Hvilesang for jorden

Vis noter

Hør sangen

1 Da vi stengte våre samfunn
og trakk inn i våre hjem,
hørtes fuglesangen klarere enn før.
Mens fabrikkene stod stille,
åpnet himlen seg og ble
til en dypblå hvelving alle kunne se.

2 Og vi spurte: Kan vi vende oss
på nytt mot alt som gror,
kan vi slå en ring rundt det som er igjen?
Kan vi leke mer i regnet,
kan vi springe langs en strand,
kan vi lytte mer til vinden, går det an?

Kan vi gi vår jord et hvileår,
kan vi ta oss råd til det,
kan vi ha et liv med glede i
– hvis nå fabrikkene
får stå et år i fred?

3 Kan vi øve på å høste
av den jord som er vårt sted,
med en skånsomhet som skjenker livet rom?
Kan vi finne nye gleder
i vår hverdag, der vi bor,
i hverandre og i alt som ennå gror?

Er det nå vi tar til gatene
for å si at alt vi vil,
er å ha et liv med glede i
– så la fabrikkene
stå stille en stund til.

Kanskje er det litt for enkelt,
kanskje er jeg litt naiv,
for det finnes jo fabrikker
som gir glede, håp og liv,
kanskje er det ikke mulig,
kanskje har vi ikke råd,
kanskje er det kun en måte
vi kan leve livet på.

Men hvis jorden får et hvileår,
hvis vi tar oss råd til det,
hva vil skje med oss og alt som gror
– hvis nå fabrikkene
får stå et år i fred,
ja, hvis fabrikkene
får stå et år i fred?

© Sindre Skeie 2020

Skulle ha gjort noe klokt

Enkel vise om en ikke identifisert person med (eller uten?) karakterbrist

Hadde en dag helt alene.
Skulle ha gjort noe klokt.
Skulle ha ryddet i boden.
Skulle ha lest i en bok.

Hadde forskjellige planer.
Tenkte å jogge igjen.
Tenkte å snekre et gjerde.
Tenkte å ringe en venn.

Morgenen virket så gavmild.
Dagen var ubrukt og ny.
Frokosten gled inn i lunsjen.
Nå kunne timene fly.

Satte meg ned for å lese.
Kjente meg trøtt. Tok en blund.
Våknet og kjente meg sulten.
Spiste meg mett for en stund.

Brukte litt tid på mobilen.
Greit nok, for kvelden var ung.
Tok på meg sko, ville jogge.
Stanset, var sliten og tung.

Nå gikk jeg inn i min stue.
Sofaen lokket og dro.
Tok litt potetgull i natten.
Klokka var nesten blitt to.

Hadde en dag helt alene,
nesten uendelig lang.
Skulle ha ryddet og fikset.
Kom liksom aldri i gang.

Kastet bort tiden i stedet,
vet ikke riktig på hva.
Burde nok sikkert ha angret.
Merkelig nok er jeg glad.

aldri helt borte

de døde blir aldri helt borte
selv om de kanskje er jord

fremdeles rører de ved oss
gjennom noe de etterlot seg
en gjenstand
en fortelling
et minne som plutselig trer frem

men heller ville vi ha holdt rundt dem
hørt stemmene deres
og opplevd nye øyeblikk sammen

for hva kan tre i stedet for mennesker som lever
hva kan fylle tomrommet etter dem som ble røvet fra oss

og likevel
de døde blir aldri helt borte
fremdeles rører de ved oss
de lærer oss ennå noe
de inngår i våre liv

slik døde ting alltid inngår
i jorden der kornet gror

Vi puster

Og sakte, mens du ser at det blir sommer
og blomster foldes ut for dine øyne,
da aner du en dyp, vemodig tone
som skjelver sårt i alle ting som er,
en sang om all den meningsløse urett
som plutselig er synlig også her.

En kveld, et kort sekund før solen synker,
blir himmelen helt rød og ligner blodet,
det blodet som har ropt og stadig roper
fra gater hvor uskyldige blir slått,
og det er ingen sang, det er en klage,
men de som skulle høre den, har gått.

Så blir det natt, det dufter av syriner,
men sansene og hjertet er i utakt,
din kropp er her, ditt sinn er andre steder,
og brått kan sangen høres overalt,
fra mørke smug, fra døde, kvalte struper:
Vi puster. Vi er jordens lys og salt.

Jeg vil ikke frykte

Jeg vil ikke frykte at noen løfter en knyttet neve mot himmelen og roper: Rettferdighet!

Jeg vil ikke frykte at noen taler med stemmer som skjelver av harme.

Jeg vil ikke frykte at noen krever å bli hørt.

Jeg vil frykte den dagen da all motstand er blitt usynlig.

Jeg vil frykte den dagen da ingen våger eller orker å løfte en hånd mot himmelen.

Jeg vil frykte den dagen da mennesker slutter å tro at forandring er mulig.

Jeg vil tro at harmen over gårsdagens urett rommer kimen til morgendagens håp.

Ble vi fanget i den verdensvide veven

Ble vi fanget i den verdensvide veven,
den som lenge ga oss håp om større frihet?
Ble vi brikker i et spill som makten spiller?
Er vår frihet bit for bit blitt røvet fra oss?

Kan det være at det langsomt demrer for oss
hvordan makten ofte har et vennlig ansikt,
at den frir til våre beste intensjoner,
til vi brått er lukket inne i systemet?

Er det dette som er livet vi har drømt om:
at vi sitter hver for oss ved våre skjermer,
med et blålig lys som stjeler nattesøvnen
og bedøver nesten alle våre sanser?

Det er krefter som vil bruke covid-19
til å øke våre timer foran skjermen.
Våre data, til og med et dikt som dette,
er i disse tider blitt til hard valuta,

men den kommer helst de mektige til gode
– ingen diktere får lønnen sin fra Facebook.
Vi har gitt dem mye makt i våre samfunn,
men får likerklikk og hjerter som betaling.

Det er mennesker som skaper denne veven.
Hvorfor skal vi fanges av vår egen skapning?
Vi er mennesker og ikke algoritmer,
og vårt frihetsrom er større enn vi aner.

Hold hjulene i gang

Hold hjulene i gang!
Vi hører det og lystrer,
og hvorfor ikke lystre
en spak, urolig stemme
som ber oss være med?

De stakkars, stakkars hjulene,
vi holder dem i gang,
de stakkars, stakkars hjulene,
vi holder dem i gang,

men glemmer visst å spørre:
Hva mener vi med «hjulene»?
Hva holder DE i gang?
Hvem taper og hvem tjener
på arbeidet og strevet
som hjulene får kraft fra?

Og hva om vi vil av
og danse litt og synge?
For jorden gir sin grøde,
og her er mat til alle
og husrom – hvis vi vil.

Da øker stemmens strenghet:
Hold hjulene i gang,
de er så små og skjøre,
de tåler ingen stans,
her nytter ingen sanger,
her hjelper ingen dans.

Vi hører det og lystrer,
men hvilke hjul, og hvorfor?
Hold hjulene i gang!
I gang?
For hva?
For hvem?

Det er kun hjertet

Hva bryr det månen
at noen dør?
Den lager fjære
og flo som før,
har ingen sorger,
kan ingen lek,
den bare henger
der fjern og blek.

Hva bryr det frøet
at urett rår?
Det spirer stadig
når det blir vår,
kan ingen sanger,
har ingen ord,
det bare vokser,
det bare gror.

Hva bryr det fuglen
at du er til?
Den synger ennå
så høyt den vil
fra skjulte steder
i grønne trær,
helt uten tanke
på hvem du er.

Det er kun hjertet,
et slikt du har,
som vet at tiden
er dyrebar,
som kjenner harme
når urett skjer,
og rommer håpet
om noe mer.

De skulle samles rundt et bord

De skulle samles rundt et bord
og dele brød og vin og glede.
De hadde savnet det så dypt.
Det skulle bli så godt å møtes.

De gjorde rommet fint i stand
og dekket bordet etter skikken.
De drømte om en påskekveld
med sang og håp og mye latter.

Da alle lysene stod tent,
var rommet fylt av glad forventning.
Snart skulle Jesus komme inn.
Snart satt de sammen der rundt bordet.

Men Jesus tok et brød og sa:
– Her er min kropp. Nå skal den brytes.
Så grep han begeret med vin:
– Her er mitt blod. Nå blir det utøst.

Han sa det var den nye pakt,
slik skulle alle ting forsones.
Så ga han brød og vin til dem,
mens de satt tause og forferdet.

De søkte gleden rundt et bord.
Slik ble de innviet i sorgen,
den som er Guds og verdens sorg,
det dype savn i alt det skapte.

De visste ennå intet mer.
De kjente ennå ikke Gleden,
den som skal gjennomstrømme alt
og snart skal bryte inn i tiden.

Hvis alt hadde vært som vanlig

Vis noter (melodi av Jens Nielsen)

Se dansk versjon på YouTube (oversettelse av Tine Illum)

Hvis alt hadde vært som vanlig,
da kunne jeg åpnet mitt hjem
og budt på en vanlig kopp kaffe
og gitt deg en helt vanlig klem.
Hvis alt hadde vært som vanlig,
da kunne vi møttes et sted,
og vi kunne gjerne vært mange,
og vanlige ting kunne skje.

Og kanskje vi ville tenke:
Så ble det en helt vanlig dag.
Kan hende vi helt enkelt glemte
hvor endeløst rike vi var
– mens alt ennå var som vanlig.
For ingenting er slik som før.
Vi samler oss ikke rundt bordet
slik mennesker vanligvis gjør.

Ja, alt er så rart og stille.
Men ingen vet hva det betyr
for spurven som kvitrer på tunet
og insekter, planter og dyr.
Jeg ser kanskje verden bedre
når samfunnet stopper opp slik
– alt livet som myldrer omkring oss,
og alt som gjør jorden så rik.

Når ingenting er som vanlig,
da burde vi skrive en sang
om hvordan vi vil det skal være
når dette er over en gang.
Og kanskje det første verset
vil bli at jeg åpner mitt hjem
og byr på en vanlig kopp kaffe
og gir deg en helt vanlig klem.