Jeg tenker på alle de unge
som kanskje blir nødt til å gi
det største de eier, til krigen:
sitt skjøre og sårbare liv.

I strid blir de kun kalt soldater,
men alle som en har et hjem,
og der finnes gapende tomrom
som bare kan fylles av dem.

Jeg spør meg hvor mange som frykter
at noen de elsker, skal dø,
hvor mange som skjelver om natten
når himlen blir flammende rød,

hvor mange som prøver å flykte,
men ikke vet hvor de skal gå,
mens de som har satt i gang krigen,
er trygge og rike – og få.

Jeg tenker på dem som må kjempe
for goder vi helst tar for gitt:
Å leve i hverdagens trygghet,
i fred, i et land som er fritt.

Og hvem som vil seire, vet ingen,
men nå skimtes noe som vant:
At frihet og verdighet finnes,
er avgjort og endelig sant.

Det gir ikke lindring mot sorgen,
men kanskje en motgift mot hat.
Det er ingen krig som er evig,
og ingen er kun en soldat.