Synge i skolen

Synge i skolen,
hvorfor skal vi nå egentlig det?

Synge kan elevene gjøre på fritiden,
innimellom lekser og middag og dataspill og aktiviteter.

På skolen har de viktigere ting å gjøre.

Eller,
hvis en lærer finner litt ledig tid en gang iblant
til å synge en sang eller to,

så værsågod,
bare syng,

så lenge det ikke går ut over grunnleggende ferdigheter
som lesing og skriving og regning,

slik det heter i den kjente barnesangen:

Lese og skrive og regne er bra.
Og en gang til:
Lese og skrive og regne er bra.

Var det ikke sånn den gikk?

Hm.
Det er akkurat som om noe mangler,
som om det er noe mer som hører med.

(En konsulent bryter inn:
– Psst! Det er FEM grunnleggende ferdigheter;
du glemte muntlige ferdigheter
og digitale ferdigheter.)

Ja, sånn var det visst.
Lese og skrive og regne og muntlige og digitale ferdigheter er bra.

Vel, uansett.
Det trenger ikke stå i læreplanverkets overordnede del at de skal synge.
Ta det bort.

Å synge må være valgfritt,
det kan jo stjele verdifull tid fra de elevene
som virkelig trenger å øve opp
de grunnleggende ferdighetene.

Dessuten er det ikke alle elever
som synger så veldig fint heller.

På avslutninger før jul
kan elevene i stedet fremføre noen setninger hver
fra den nye overordnede delen av læreplanverket,
og så kan vi overlate sangen til folk
som har lært hvordan man synger.

Advertisements

stjernestøv

jeg spør meg om ikke
det offentlige rommet tapetseres
med et språk som bare fremmer meninger og påstander
og motstridende beskrivelser
av den samme virkeligheten

jeg vet selvsagt at dette rommet er dyrebart
og umistelig

og at det kanskje må være nettopp slik

men likevel:

i det siste
har jeg liksom begynt å lengte
etter et språk som er annerledes,

et språk som skjenker drømmer,
kanskje?

et språk
som stemmer oss til sang
og drysser stjernestøv
og gylne soloppganger
over menneskenes verden,
gir dette mening?

ja, i det offentlige rommet vil jeg høre
et språk som maler bilder
av en fremtid verdt å drømme om

å, om noen kan tale med et språk
som tegner lysende stier
mot felles mål
på et kart over en forvandlet jord

så er det bare å gripe ordet

jeg antar det er flere enn meg som vil lytte

treets øyne

treet har ikke øyne
blomsten har ikke føtter
himmelen har ikke hender

fuglen har ikke ord
meitemarken kan ikke smile
fisken kan ikke håpe

så hør, menneske:

vær gavmild med smilene
og ikke le av håpet
selv om det kjennes lite

del raust av alle gaver
som bare et menneske kan gi

lån dine føtter til blomsten
så den kan komme til en som sørger

lån dine ord til fuglene
så de kan fortelle hvor sjelden vår verden er

strekk armene frem mot et medmenneske
og se at himmelen får hender

«Too big to fail»

«Too big to fail»

– et uttrykk som brukes om banker eller andre viktige institusjoner som har vokst seg så store og mektige at samfunnet ikke vil tåle at de går over ende. Å forhindre fremveksten av slike institusjoner er et politisk ansvar.

I årets valgkamp latterliggjøres partier som ønsker å redusere eller gradvis avvikle oljeaktiviteten.

– Det er olje og gass som betaler for velferden i Norge, blir det sagt.

Det må bety at tempoet i norsk olje- og gassutvinning har vært for høyt. I minst tretti år har vi visst at bruken av fossile energikilder utgjør en trussel mot livet på jorden – våre egne liv inkludert. Målet har vært å få ressursene opp og omsatt i klingende mynt før global klimapolitikk gjør den verdiløs.

Dermed er også altfor mange arbeidsplasser – og arbeidstakere – i Norge blitt avhengige av oljen.

Jeg kritiserer ikke vanlige arbeidstakere innenfor denne bransjen.

Derimot anklager jeg alle de norske regjeringene som gjennom lange tider har gjort landet stadig mer avhengig av én enkelt industri. De har bundet oss på hender og føtter. Olje- og gassindustrien er blitt «too big to fail» – og dette er, og har hele tiden vært, et politisk ansvar.