Jeg satte meg ned ved frokostbordet sammen med en beboer på sykehjemmet.
– I dag er det sangstund, sa jeg. – Jeg skal spille piano, og så skal vi synge noen kjente viser og salmer. Vil du være med på det?
Beboeren snudde seg mot meg og smilte.
– Ja, det vil jeg gjerne være med på.
– Så hyggelig at du vil det, sa jeg.
– Ja, men det er klart jeg vil, sa beboeren og ble stille og kikket ut i luften med et drømmende blikk. Jeg hadde ikke så mye mer å si, og ble stille, jeg også. Etter en liten stund sa beboeren:
– Det er klart jeg vil synge. Du skjønner, jeg har ikke noen ektefelle, jeg har ingen barn, nesten alle vennene mine er døde, jeg har ingen søsken lenger, jeg har ikke noe hus å holde i orden og ikke noen hage å stelle med. Å synge – det er det som er livet for meg.
Og jeg husker at jeg tenkte på Maslows behovspyramide senere den dagen. Jeg vet i grunnen ikke hvor anerkjent denne teorien er i vår tid, men jeg opplever faktisk at den blir trukket frem fra tid til annen, som en forklaring på hva som motiverer mennesker til å gjøre det de gjør. Det hevdes da at vi har et hierarki av ulike behov, hvor de nederste må dekkes før behovene lenger opp i pyramiden gjør seg gjeldende. For eksempel: at behovet for mat, drikke og søvn må være dekket før man merker at man også trenger å føle trygghet. Og videre, at det først er når man får dekket behovet for fellesskap, samt behovet for anerkjennelse, at man egentlig har overskudd til å lytte til behovet for å realisere seg selv – og det kunne vel kanskje skje gjennom å synge? For eksempel?
Denne beboeren viste meg noe annet. Det var som å se inn i en stille lysende hemmelighet. Her satt jeg sammen med et menneske som gjerne ville synge – ikke fordi alle andre behov var dekket, men snarere tvert om: fordi det var sangen som ga livet betydning, uavhengig av om andre behov var dekket eller ikke.
Å synge – det er det som er livet. Det skal jeg prøve å huske.
sindregreier 