Men dermed tar det også tid å komme inn i Grotrians billedverden. Og her er også grunnen til at mange vil nøle – litt – med å kalle versene salmer. For de henter nesten utelukkende sine bilder fra et ganske personlig farget grotriansk univers. Men igjen: Dette univers henger godt sammen, det ser man stadig tydeligere etter hvert som man leser. Det gjelder tross alt også andre, mer kjente salmediktere at det gjerne krever en viss egeninnsats å komme på innsiden av deres temakretser.

Jeg tror Grotrians salmer vil bli fremført som solosanger og dikt for et publikum oftere enn de vil bli avsunget av en menighet i fellesskap. Ganske sikkert vil de også leses av enkeltpersoner i de tusen hjem. Når Grotrian da velger å kalle dette salmer, så er det interessant av flere grunner. For det første griper hans salmebegrep dermed tilbake til vår ganske nære fortid, da salmeboken ble langt flittigere brukt enn i dag til oppbyggelse også i hjemmet. Dernest reiser Grotrians salmesamling et spørsmål som kan formuleres slik: Kan det være en form for salmesang at man fordyper seg i en salmebok på egenhånd? Uansett hva man svarer, vil man vel kunne enes om at det i alle fall kan være bønn. Er Grotrian dermed ute etter å skjenke en salmetunge – et bønnespråk – til de mange som ikke er så ofte i kirken om søndagen, og som ikke får det store utbyttet av å delta i den felles sangen – men som likevel regner seg som en del av Guds menighet? Spørsmålet får stå åpent. Men det er ganske interessant at han på denne måten retter seg mot hjemmet, fordi vår tids nye salmer som regel er skrevet først og fremst med tanke på gudstjenestelig bruk.

Troen kan vi ikke stjæle / den er Herrens ridderslag

På én måte er salmene jordnære. Samtidig er de ikke uten smak av himmel. Moderne? Ja. Men det hviler også noe over diktene som jeg oppfatter som noe gammelmodig (faktisk!), noe som gir meg en uklar avstandsfølelse. Det handler om Grotrians anvendelse av metaforer. Han bruker en del bilder som jeg ikke riktig får til å henge sammen: «…og hvis vi træder ut på vand / som skrubber vores øjensand (…)» Meditere over det kan man, finne mening i det også, men jeg blir likevel ofte sittende med en følelse av at den skaperverks-gleden som Grotrian synes å ville formidle, flyter bort for meg. Jeg tror det skjer fordi billedbruken ikke riktig stemmer med mine erfaringer fra skaperverket. Å tre ut på vann som skrubber vår øyensand – dette er, så vidt jeg kan se, en beskrivelse av en slags sjelelig handling: vi trer ut på et vann, og dette vann skrubber bort sanden i øyet vårt (så vi kan se klarere?). Jeg klarer bare ikke helt å se bildet for meg. Jeg spør meg om salmen virkelig tror på sin egen tolkning av skaperverket. Og hvis den ikke gjør det, så fordufter liksom skaperverket og gleden over det også.

Etter hvert kan man også bli sittende med en følelse av at den grunnfortelling som ligger bak disse duftende, krydderaktige salmene tross alt ikke er like overveldende rik som ordbruken. Her tror jeg kanskje Grotrian har et annet utviklingspotensiale: Å fordype seg enda mer i kristen lære, tro og tradisjon, rett og slett, i Bibelen, i skrifttolkning, i de store jødisk-kristne billedkretser, så han kan inkorporere dette stoffet i enda større grad.

Kærligheden er at briste / frem i andres vindueskarm

Jeg har skrevet noen få salmer selv, og har merket under slike skriveprosesser, at det ikke skal mye til før jeg føler at et ord stikker seg for mye ut: Kan jeg virkelig bruke dette ordet i en menighetssang? Med Jordens salt og verdens lys har imidlertid salmediktningen som ved et trylleslag (et ridderslag?) fått et voldsomt, energifullt tilfang av nye ord og uttrykk, og det er ikke utenkelig at dette bidraget vil bringe nordisk salmediktning et skritt fremover. Selv om vi ikke skulle bruke akkurat de samme ord som Grotrian gjør, viser han at det er mulig å ta sats. Et lite utvalg av hans hymniske ny-ord: englerogn, kørekort, viftebøn, drømmens tordenkile, gladiatorrem, verdenstæppet, blæsebælgskind, Adamsmættet, bestillinger, askedrysset, knoglevuggen, klodefrugt, strabadserne – for å nevne noen ganske få.

Flere av Grotrians salmer vil ganske sikkert synges rundt omkring. Tiden vil vise slitestyrken. Men uansett om dette er menighetssalmer for fremtiden eller ikke, har han gjort kirken en tjeneste ved å utgi denne boken. Simon Grotrian hjelper pinsen videre inn i vårt tusenår. Dette er en bok som krever litt innsats av sin leser. Men den gir mye friskt å tygge på.

Når klokken ringer solen ind
da stryger jeg Vorherres kind
han stryger også gerne min
og strøget er et solbærskrin.

 Når klokken ringer solen bort
og visse bønner kom til kort
da takker jeg alligevel
fordi jeg lever, hvilket held. 

Når klokken på det sidste slag
er blevet til den nye dag
da takker jeg, fordi han spandt
mig ind i foldens uldgevandt. 

Når alle klokker ringer vildt
og visse ønsker blot var spilt
da takker jeg igen for alt
for verdens lys og Jordens salt.

Trosopplæringsreformen: Noen refleksjoner

Mens jeg arbeidet som kapellan i Søreide menighet i Fana prosti i Bergen, kom en stor reform til prostiet: trosopplæringsreformen. Den brakte med seg betydelige friske midler – men i tillegg kom den med en del prinsipper som trosopplæringsarbeidet i menighetene skulle bygge på. Jeg kjente helt fra starten en viss uro over disse prinsippene, uten at jeg klarte å sette ord på det, men her kommer altså noen refleksjoner.

Trosopplæringsreformen bygger på at kirken ble fratatt store undervisningsressurser da skolen ikke lenger skulle ha ansvar for dåpsopplæringen. Dette skjedde i 1969, hvis jeg ikke husker helt feil. Det medførte igjen at reformen ble basert på visse prinsipper, som etter min mening har fått en hel del utilsiktede konsekvenser.

Her er noen av disse prinsippene:

Første prinsipp: Bredde
Fordi skolen hadde nådd ut til alle elever i landet, måtte den nye trosopplæringsreformen sørge for at kirken igjen kunne nå ut til alle døpte. Problemet var imidlertid at ressursene man var blitt tildelt, tross alt var for små for en så formidabel oppgave. En annen utfordring bestod i at skoleelever (stort sett) er på skolen enten de vil eller ikke, mens den nye reformen skulle basere seg på frivillig deltakelse. Hvordan skulle man da nå ut til alle (eller 70 prosent av de døpte, som var Stortingets forventninger)?

Løsningen ble at hvis man inviterte et helt årskull til et trosopplæringstiltak, så kunne det kalles et breddetiltak, uavhengig av hvor mange som faktisk møtte opp.

Andre prinsipp: 315 timer
Det ble vedtatt et veiledende tall på 315 timers trosopplæring fra dåp frem til fylte 18 år, jeg antar man mente at dette ville være rimelig ut fra mengden undervisning som falt bort i 1969. Men fordi det bare var breddetiltakene som kunne defineres som trosopplæring, kunne ikke eksisterende arbeid som søndagsskole, klubber, kor og så videre, telles med i disse timene, med mindre man inviterte et helt årskull til for eksempel en korøvelse eller en enkelt søndagsskole-samling. Da kunne man telle denne ene gangen som et breddetiltak. Av det arbeidet som allerede pågikk i menighetene, var det dermed hovedsakelig konfirmasjonstiden som kunne regnes med i trosopplæringen.

Kombinasjonen av bredde-prinsippet og det at det skulle være 315 timer med slike breddetiltak, skapte et press for å finne på nye tiltak som kunne passe inn i trosopplæringen. Det tredje prinsippet bidro også til dette presset.

Tredje prinsipp: Systematisk og sammenhengende
I skolen hadde elevene fått en systematisk og sammenhengende dåpsopplæring gjennom hele skolegangen. Dette prinsippet skulle nå gjenoppstå i trosopplæringsreformen. Bevilgningene fra Stortinget krevde planarbeid og rapportering, og alle menigheter skulle lage en ny trosopplæringsplan. Det er uten tvil mye godt tankegods i den overordnede trosopplæringsplanen som ble laget, og det er ikke dumt å arbeide planmessig, langsiktig og systematisk. Men nå skulle man altså putte 315 timer med breddetiltak inn i denne planen, fordelt over 18 år. For at det skulle kunne kalles sammenhengende, måtte det være tiltak hvert år. I gjennomsnitt ville det bli 17,5 timer i året (i konfirmasjonstiden var timetallet høyere, så de fleste årene ville ha mindre enn 17,5 timer), noe som ville kunne dekkes med en samling på en dag eller to hvert år.

Summen av alle disse tiltakene blir ganske stor, og det forplikter. Selv om menigheten har fått en halv stilling til dette arbeidet, eller en hel hvis man er heldig, så har man en utfordring. Helt fra begynnelsen var det enighet om at dette ikke ville gå uten en betydelig frivillig innsats, og ansvaret kunne heller ikke ligge på trosopplæringslederne alene – også de andre i menighetsstabene måtte være med.

For meg er det ganske opplagt at dette nødvendigvis måtte medføre en dreining for både lønnede og ulønnede medarbeidere: Trosopplæringsplanens tiltak måtte gjennomføres. Det fulgte jo penger med! Kirken hadde fått en gave fra Stortinget, og den måtte forvaltes godt. Men jeg vil tro at de færreste menigheter opplevde en stor strøm av nye frivillige på grunn av trosopplæringsreformen. Jeg spør om ikke det måtte medføre at frivilligheten ble kanalisert inn i trosopplæringsplanens breddetiltak, og at ganske store stabsressurser måtte brukes på det samme.

Jeg leser i Vårt Land at Kirkerådet sier at det hele tiden har vært meningen med et tett samvirke mellom trosopplæringens breddetiltak og de kontinuerlige tiltakene. Men hvis det er meningen, kan man jo spørre – slik flere har gjort, uten å ha fått noe godt svar, etter min mening – hvorfor pengene og stillingsressursene har gått til alle de nye breddetiltakene og i så liten grad det arbeidet som fantes der allerede.

Dersom jeg har oppfattet de grunnleggende prinsippene riktig, vil jeg spørre om dette virkelig var en god grunnmur å bygge trosopplæringsreformen på. Jeg lurer på om man ikke med disse prinsippene har beveget seg mot å bli en slags eventkirke, fremfor å satse på å bygge langvarige relasjoner. Å bygge slike varige relasjoner står i en viss spenning til en satsning på stadige «breddetiltak». Jeg er sikker på at ingen har ønsket å skape en ”eventkirke”, og jeg betviler heller ikke at intensjonene har vært de beste, men jeg har i lang tid kjent en uro over hvordan trosopplæringsreformens prinsipper er utarbeidet. Jeg spør meg også om dette nå er låst, eller om det er er et rom for å tenke annerledes i fortsettelsen.

Langfredag

Langfredag. I den stille uke.

Eller – så veldig stille har det vel ikke egentlig vært i dag. Men akkurat nå har roen senket seg i huset, og jeg benytter disse minuttene til å legge ut teksten til en sang eller salme for langfredag. Jeg skrev den for vokalgruppen Smyr, som har urfremført den i Borgund kyrkje nå i kveld. De ønsket en tekst som kunne tolke noen av vår tids hendelser og utfordringer i lys av fortellingen om Jesu lidelse og død. Jeg tenkte på flyktningsituasjonen, på grenser som stenges og murer som reises, og jeg tenkte på den ustoppelige iveren etter å utvinne og forbruke klodens ressurser, og alt hva dette fører med seg. Og jeg tenkte på den dype natten som senker seg både rundt oss og i oss når Jesus dør. Og så tenkte jeg: Jeg tror – tross alt – at dagen gryr igjen.

Er ordene for store i møte med alt som skjer omkring oss? Jeg vet ikke helt. Slik ble teksten:

Før dagen gryr igjen
Før dagen gryr igjen,
skal skygger stige,
og det kan bli så mørkt
som aldri før.
Nå siver kulden inn
i manges hjerter,
og stadig flere her
har låst sin dør.

Og før det gryr av dag,
skal grenser stenges
for folk som er på flukt
fra krigens nød.
Før det blir lyst igjen,
skal land forsvinne
og sjøer bli til gift
og skoger dø.

Å du Guds Lam,
som bar all verdens synder,
miskunne deg over oss.

Det er vårt fellesskap
med alt som lever
som visner stille bort
når Jesus dør,
og vi vet hvem det er
som blir korsfestet:
Det er de minste små
som alltid blør.

Slik blir vi ett med hver
og en som lider
når Jesus gir sitt liv
i alle sted,
og vi vil tenne lys
når skygger stiger.
Når krigen herjer, vil
vi skape fred.

Å du Guds Lam,
som bar all verdens synder,
miskunne deg over oss.

Vi river murer ned,
vi trosser grenser,
så folk som er på flukt,
kan søke ly.
Vi lar hver terrornatt
bli fylt med sanger
til jordens minste små
ser dagen gry.

Å du Guds Lam,
som bar all verdens synder,
gi oss din fred.

Se, jeg skaper noe nytt

Preken ved Diakonhjemmets 125-årsjubileum
Ris kirke søndag 11. oktober 2015

11. oktober 2015 feiret Diakonhjemmet sitt 125-årsjubileum i Ris kirke, den samme kirken hvor diakonene som fikk sin utdannelse ved Diakonhjemmet, ble vigslet av forstander frem til 1969. Jeg fikk i oppgave å holde prekenen denne dagen. Det ble en krevende oppgave å finne ut hva jeg skulle si. Jeg tok utgangspunkt i en fortelling som – så vidt jeg kan se – er blitt fjernet fra kirkens faste tekstrekker, men som jeg håpet kunne være et utgangspunkt for å si noe vesentlig til en forsamling som bestod av mange forskjellige folk fra Diakonhjemmets virksomheter, Ris menighet, representanter fra kirken og andre diakonale organisasjoner samt et jubileumskor og et knippe dyktige musikere. Under gudstjenesten lanserte vi den nye salmeboken «Bli lys», som vi utga i samarbeid med Verbum forlag i forbindelse med jubileet. Overskriften over gudstjenesten var «Se, jeg skaper noe nytt».

Dagens evangelium:

Da Jesus vendte tilbake, sto folkemengden og tok imot ham, for alle hadde ventet på ham. Det var en kvinne der som hadde hatt blødninger i tolv år. Alt hun eide, hadde hun brukt til leger, men ingen hadde klart å gjøre henne frisk. Hun nærmet seg Jesus bakfra og rørte ved dusken på kappefliken hans, og straks stanset blødningen. Da spurte Jesus: «Hvem var det som rørte ved meg?» Da ingen ville svare, sa Peter: «Mester, folk presser og trenger seg inn på deg fra alle kanter.» Men Jesus sa: «Det var noen som rørte ved meg, for jeg kjente at en kraft gikk ut fra meg.» Da kvinnen skjønte at det ikke kunne skjules, kom hun skjelvende fram. Mens alle så på, kastet hun seg ned for ham og fortalte hvorfor hun hadde rørt ved ham, og hvordan hun var blitt frisk med det samme. Da sa Jesus til henne: «Din tro har frelst deg, datter. Gå i fred!»

Luk 8,40.43-48

«Se, jeg skaper noe nytt,» er overskriften over denne gudstjenesten.

Men det er ofte vanskelig å tro det.

På veien til og fra jobb går jeg av og til forbi et sted hvor det henger noen grener ut over fortauet, og under disse grenene ser jeg ofte noen slitte klær og iblant noe emballasje etter mat og drikke. Som om noen bor der.

Og på et annet sted jeg ofte går forbi, står det en bil som skiller seg ut fra de fleste andre, hvis man skulle finne på å kikke inn gjennom rutene. Der er setene lent bakover, og inni denne bilen ligger det tepper. Flere tykke, grove ulltepper. Som en seng.

Og hvis det er ekstra tidlig om morgenen, så hender det at bildørene er åpne, og rundt bilen står det to eller tre personer, som ser ut til å komme fra et annet land. Jeg tror de pleier å sove i den bilen.

Jeg har aldri snakket med dem.

Men det vekker noe i meg å gå forbi disse stedene.

Jeg misliker å innrømme det, men jeg kjenner av og til på en utrygghet, en frykt. Og fordommer. Og at jeg får lyst til hjelpe, til å gi noe, men ikke vet hva eller hvordan.

Og derfor kjenner jeg skam. Ja, jeg skammer meg over frykten min og over fordommene. Og over hjelpeløsheten.

*

Vi har nettopp, i prekenteksten, møtt en kvinne. Ingen av oss vet hva hun het. Omtrent det eneste vi vet om henne, er at hun hadde hatt blødninger i tolv år. Og at hun hadde hun brukt alt hun eide, på leger.

Så etter hvert var det helt sikkert ikke bare de fysiske problemene som plaget henne. For den som hadde blødninger, ble regnet som uren. Alt hun lå på og alt hun satt på og alt hun rørte ved, ble urent, og enhver som rørte ved noe som hun hadde berørt, ble også uren.

*

Helse. Det var jo en helseplage.

Men helse er aldri bare helse. Helsen preger det sosiale livet, økonomien, selvbildet, verdensbildet, troen, forventningene til fremtiden.

De gamle forestillingene om ren og uren har vi ikke lenger i vår tid.

Men fortsatt kjenner mennesker skam over alle slags ting; over at de har fått en sykdom, over at de trenger hjelp, over at overskuddet blir borte når helsen svikter, så det blir skittent og rotete i huset, over at kroppen lukter, eller man kan skamme seg over at man er ensom, over at noen andre har krenket en, over at man synes studiene er utmattende, at noen i familien er syke, at man har dårlig økonomi.

– Man vil jo helst klare seg selv, ikke sant, husker jeg en venn som sa til meg, en som hadde det vanskelig og trengte profesjonell hjelp, men som strevde med å akseptere nettopp det.

– Man vil jo helst klare seg selv, ikke sant.

*

Jesus var altså bare en i rekken av dem som hun hadde satt sitt håp til. Men hun var uren, så hun ville ikke berøre ham så noen merket det, og derfor gjemte hun seg i folkemengden og smøg seg forsiktig fram, og hun berørte ikke kroppen hans engang, bare den delen av klærne som var lengst bort fra kroppen, nemlig en av duskene som hang i hvert hjørne på kappen hans, den tok hun på.

Hun forstod med en gang at hun var blitt frisk. Da var det bare å skynde seg bort, rygge forsiktig, uten at noen så det, ut av folkemengden, ut av kaoset og inn i et nytt liv.

Så hvorfor – hvorfor – HVORFOR roper han:

HVEM VAR DET SOM RØRTE VED MEG?

Hvorfor må han se henne?

Hvorfor må han vise alle at hun, en uren kvinne, har rørt ved ham?

Det er gåten i denne fortellingen:

Hvorfor lot ikke Jesus henne gå – stille, ubemerket og lykkelig – inn i sitt nye liv – som frisk? Som ren? Hvorfor måtte han løfte henne frem og bringe skam over dem begge?

*

Jeg har kjent skam over fordommene mine. Over frykten min. Over at jeg ikke lykkes i å være så åpen og fordomsfri som jeg gjerne vil.

Og en nokså tidlig morgen i forrige uke, da så jeg denne bilen som vanlig, og menneskene som sto rundt den. En av dem som sto der, var en mann som sikkert var på min egen alder, og han sto og holdt opp et av teppene, et grovt, enkelt ullteppe, med rufsete kanter, og han brettet det sammen, tålmodig og omsorgsfullt, før han la det fint på plass i bilen.

Da gjenkjente jeg meg selv i ham.

Ikke fordi jeg er så flink til å holde orden, for der er jeg godt under gjennomsnittet.

Men jeg gjenkjente meg selv i ham likevel i dette øyeblikket, og jeg tenkte: Vi er ikke så ulike, du og jeg. Du vil også ha det godt og trygt og vakkert rundt deg. I dine nærmeste omgivelser. I hjemmet ditt. Der du sover om natten. Også når det er i en gammel bil.

Det er jo en helt selvfølgelig innsikt. Og jeg har lært det så mange ganger, men jeg glemmer det om og om igjen. Jeg tror så ofte at det er jeg som har noe å lære bort og ikke noe å lære, at det er jeg som har en gave å gi og ikke noe å motta, at det er jeg som skal stille en annens lengsel og ikke en annen som skal stille min. Jeg glemmer at et liv sjelden bare er sorg – det er også glede. Det er ikke bare noe som er sykt. Det er også noe som er friskt.

*

Dette er en utfordring til alle diakonale medarbeidere, ja, faktisk til alle mennesker: Å gjenkjenne oss selv i dem vi møter, i venner, uvenner, sykehuspasientene, beboerne på sykehjemmet, de pårørende, i dem vi passerer som sitter med et pappkrus foran seg, klassekameratene til barna våre, asylsøkerne som bor på et trangt rom på et asylmottak, de nyankomne flyktningene.

*

Hvorfor ville Jesus at kvinnen skulle komme frem? Hvorfor kunne hun ikke bare gå etter at hun var blitt frisk?

Jeg tror det var fordi han ville ta bort skammen hennes. Han ville vise alle at også hun hadde noe å gi. Hun skulle ikke være en navnløs skikkelse som måtte gjemme seg i folkemengden. Jesus ville si det så alle hørte det, at hun alltid hadde hatt sin verdighet i behold.

Han brydde seg ikke om at mange regnet henne som uren. Jesus gjenkjente Guds bilde i henne, og da gjenkjente han også seg selv.

*

Se, jeg skaper noe nytt.

*

Dere holder en bok i hendene. Den er en av de nye tingene som er blitt skapt i Diakonhjemmets jubileumsår. Vi har prøvd å lage en bok som utstråler noen egenskaper som også må prege diakonien. Den har fått et spesielt design. Og er kanskje et litt spesielt prosjekt. Men gjennom dette uvanlige designet synes vi at den uttrykker det å være modig. Og så har den denne åpne ryggen. Og dette omslaget av kartong – som vil få noen merker når du bruker den. Men det uttrykker det å være sårbar. Modig og sårbar.

Slik denne kvinnen var.

Slik diakonien må være.

Og akkurat slik de som har laget denne boken, har kompetansen til å lage en bok, så må diakonien ha en faglighet som gjør den i stand til å skape den forandringen man ønsker.

*

Jeg tror at Jesus, da han møtte denne kvinnen, og mange andre av dem som kom hans vei, at han gjenkjente sin egen fortelling i deres. For hans vei skulle også gå inn i det vonde, inn i ensomheten, den sosiale utstøtelsen, smerten og til sist: inn i døden, inn i graven.

Ved graven slutter alle livsfortellinger. Fotsporene kan ikke følges lenger.

Men denne fortellingen er annerledes.

For disse fotsporene går videre, fotsporene etter ham som danset ut av graven og ut i dagslyset. Hvor sporene går? Inn i gatene, inn blant støvet og de travle folkene, bort til bilen hvor noen sover under grove ulltepper i høstnatten, inn på sykehjemmet hvor noen har glemt hvem de er, inn på sykehuset hvor noen sitter tålmodig og holder en annens hånd, inn i regnskogen som hugges ned, inn på mottakene, hotellene og leirstedene hvor mennesker forsøker å etablere en slags hverdag, og inn til alle som kjenner skam og fordømmer seg selv uten grunn:

Dit går fotsporene. Der er Gud. Der må ordet bli virkelighet:

Se, jeg skaper noe nytt.

For vi er ikke så ulike, du og jeg og de andre.

Det finnes et blikk som gjenkjenner Guds bilde i oss alle.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd
som var og er og blir én sann Gud fra evighet til evighet.

Sommerminne

Jeg trekker pusten dypt,
men det er savn som fyller mine lunger.
Det er blitt sommer nok en gang.
Jeg hører deg i fuglene som synger.

Fra gaten stiger damp,
og varme vinder rører meg med duften
av nyperoser og jasmin.
Og det blir kveld, men ennå dirrer luften.

Så stiger mørket frem
og brer ut dynen over folk og gater.
Jeg trekker pusten dypt og går
og søker deg blant brostein og plakater.

Vemodet over Børre Knudsen

Hver gang jeg leser om Børre Knudsen, slår det et vell av følelser inn over meg. Den mest fremtredende er vemod. 

De fleste kjenner til Børre Knudsen som en nidkjær abortmotstander. Jeg må innrømme at jeg aldri har vært så interessert i denne siden ved ham. Som fersk teologistudent leste jeg derimot Børre Knudsens diktning og bibelutlegninger, og helt siden den gang har jeg ofte tatt meg i å ønske at han var min personlige læremester. Ikke som abortmotstander og aksjonist, men som bibeltolker, forkynner, dikter, kulturpersonlighet, skuespiller og alt dette andre som Børre Knudsen var.

Den umiddelbare tilgangen til Kilden
Jeg har aldri selv hørt Børre Knudsen forkynne. Men jeg har lest gjengivelser av hans bibeltimer, foredrag og prekener, og jeg har lest hans dikt og salmer. Derfor er jeg en av mange som kan si: Knudsens forkynnelse har rørt meg på dypet. I norsk kirkehistorie vet jeg ikke om noen andre som på en så original, vakker og medmenneskelig måte kunne la Bibelens egne fortellinger og bilder klinge inn i tilhørernes liv, og skape en erfaring av at Bibelen er en meningsfull helhet som rommer Guds nådige budskap til menneskene. Jeg opplevde det som om Børre Knudsen hadde en umiddelbar tilgang til troens kilder.

Når jeg tenker på det, kan jeg kjenne på en sorg og et vemod over at han ikke fikk lyse for flere, men at hans kamp for de minste og svakeste i stedet ble innhyllet i et slags mørke – slik så det i hvert fall ut gjennom medienes fortegnende linser. 

Kampen som gjorde alt så vanskelig
I de miljøene jeg stort sett holdt meg til gjennom min oppvekst, vil jeg si at det nærmest var forutsatt at vi alle var overbeviste abortmotstandere. Tilfeldigvis sammenfalt min barndoms- og ungdomstid nettopp med den tiden da Børre Knudsen sammen med blant andre Ludvig Nessa gjennomførte mange av sine aksjoner. 

Vi som var barn og unge den gangen, hadde ikke nødvendigvis noen klar forestilling om at det fantes ulike nyanser og holdninger i abortdebatten. Vi var ganske enkelt abortmotstandere, uten å tenke over at det kanskje var ulike måter å være det på. Dermed kjente vi oss også forbundet med dem som stod fremst i kampen for det ufødte livet, og hadde en følelse av at vi måtte være lojale mot dem. 

Men noen ganger beveget vi oss utenfor våre trygge kristne fellesskap, og havnet i samtale med mennesker som så saken på andre måter. Som regel gikk samtalen i lås før den var begynt. Vi ønsket å snakke lavmælt og respektfullt, men det var vanskelig for våre unge, søkende stemmer å trenge gjennom de voldsomme vibrasjonene etter Børre Knudsens aksjoner.

I ettertid spør jeg meg om ikke Børre Knudsens aksjoner skapte et vanskelig, nesten umulig utgangspunkt for de av oss som trengte tid for å famle oss frem til resonnementer og tankemåter som vi syntes holdt mål i møte med virkeligheten. Jeg kan beundre Knudsen for at han var så kompromissløs, men jeg opplever dessverre at han overdøvet både sin egen og meningsfellenes argumentasjon. Og det er trist, fordi de var drevet av troen på menneskeverd og av kjærlighet til livet. De hadde en oppriktig omsorg for unge kvinner som ble gravide uten at det var planlagt, de fordømte dem aldri – det de derimot mente, var at abortloven ville føre til at mange kvinner kom til å bli utsatt for et kraftig abortpress, og at kvinnene dermed ble frarøvet sine egne barn. Knudsen og hans meningsfeller mente selv å kjempe både for de ufødte barna og for mødrene deres, men det var ikke mulig å høre gjennom støyen fra mediene – og fra deres egne aksjoner.

Jeg er derfor ikke enig med dem som mener at Børre Knudsen omtrent er den eneste fra kirken som har bidratt med noe i abortsaken. Derimot tror jeg at Børre Knudsen – uten å ville det – endte opp med å få monopol på kirkelig abortmotstand. Jeg spør meg: Når han ble stående så alene, skyldes det bare at alle andre sviktet, eller skyldes det like mye at det ble nesten umulig for kirkens folk å snakke om abort uten å bli assosiert med Børre Knudsen? 

Fortellingene om Børre og pappa
En annen grunn til vemodet jeg kjenner på, er at Børre Knudsen og hans familie kanskje kunne ha vært våre omgangsvenner, dersom historien bare hadde sett litt annerledes ut. Pappa var prest i Grønnåsen menighet i Tromsø på slutten av 1970-tallet. Jeg ble født i 1978. Den gangen hadde pappa og Børre Knudsen en del kontakt, og jeg vet at dette hadde stor betydning for pappa. Jeg merker meg at pappa ganske ofte snakker og skriver om alt han lærte av Børre Knudsen. Iblant, i små glimt, hender det at jeg får høre små fortellinger fra den gangen. Men også disse fortellingene blir rammet inn av et vemod, de tilhører en tid som er forbi, tiden før abortkampen grep fullstendig tak i Børre Knudsen og førte ham inn på en vei som de færreste ønsket å følge ham på. For meg er det nesten slik at jeg har en erindring om denne tiden, selv om det til dels dreier seg om tiden før jeg ble født; for meg fremstår denne tiden i Nord-Norge som en tid av ild og sang, av skjønnhet, åpenbaringer og ufattelig innsikt i Guds og tilværelsens gåter. 

 

Kunne historien om Børre Knudsen ha blitt annerledes? 

Det skulle jeg på mange måter ønske. Med sin milde personlighet, sin enorme kunnskap, sin fantastiske formidlingsevne og sine sjelesørgeriske kvaliteter kunne Børre Knudsen ha vært et kirkelig kraftsenter alene, med en kontaktflate ut mot store deler av samfunnet og kulturen. 

Jeg forstår ikke den veien han valgte. Jeg skulle ønske han valgte en annen.

Men på den annen side – ingen forstod Jesus heller, da han sa at hvetekornet måtte falle i jorden og dø dersom det skulle bære rik frukt.

Så slutter jeg med en salme jeg skrev for noen år siden. Den handler egentlig om Bartimeus, tiggeren som sitter i veikanten og roper på Jesus, og som ingen har lyst til å høre på. Men kanskje passer den vel så godt på Børre Knudsen. (Den skulle jo normalt synges i tiden før påske, men akkurat nå skal den få stå her.)

 

Vend ditt øre mot meg, Jesus
1 Vend ditt øre mot meg, Jesus,
lytt til det jeg har å si:
La meg følge deg på veien!
Jeg har mye jeg kan gi,
for jeg rommer enda mer
enn det andres øyne ser,
og det vet jeg at du skjønner.
Du vil høre mine bønner! 

2 Det er sant at jeg er merket
av de sorger jeg har lidt.
Men hvem ser det håp jeg bærer
som et lys i hjertet mitt?
Det er deg jeg håper på.
La meg være med og gå!
Jeg vil følge dine veier
inn i riket som du eier. 

3 Er det gråt jeg hører, Jesus,
renner tårer på ditt kinn?
Er det riktig som du sier,
at du må gå ensom inn,
at din vei dit kalles Nød,
og at porten heter Død?
Jesus, hvordan kan du mene
du skal åpne den alene? 

4 Det er gåtefulle veier
du, min venn, har valgt å gå,
men jeg tror på deg og aner
at jeg en gang skal forstå.
Det er påske snart på ny.
Og mens du i Herrens by
skimter offerilden brenne,
ser jeg døden få sin ende.