Jeg ville skrive et dikt om alt.

Det var kanskje det som var problemet.

Dette diktet skulle rett og slett handle om alt som har engasjert meg i det siste.

Jeg tenkte det ville være fint om det kunne si noe om kunstens og poesiens betydning. Men også om aktuelle emner som smitteverntiltak og menneskerettigheter, vindindustri og energipolitikk, global oppvarming og naturødeleggelser, sivilsamfunn og demokratiforståelse, flyktningpolitikk og medmenneskelighet, for ikke å glemme sammenhengen mellom religiøs og estetisk erfaring. Diktet skulle med andre ord si noe dypt og sant om livet og samfunnet og kanskje særlig om alle slags destruktive krefter som herjer i tiden vi lever i, og som jeg gjerne vil være med og kjempe mot.

Det var dette diktet som skrek inni meg og ville ut.

Trodde jeg.

Men det viste seg at diktet ikke kunne si det jeg hadde på hjertet. Det kunne ganske enkelt ikke være det jeg ville at det skulle være.

Diktet var faktisk gått trett av å kjempe. Det orket ikke å være så opprørt. I hvert fall ikke hele tiden. Plutselig sa diktet bare, i en nokså prosaisk tone, men likevel ikke helt uten poetisk snert:

Løft hodet litt og se på stjernene. Når de sluknet for millioner av år siden, hvordan kan de skinne så klart?

Og se på den lille bygningen hvor du har hjemmet ditt. Hvordan kan det være at du har fått en bolig akkurat her, på denne fredelige pletten på menneskeslektens herjede planet, i dette korte, usannsynlige glimtet av liv og lek, i et ellers ugjestmildt og endeløst rom?

Og se deg selv i speilet. Hvordan kan det ha seg at du, som er av støv og skal bli til støv, blant alle universets skapninger var en av de heldige som skulle få ane hva kjærlighet er?

Da sa jeg til diktet:

Det er nettopp disse underfulle sammenhengene som er grunnen til at jeg må skrive det store diktet som river i brystet mitt og vil ut – skjønner du ikke at det jeg bærer på, er en mektig protest mot alt som truer dette dyrebare livet?

Hm, sa diktet, jo, det skjønner jeg, men jeg kan ikke være med på det. Ikke i kveld, og trolig ikke med det første heller.

Jeg hadde ikke noe mer å si, og ble stående i mine egne tanker.

Til slutt løftet jeg blikket, og fikk se at kveldshimmelen var dyp og klar over meg. Så uendelig liten jeg er, tenkte jeg mens blikket mitt fortapte seg i det svimlende rommet. Og frem fra jorden der jeg stod, tvers gjennom snøen og skaren, vokste det i samme øyeblikk en snøklokke. Jeg plukket den ikke, men lot den bli stående nøyaktig slik den var. Da ropte noe fra brystet mitt: Kom og se et mektig dikt!