Jeg kom inn i en av dagligstuene og satte meg ned med en beboer for å slå av en prat. Det er sånt jeg gjør som prest på sykehjem. Vi så litt på TV sammen, og kommenterte de ulike sakene som viste seg på skjermen.

– Du har vel ikke litt kaffe til meg? sa beboeren etter en stund.

Hvem vil vel nekte noen en kopp kaffe? Det var bare det at denne beboeren ikke klarte å drikke selv. En av pleierne som var i dagligstuen, viste meg hva jeg skulle gjøre. Jeg så at hun hadde gjort dette mange ganger. Det lå i hendene, i kroppen, i de sikre, nennsomme bevegelsene. Hun slo i en halv kopp kaffe. Tok litt fortykningsmiddel. Rørte rundt. Sa jeg skulle vente til kaffen ikke var fullt så varm. Og så: Gi beboeren litt og litt kaffe inn i munnen med en teskje.

Jeg gjorde som jeg var blitt forklart. Jeg hadde god tid. Reaksjonen hos beboeren etterlot ingen tvil om at det gjorde godt med en kaffekopp. Nå var vi sammen – i en liten kaffekoppstund, alminnelig for mange, men akkurat der og da, for meg, var det nærmere en erfaring av noe hellig.

Men: Jeg oppdaget også hvor lite kaffe som får plass i en teskje, og hvor mange teskjeer det dermed er i en halv kopp. Senere på dagen kom nemlig denne situasjonen til meg igjen, i ettertanken. Da kom jeg plutselig til å tenke på ordet effektivitet. Det slo meg at det er et ord som er vanskelig å bruke på en meningsfull måte i forbindelse med denne kaffekoppstunden jeg hadde opplevd.

Helt sikkert er det mange ting som kan gjøres både smartere og mer effektivt innen helse og omsorg. Men ganske mye av det som skjer i et liv, har sin egen, iboende rytme og hastighet, og min erfaring denne dagen fortalte meg at man ikke kan tvinge livet til å gå fortere, ikke uten å gjøre vold på det.

Så ble vi sittende slik, vi tre: beboeren og kaffekoppen og jeg – og ingen av oss var større enn noen av de andre. Tvert imot: Det var i rommet mellom oss at livet utspilte seg.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Det var bare noe som hendte, som opplevdes som betydningsfullt, og så tenkte jeg at det kunne ha en verdi å forsøke å sette ord på hva det var, for å gjøre det nærværende en gang til.