Det er så vondt
å ikke huske hvem du er,
og hva vi engang hadde sammen,
å ikke vite hvorfor du er her,
og hvorfor det er godt når du er nær.

Det er så rart
å ikke kjenne deg igjen,
at alt ved deg er fjernt og fremmed,
så rart at du har vært en elsket venn.
Her er min hånd, hvis du vil holde den.

Det er så trygt
å bare sitte slik en stund
og holde fast i en som varer.
Min verden flyter bort. Nå har jeg kun
din hånd og dine øyne og din munn.

Jeg ser din munn
og dine øyne og din hånd.
Nå holdes jeg av en som varer.
Hva er de da, de dype, skjulte bånd
som gjør det godt å sitte sammen sånn?