I håpet

I håpet bærer jeg varsomt
noe jeg ikke har.
Kanskje det er blitt borte.
Kanskje det aldri var.
I håpet holder jeg rundt det,
dette som ikke er,
og i et glimt av nåde
har jeg det hos meg her.

En lyttende kirke

Det snakkes stadig om at kirken skal være relevant. Og det bør den sikkert være. Men relevant blir man paradoksalt nok ikke ved å sette «være relevant» som et mål og utforme strategier og metoder for å nå det. Relevant blir man først når man setter seg selv og sine egne interesser til side – og lytter.

Hvis kirken vil jage etter å være relevant, kan den fort ende opp med å forsøke å beherske verden heller enn å bebo den.

Om man ikke våger å ha tålmodighet til å lytte – til verden, til livet, til de gamle, til de unge, til jorden, til dyrene, til havet, til solen og regnet – så glir man i stedet inn i en hvileløs geskjeftighet, og i realiteten stiller man seg i veien for den Gud som hver eneste dag skjenker oss en verden som taler til oss og kaller på oss, både i det nære og i det store.

«Følg meg,» sa Jesus til noen mennesker en gang, og de kastet alt de hadde i hendene og ble med ham. De hadde ingen idé om at det var relevant. De hørte bare en stemme som kalte på dem, og de lyttet med hele seg, og fikk tillit til at denne stemmen fortjente et svar – og så svarte de etter beste evne, i sine liv.

I våre ulike liv har vi alle noe som taler til oss, noe som kaller på oss, noe som vil oss noe. Vi må øve oss på å se det, høre det, føle det, fornemme det. Om noe slikt skal kunne skje med oss, må vi iblant forsøke å la våre egne sinn bli stemt, slik at det som er omkring oss, kan få vise seg for oss som noe meningsfullt, noe som bærer en betydning.

Dette er ikke alltid behagelig eller hyggelig. Noen ganger er det vonde ting som kaller på vår handling og stillingtagen, og vi kan bli usikre på hva som er den rette måten å møte dem på. Men andre ganger vil det være noe godt og sant og vakkert som viser seg for oss. Uansett kan både det vonde og det gode ha betydning for oss, det vet vi alle fra våre egne liv.

Men uansett – for kirken gjelder det samme som for mennesket, at først når vi har lyttet, kan vi kanskje begynne å snakke om hva vi skal gjøre. Hvis det da ikke viser seg at ting rett og slett begynner å skje når vi lytter – omtrent som når et lite frø, nesten helt av seg selv, spirer og vokser og blir et stort og mektig tre. Da kan det være fort gjort å tenke: Det var våre evner som fikk dette treet til å gro. Men det var det ikke. Vi bare lyttet stille etter hva frøet trengte, og gjorde vårt beste for å skaffe det til veie: Vann, jord, lys, tid. Men heller ikke noe av dette hadde vi skapt selv.

Så kan man jo også spørre seg om et tre er særlig relevant, der det står ute i naturen år etter år og bare er til gjennom årstidene som skifter. Og det kan man jo ha ulike meninger om. Men vakkert er det. Og verdifullt i seg selv.

Visen om Josef

Se noter

Hør sangen

1 Her er en sang om en som ingen helt kan huske lenger,
en mann som verken hadde status eller makt og penger,
han er en dunkel skisse,
en halvveis gjemt kulisse:
Han står i skyggen, uten ord,
og ser et barn – og barnets mor.

2 Og han vet godt at dette barnet ikke er hans eget,
og skammen er et sår som kanskje aldri vil bli leget.
Og han har tenkt seg sliten
og kjent seg redd og liten
og spurt seg: Hva vil andre si?
Men enda har han valgt å bli.

3 Han ville sende henne bort, han tenkte alt var over.
Men når han ser den lille blunke mens Maria sover,
vet han hva han skal gjøre,
og han lar ingen høre
at han i stillhet ber en bønn:
Gud, la ham være som min sønn.

4 For dypt i blodet hadde Josef ant en spinkel stemme,
en stemme nesten uten lyd og som var lett å glemme
– slik taler livet til oss,
men spør vi hva det vil oss,
så får vi ingen klare svar.
Men slik ble Jesus gitt en far.

– Sindre Skeie desember 2020

En natt, et sted

Se notene

1 En natt, et sted, skal noe skje
som kun de minste vet.
Et barn av sang og stjernestøv
skal stige stille ned.
Det kommer til en dyrebar
og herjet blå planet
fra store, skjulte himmeldyp
med glede og med fred.

2 Men hvem vil ta imot et barn
som er en fremmed her,
og hvem vil si: Hvert barn på jord
må elskes slik det er?
Hvem ser Guds egne ansiktstrekk
i jordens minste små?
Hvem tenker: Jeg var selv et barn
som noen passet på?

3 Det lille barn fra stjernene
skal engang bli forlatt
av alle sine venner
i en sort og angstfylt natt.
Men alt som det skal rammes av
– forfølgelse og kors –
forvandler det til sang og lys
og deler det med oss.

4 For vi ble også født som barn
av stjernestøv og sang,
og også våre sorger skal
bli smeltet om en gang.
En hellig natt skal noe skje
med denne blå planet,
og vi og alt skal få en fred
som kun de minste vet.

hvordan

hvordan
den lille barnekroppen din
kommer ned trappen
hit til mitt hjemmekontor i den murkalde kjellerstuen

og hvordan du
(uten å vite det)
tilfører rommet en mykhet

som lar lyset og veggene bøye seg inn mot et sted
– det er den samme kjellerstuen –
bare gjennomstrømmet av noe vakkert

som jeg ikke tror at du er stor nok til å bære
men som ikke kunne vært her uten at du kom

novembermørket

hvor stort kan novembermørket bli?

det sluker skogene hver ettermiddag
brer seg ut over havet
senker seg ned over åkrene

regntunge skyer luter over vårt lille sted på jorden
asfalten suger lyspartiklene ut av luften
det forvirrede klimaet har glemt hvilket vær som gjelder

novembermørket vokser

hvor stort kan det bli?

kan det drukne oss alle i nattsvart ekstremregn?
kan det mane frem stormflo og orkaner som løfter havet opp over hustak og lyktestolper?

men ingen av oss kan vel forestille oss vår egen undergang uten samtidig å oppgi forstanden

det finnes en grensestolpe som mørket ikke kan passere

men vi
kan gi et nikk når vi passerer hverandre i regnet

det kan til og med skje at vi stanser for å slå av en prat
om den blir aldri så kort i den hylende vinden

selv den mørke, mektige november
kan ikke slukke lyset fra ansiktene våre når vi trekker regnhettene tilbake
stikker hodene frem
og kommenterer været
med et smil og en litt frustrert latter

som like fullt er en ekte latter

Kanskje kan det hende

Rust & piano-tid igjen. Denne gangen handler det om denne underlige, dunkle tiden som vi lever i – og sangen heter «Kanskje kan det hende». Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om denne sangen, egentlig, den ble kanskje litt gåtefull, men jeg har latt den få være det – og det gjenspeiler vel noe av den stemningen vi lever i, og så har den samtidig et islett av noe salmeaktig innimellom, en stillferdig, forsiktig tro, en åpning mot noe dypere, lysere, som i teksten kalles «en elskende Gud».

Hør sangen

KANSKJE KAN DET HENDE

Under pandemiens velde,
i de mange sykesenger,
sovner noen inn alene
uten sine kjære rundt seg.
Hva er rettferd, hva er frihet
i en dunkel tid som denne?

Men kanskje kan det hende
at jordens mange sorger
får strenger til å skjelve
i dypet av en elskende Gud.

Kunstnere av alle typer
mister oppdrag, taper inntekt,
regninger og lån og renter
truer deres skaperevne.
Valg som tas i beste hensikt,
skyver andre ut i kulden.

Men kanskje kan det hende
at vekten av vår uro
får strenger til å dirre
i dypet av en elskende Gud.

Hele byer ligger stille.
Store industrier rystes.
Covid-19 endrer verden.
Kan vi hedre dem vi mistet
ved å gripe muligheten
til å gjøre verden bedre?

Og kanskje dette håpet
kan få oss til å skjønne
at jorden ennå hviler
i klangen av Guds skapende sang.

Plastproblemet: Gjenreis troen på politikken

Jeg kan ikke gå en tur i marka uten å møte på plastsøppel.
Det har vel ikke alltid vært slik?
Små og store biter ligger slengt her og der.

Jeg har begynt å plukke med meg plast.
Lommene fylles raskt opp.

Vi må begynne å så følgende tanke:
Det finnes ingen annen løsning enn å slutte med plast.

Denne saken kom i dag, som del av en endeløs rekke:
Ved noen strender består 20 prosent av jordsmonnet av plast.
Maritimt søppel gror inn i jorda, som får så dårlig kvalitet at det ikke engang lever mark der.

Lovreguleringer må på plass. Hvorfor skal unødvendig plastbruk være tillatt?
Vi må se en gradvis økning i avgifter både på produksjon og bruk av plast.
Vi må ta de enkleste tiltakene først, og arbeide med henblikk på en ganske nær fremtid hvor andre materialer tas i bruk i stedet.

Ikke minst handler dette om å minske følelsen av avmakt og å gjenreise troen på politikken.

Gåtefulle landskap

Hør sangen

Vis noter

1 Nå vandrer vi i gåtefulle landskap
og famler mens vi leter etter svar
– et vink, en ting, et tegn som lar oss skjønne
litt mer av alt det tunge som du bar.
Langs alle stier ser vi spor du satte,
og vet at vi vil savne alt du var.

Og sakte må vi finne andre stier,
og nye ting og steder skal vi se,
og med oss har vi dyrebare minner
om hvordan du fikk andre til å le.
Men det er rart og smertefullt å vite
at du fra nå av ikke kan bli med.

Det står et vakkert hus der stien ender,
med mange rom. Du gikk dit, banket på,
og noen kom og åpnet døren varsomt,
og vi kan bare ane hva du så
– et lys, en venn med morgensol i blikket,
som sa: Kom inn. Deg har vi ventet på.

Men vi går ennå her i dunkle landskap,
og stien som har vært så trygg og kjent,
er nå, med ett, blitt underlig og fremmed:
Du dro. Men den du var, blir aldri glemt.
Det står en dør på gløtt der stien ender,
og like innenfor er livet gjemt.

(Et dikt skrevet til begravelsen til et høyt verdsatt medmenneske som ikke maktet å leve lenger. Noen spurte etterpå om jeg kunne dele det med flere. Det vil jeg.)

Dette er også sant

Midt i uroen over den økende polariseringen,
midt i frykten for den globale oppvarmingen,
midt i pandemien som ingen ser slutten på,
midt i septembermørket i det uoversiktlige krysset foran Oslo S
går en gjeng ungdommer og ler en befriende latter.

Den fulle fyren på elsparkesykkel krasjet ikke.
Ingen stjal trillekofferten til damen med dongerijakke.
Den nybakte faren med den lille i bæresele på brystet var aldri utrygg,
heller ikke den unge kvinnen som stod tett ved ham og strøk barnet på kinnet.
De to rusa venninnene som sov på en benk, ble ikke frastjålet noe.

Dette forhindrer ikke polariseringen
eller den globale oppvarmingen,
like lite som det stanser konsekvensene av pandemien.

Det kunne kanskje Brecht ha sagt.
Og slik er det.
Men dette er også sant:

Toget er helt i rute.
Verden har ikke gått under.
Det aldrende ekteparet sitter hånd i hånd på seteraden foran meg.
Også i kveld blir noen båret av en barmhjertighet som ikke er deres egen.