Noter:
RUST & PIANO: Det er mange år siden nå. Jeg ble bedt om å komme til en eldre person på et sykehjem. Vedkommende lå på det siste, og var ikke ved bevissthet, men familien trodde det ville bli satt pris på med besøk av en prest. Jeg hadde ikke møtt beboeren før, men fikk vite noen få ting før jeg gikk inn – blant annet at dette hadde vært en trofast kirkegjenger.
Jeg kom inn i rommet. I sengen lå beboeren med lukkede øyne. Ved siden av sengen stod en stol. Der satte jeg meg. Jeg fortalte hvem jeg var. Så ble jeg sittende og ta inn rommet. Beboeren virket ikke å være ved bevissthet, men opplevdes samtidig som sterkt nærværende.
Med ujevne mellomrom trakk beboeren pusten dypt inn og pustet ut. Om beboeren hadde mange smerter, vet jeg ikke, men det lød som om hvert åndedrag var en stor anstrengelse. Mens jeg satt der, begynte jeg å tenke på en bekjent av meg, som nylig hadde fortalt om en nær pårørende som hadde hatt mye vondt de siste dagene av livet, og som derfor slett ikke hadde «sovnet stille inn». Det hadde preget de nærmeste i tiden etter dødsfallet.
Mens tankene vandret, kjente jeg meg på en måte maktesløs der jeg satt. Hva kunne jeg gjøre? Jeg tok beboerens hånd og holdt den i min. Jeg sa: Jeg vil be en liten bønn for deg. Og så forsøkte jeg det, og avsluttet med Fader vår. Så lyste jeg velsignelsen:
«Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.»
Det var noe med disse gamle ordene. Ord som jeg ikke trengte å finne på selv, ord som er blitt overlevert gjennom århundrer, ord som generasjoner på generasjoner har funnet trygghet i.
På vei hjem den dagen kom det fem små vers til meg, og siden har jeg stort sett latt dem bli stående slik jeg skrev dem ned da. Versene sprang på mange måter ut av det som hadde hendt den dagen, men de er likevel ikke noe forsøk på å formulere hva akkurat denne personen tenkte og følte – for det vet jeg naturligvis ikke. Men jeg tillater meg å tro at vi var sammen om noe i denne stunden – eller at noe var sammen med oss.
NÅ LEGGER JEG MITT LIV I DINE HENDER
1 Nå legger jeg mitt liv i dine hender,
og ber deg om at jeg må finne ro,
for i min taushet har jeg mange smerter,
og livet har gitt skader på min tro.
2 Jeg kjenner tvilen fylle mine lunger.
Jeg klarer knapt å tro at noe skjer
når jeg er sovnet inn og smerten stilner,
jeg spør meg: Kanskje tror jeg ikke mer.
3 Men hva er tro når smerten fyller kroppen
og alt jeg vil, er å få slippe fri
fra disse lange døgn av sult og tørste?
Jeg er en bønn. La smerten gli forbi!
4 Ja, hele jeg er blitt en bønn om hvile.
Jeg ber, og derfor vet jeg at jeg tror.
Du tyder mine sukk, min pust, min taushet.
Du trenger ikke høre mine ord.
5 Du er i dette rommet. Noe lever
som ikke er meg selv og det jeg er.
Nå legger jeg mitt liv i dine hender,
og tror at det er godt å hvile der.
Tekst og melodi: Sindre Skeie 2014
sindregreier 