La kirkeklokker klinge

1 La kirkeklokker klinge
på denne nye dag.
En taushet truer verden,
men tom er Jesu grav.
Vi går med stille undring
fra stedet der han lå,
og hører klokker synge
om alt vi håper på.

2 Å, må vi snart få samles
som før omkring et bord,
og bare le og snakke
og synge høyt i kor.
Det lover kirkens klokker:
En gang skal det bli sant,
og vi kan se tilbake
og si at livet vant.

3 De klinger i en verden
av overflod og nød,
der gleden bor med sorgen,
og liv blir fulgt av død,
men slik en sommer skimtes
når treet skyter knopp,
skal klokkene forkynne
at Jesus er stått opp.

Skrevet påskedag, 4. april 2021

Visen om Josef

Se noter

Hør sangen

1 Her er en sang om en som ingen helt kan huske lenger,
en mann som verken hadde status eller makt og penger,
han er en dunkel skisse,
en halvveis gjemt kulisse:
Han står i skyggen, uten ord,
og ser et barn – og barnets mor.

2 Og han vet godt at dette barnet ikke er hans eget,
og skammen er et sår som kanskje aldri vil bli leget.
Og han har tenkt seg sliten
og kjent seg redd og liten
og spurt seg: Hva vil andre si?
Men enda har han valgt å bli.

3 Han ville sende henne bort, han tenkte alt var over.
Men når han ser den lille blunke mens Maria sover,
vet han hva han skal gjøre,
og han lar ingen høre
at han i stillhet ber en bønn:
Gud, la ham være som min sønn.

4 For dypt i blodet hadde Josef ant en spinkel stemme,
en stemme nesten uten lyd og som var lett å glemme
– slik taler livet til oss,
men spør vi hva det vil oss,
så får vi ingen klare svar.
Men slik ble Jesus gitt en far.

– Sindre Skeie desember 2020

En natt, et sted

Se notene

1 En natt, et sted, skal noe skje
som kun de minste vet.
Et barn av sang og stjernestøv
skal stige stille ned.
Det kommer til en dyrebar
og herjet blå planet
fra store, skjulte himmeldyp
med glede og med fred.

2 Men hvem vil ta imot et barn
som er en fremmed her,
og hvem vil si: Hvert barn på jord
må elskes slik det er?
Hvem ser Guds egne ansiktstrekk
i jordens minste små?
Hvem tenker: Jeg var selv et barn
som noen passet på?

3 Det lille barn fra stjernene
skal engang bli forlatt
av alle sine venner
i en sort og angstfylt natt.
Men alt som det skal rammes av
– forfølgelse og kors –
forvandler det til sang og lys
og deler det med oss.

4 For vi ble også født som barn
av stjernestøv og sang,
og også våre sorger skal
bli smeltet om en gang.
En hellig natt skal noe skje
med denne blå planet,
og vi og alt skal få en fred
som kun de minste vet.

Kanskje kan det hende

Rust & piano-tid igjen. Denne gangen handler det om denne underlige, dunkle tiden som vi lever i – og sangen heter «Kanskje kan det hende». Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om denne sangen, egentlig, den ble kanskje litt gåtefull, men jeg har latt den få være det – og det gjenspeiler vel noe av den stemningen vi lever i, og så har den samtidig et islett av noe salmeaktig innimellom, en stillferdig, forsiktig tro, en åpning mot noe dypere, lysere, som i teksten kalles «en elskende Gud».

Hør sangen

KANSKJE KAN DET HENDE

Under pandemiens velde,
i de mange sykesenger,
sovner noen inn alene
uten sine kjære rundt seg.
Hva er rettferd, hva er frihet
i en dunkel tid som denne?

Men kanskje kan det hende
at jordens mange sorger
får strenger til å skjelve
i dypet av en elskende Gud.

Kunstnere av alle typer
mister oppdrag, taper inntekt,
regninger og lån og renter
truer deres skaperevne.
Valg som tas i beste hensikt,
skyver andre ut i kulden.

Men kanskje kan det hende
at vekten av vår uro
får strenger til å dirre
i dypet av en elskende Gud.

Hele byer ligger stille.
Store industrier rystes.
Covid-19 endrer verden.
Kan vi hedre dem vi mistet
ved å gripe muligheten
til å gjøre verden bedre?

Og kanskje dette håpet
kan få oss til å skjønne
at jorden ennå hviler
i klangen av Guds skapende sang.

Gåtefulle landskap

Hør sangen

Vis noter

1 Nå vandrer vi i gåtefulle landskap
og famler mens vi leter etter svar
– et vink, en ting, et tegn som lar oss skjønne
litt mer av alt det tunge som du bar.
Langs alle stier ser vi spor du satte,
og vet at vi vil savne alt du var.

Og sakte må vi finne andre stier,
og nye ting og steder skal vi se,
og med oss har vi dyrebare minner
om hvordan du fikk andre til å le.
Men det er rart og smertefullt å vite
at du fra nå av ikke kan bli med.

Det står et vakkert hus der stien ender,
med mange rom. Du gikk dit, banket på,
og noen kom og åpnet døren varsomt,
og vi kan bare ane hva du så
– et lys, en venn med morgensol i blikket,
som sa: Kom inn. Deg har vi ventet på.

Men vi går ennå her i dunkle landskap,
og stien som har vært så trygg og kjent,
er nå, med ett, blitt underlig og fremmed:
Du dro. Men den du var, blir aldri glemt.
Det står en dør på gløtt der stien ender,
og like innenfor er livet gjemt.

(Et dikt skrevet til begravelsen til et høyt verdsatt medmenneske som ikke maktet å leve lenger. Noen spurte etterpå om jeg kunne dele det med flere. Det vil jeg.)

Hvilesang for jorden

Vis noter

Hør sangen

1 Da vi stengte våre samfunn
og trakk inn i våre hjem,
hørtes fuglesangen klarere enn før.
Mens fabrikkene stod stille,
åpnet himlen seg og ble
til en dypblå hvelving alle kunne se.

2 Og vi spurte: Kan vi vende oss
på nytt mot alt som gror,
kan vi slå en ring rundt det som er igjen?
Kan vi leke mer i regnet,
kan vi springe langs en strand,
kan vi lytte mer til vinden, går det an?

Kan vi gi vår jord et hvileår,
kan vi ta oss råd til det,
kan vi ha et liv med glede i
– hvis nå fabrikkene
får stå et år i fred?

3 Kan vi øve på å høste
av den jord som er vårt sted,
med en skånsomhet som skjenker livet rom?
Kan vi finne nye gleder
i vår hverdag, der vi bor,
i hverandre og i alt som ennå gror?

Er det nå vi tar til gatene
for å si at alt vi vil,
er å ha et liv med glede i
– så la fabrikkene
stå stille en stund til.

Kanskje er det litt for enkelt,
kanskje er jeg litt naiv,
for det finnes jo fabrikker
som gir glede, håp og liv,
kanskje er det ikke mulig,
kanskje har vi ikke råd,
kanskje er det kun en måte
vi kan leve livet på.

Men hvis jorden får et hvileår,
hvis vi tar oss råd til det,
hva vil skje med oss og alt som gror
– hvis nå fabrikkene
får stå et år i fred,
ja, hvis fabrikkene
får stå et år i fred?

© Sindre Skeie 2020

Skulle ha gjort noe klokt

Enkel vise om en ikke identifisert person med (eller uten?) karakterbrist

Hadde en dag helt alene.
Skulle ha gjort noe klokt.
Skulle ha ryddet i boden.
Skulle ha lest i en bok.

Hadde forskjellige planer.
Tenkte å jogge igjen.
Tenkte å snekre et gjerde.
Tenkte å ringe en venn.

Morgenen virket så gavmild.
Dagen var ubrukt og ny.
Frokosten gled inn i lunsjen.
Nå kunne timene fly.

Satte meg ned for å lese.
Kjente meg trøtt. Tok en blund.
Våknet og kjente meg sulten.
Spiste meg mett for en stund.

Brukte litt tid på mobilen.
Greit nok, for kvelden var ung.
Tok på meg sko, ville jogge.
Stanset, var sliten og tung.

Nå gikk jeg inn i min stue.
Sofaen lokket og dro.
Tok litt potetgull i natten.
Klokka var nesten blitt to.

Hadde en dag helt alene,
nesten uendelig lang.
Skulle ha ryddet og fikset.
Kom liksom aldri i gang.

Kastet bort tiden i stedet,
vet ikke riktig på hva.
Burde nok sikkert ha angret.
Merkelig nok er jeg glad.

Vi puster

Og sakte, mens du ser at det blir sommer
og blomster foldes ut for dine øyne,
da aner du en dyp, vemodig tone
som skjelver sårt i alle ting som er,
en sang om all den meningsløse urett
som plutselig er synlig også her.

En kveld, et kort sekund før solen synker,
blir himmelen helt rød og ligner blodet,
det blodet som har ropt og stadig roper
fra gater hvor uskyldige blir slått,
og det er ingen sang, det er en klage,
men de som skulle høre den, har gått.

Så blir det natt, det dufter av syriner,
men sansene og hjertet er i utakt,
din kropp er her, ditt sinn er andre steder,
og brått kan sangen høres overalt,
fra mørke smug, fra døde, kvalte struper:
Vi puster. Vi er jordens lys og salt.

Det er kun hjertet

Hva bryr det månen
at noen dør?
Den lager fjære
og flo som før,
har ingen sorger,
kan ingen lek,
den bare henger
der fjern og blek.

Hva bryr det frøet
at urett rår?
Det spirer stadig
når det blir vår,
kan ingen sanger,
har ingen ord,
det bare vokser,
det bare gror.

Hva bryr det fuglen
at du er til?
Den synger ennå
så høyt den vil
fra skjulte steder
i grønne trær,
helt uten tanke
på hvem du er.

Det er kun hjertet,
et slikt du har,
som vet at tiden
er dyrebar,
som kjenner harme
når urett skjer,
og rommer håpet
om noe mer.

De skulle samles rundt et bord

De skulle samles rundt et bord
og dele brød og vin og glede.
De hadde savnet det så dypt.
Det skulle bli så godt å møtes.

De gjorde rommet fint i stand
og dekket bordet etter skikken.
De drømte om en påskekveld
med sang og håp og mye latter.

Da alle lysene stod tent,
var rommet fylt av glad forventning.
Snart skulle Jesus komme inn.
Snart satt de sammen der rundt bordet.

Men Jesus tok et brød og sa:
– Her er min kropp. Nå skal den brytes.
Så grep han begeret med vin:
– Her er mitt blod. Nå blir det utøst.

Han sa det var den nye pakt,
slik skulle alle ting forsones.
Så ga han brød og vin til dem,
mens de satt tause og forferdet.

De søkte gleden rundt et bord.
Slik ble de innviet i sorgen,
den som er Guds og verdens sorg,
det dype savn i alt det skapte.

De visste ennå intet mer.
De kjente ennå ikke Gleden,
den som skal gjennomstrømme alt
og snart skal bryte inn i tiden.