Jeg er rundstjålet, ifølge Aftenposten

I dag er jeg glad jeg ikke er østeuropeer i Norge. Aftenposten har en overskrift som gir nokså brune assosiasjoner: «Østeuropeere rundstjeler oss». I et forsøk på å være slagkraftig og presis velger avisen en formulering som ikke er sakssvarende, og også stigmatiserende. At det for eksempel er en nyanse mellom bestemt og ubestemt flertall, er ikke nødvendigvis så enkelt å få med seg for en som ikke er helt stø i norsk. Hvem ordet «oss» sikter til, er også uklart.

Avisen kan gjerne påpeke at vi har et problem med organisert kriminalitet her i landet, og også at mye av denne har sitt utspring ulike steder i Øst-Europa, og selvsagt må man kunne offentliggjøre tall over hvor de siktede ugjerningsmennene kommer fra. Dette hører med til medienes oppgaver.

Aftenpostens overskrift, derimot, spiller bevisst på fremmedfrykt. Den etablerer et «oss» i motsetning til «østeuropeere». Det er upresist. Det fremstilles som om vi ikke har noe som helst igjen for å slippe østeuropeere inn i Norge, utover det å bli rundstjålet av dem. Det bør være mulig å lage en overskrift som retter søkelyset mot den faktiske saken, som kan være viktig nok, uten å henge ut en rekke ulike folkegrupper.

I dag er jeg derfor glad jeg ikke er polsk arbeider i Norge.

Reklame

Blogg søker bilde

Så har denne bloggen fått et visuelt tema som inneholder et header-bilde. Og da er spørsmålet: Hva slags bilde skal man velge? I øyeblikket er det et slags oversiktsbilde over Firenze. Det stammer fra en påske da jeg faktisk befant meg i byen. Men er denne høyt opphøyde kulturby det jeg først og fremst identifiserer meg med? Kan det ikke bli noe pretensiøst, ja, nesten komisk, over at jeg forsøker å tilrane meg et akademisk-kulturelt tilsnitt som jeg kanskje ikke er i besittelse av? Jo, det kan det unektelig. Men hva skal man velge? Kan noen hjelpe meg?

Det samme gjelder tittel på bloggen. «Sindregreier» er ikke det ypperligste jeg er kommet opp med hittil i min levetid. Men det var det beste jeg fant på da bloggen skulle opprettes. Det pinlige er jo at jeg til og med har brukt litt tid på å tenke over dette. Men det går nesten ikke an å endre på det nå. Det er jo allerede minst én annen blogger som har lenket til meg! Sindregreier er det altså, og sindregreier vil det forbli.

Gratis vikaravtale

Fra nå av skal prestene i mitt prosti fungere i henhold til den nye tjenesteordningen for prester. I min hverdag merkes dette i liten grad – men én nokså underlig konsekvens har det likevel fått.

Til daglig er jeg ansatt i Søreide menighet. Men i går hadde jeg en vielse i Skjold kirke. Det er slikt man gjør med glede for gode kolleger i et prosti som er flott å være i. Vielsen ble også en fin opplevelse for meg, ingen tvil om det.

Det underlige er bare at jeg tidligere ville ha fått en godtgjørelse for dette bryllupet. Etter at vi har begynt å operere etter de nye tjenesteordningene, får jeg i stedet ingenting som helst. Tidligere fikk vi vikargodtgjørelse hvis vi gjorde prestetjeneste utenfor menighetens grenser. Nå får vi det kun hvis vi gjør noe utenfor prostiet.

Det kan jo spare min arbeidsgiver for en del penger. Men fra mitt ståsted likner det mest på en gratis vikaravtale.

Bryllupstaler

Er det én ting som gjør meg provosert, ved siden av at regjeringen vår ser ut til å mene at all olje vi rår over, bør pumpes opp i raskt tempo og forbrennes (dvs. gjøres om til klingende mynt), så er det prester som ikke benytter anledningen i bryllup og gravferd til å si noe vettugt om Jesus, ja, rett og slett forkynne evangeliet, om du vil.

Prest, benytt sjansen! Det er det du er ordinert til. Hvorfor skal du servere vann og tørt brød når folk flest ved disse anledningene er mer enn mottagelige for en riktig god, fyldig, trøstende og kanskje til og med legende kristenkost?

Det er jo blant annet den brede kontaktflaten  vi får med befolkningen gjennom Den norske kirkes ulike kasualia, som gjør at vi har muligheten til å utgjøre en virkelig forskjell som prester i Den norske kirke. Vi kan få være med og vekke og nære kristen tro hos mennesker i kirkens ytterste randsoner. Det er ikke småtteri.

Vi må ikke skusle bort denne muligheten og komme drassende med fine sitater fra Kahlil Gibrans «Profeten» eller spretne kjærlighetsdikt av Herman Wildenvey. Vi må forkynne det vi er satt til å forkynne. Vi må si noe VESENTLIG om mennesket og Gud. Vi må male Kristus for menighetens øyne. Det og intet mindre må være målet.

På sikt kommer jeg til å legge ut noen taler jeg har holdt i bryllup. Jeg legger vel gjerne lista høyt med dette innlegget, men det får så være. Ethvert prekenmanus er uansett ikke noe mer enn et skriftlig utgangspunkt for evangeliet om Jesus, som alltid må forkynnes til levende mennesker i et gitt øyeblikk.