Kanskje kan det hende

Rust & piano-tid igjen. Denne gangen handler det om denne underlige, dunkle tiden som vi lever i – og sangen heter «Kanskje kan det hende». Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om denne sangen, egentlig, den ble kanskje litt gåtefull, men jeg har latt den få være det – og det gjenspeiler vel noe av den stemningen vi lever i, og så har den samtidig et islett av noe salmeaktig innimellom, en stillferdig, forsiktig tro, en åpning mot noe dypere, lysere, som i teksten kalles «en elskende Gud».

Hør sangen

KANSKJE KAN DET HENDE

Under pandemiens velde,
i de mange sykesenger,
sovner noen inn alene
uten sine kjære rundt seg.
Hva er rettferd, hva er frihet
i en dunkel tid som denne?

Men kanskje kan det hende
at jordens mange sorger
får strenger til å skjelve
i dypet av en elskende Gud.

Kunstnere av alle typer
mister oppdrag, taper inntekt,
regninger og lån og renter
truer deres skaperevne.
Valg som tas i beste hensikt,
skyver andre ut i kulden.

Men kanskje kan det hende
at vekten av vår uro
får strenger til å dirre
i dypet av en elskende Gud.

Hele byer ligger stille.
Store industrier rystes.
Covid-19 endrer verden.
Kan vi hedre dem vi mistet
ved å gripe muligheten
til å gjøre verden bedre?

Og kanskje dette håpet
kan få oss til å skjønne
at jorden ennå hviler
i klangen av Guds skapende sang.

Reklame

Plastproblemet: Gjenreis troen på politikken

Jeg kan ikke gå en tur i marka uten å møte på plastsøppel.
Det har vel ikke alltid vært slik?
Små og store biter ligger slengt her og der.

Jeg har begynt å plukke med meg plast.
Lommene fylles raskt opp.

Vi må begynne å så følgende tanke:
Det finnes ingen annen løsning enn å slutte med plast.

Denne saken kom i dag, som del av en endeløs rekke:
Ved noen strender består 20 prosent av jordsmonnet av plast.
Maritimt søppel gror inn i jorda, som får så dårlig kvalitet at det ikke engang lever mark der.

Lovreguleringer må på plass. Hvorfor skal unødvendig plastbruk være tillatt?
Vi må se en gradvis økning i avgifter både på produksjon og bruk av plast.
Vi må ta de enkleste tiltakene først, og arbeide med henblikk på en ganske nær fremtid hvor andre materialer tas i bruk i stedet.

Ikke minst handler dette om å minske følelsen av avmakt og å gjenreise troen på politikken.

Gåtefulle landskap

Hør sangen

Vis noter

1 Nå vandrer vi i gåtefulle landskap
og famler mens vi leter etter svar
– et vink, en ting, et tegn som lar oss skjønne
litt mer av alt det tunge som du bar.
Langs alle stier ser vi spor du satte,
og vet at vi vil savne alt du var.

Og sakte må vi finne andre stier,
og nye ting og steder skal vi se,
og med oss har vi dyrebare minner
om hvordan du fikk andre til å le.
Men det er rart og smertefullt å vite
at du fra nå av ikke kan bli med.

Det står et vakkert hus der stien ender,
med mange rom. Du gikk dit, banket på,
og noen kom og åpnet døren varsomt,
og vi kan bare ane hva du så
– et lys, en venn med morgensol i blikket,
som sa: Kom inn. Deg har vi ventet på.

Men vi går ennå her i dunkle landskap,
og stien som har vært så trygg og kjent,
er nå, med ett, blitt underlig og fremmed:
Du dro. Men den du var, blir aldri glemt.
Det står en dør på gløtt der stien ender,
og like innenfor er livet gjemt.

(Et dikt skrevet til begravelsen til et høyt verdsatt medmenneske som ikke maktet å leve lenger. Noen spurte etterpå om jeg kunne dele det med flere. Det vil jeg.)

Dette er også sant

Midt i uroen over den økende polariseringen,
midt i frykten for den globale oppvarmingen,
midt i pandemien som ingen ser slutten på,
midt i septembermørket i det uoversiktlige krysset foran Oslo S
går en gjeng ungdommer og ler en befriende latter.

Den fulle fyren på elsparkesykkel krasjet ikke.
Ingen stjal trillekofferten til damen med dongerijakke.
Den nybakte faren med den lille i bæresele på brystet var aldri utrygg,
heller ikke den unge kvinnen som stod tett ved ham og strøk barnet på kinnet.
De to rusa venninnene som sov på en benk, ble ikke frastjålet noe.

Dette forhindrer ikke polariseringen
eller den globale oppvarmingen,
like lite som det stanser konsekvensene av pandemien.

Det kunne kanskje Brecht ha sagt.
Og slik er det.
Men dette er også sant:

Toget er helt i rute.
Verden har ikke gått under.
Det aldrende ekteparet sitter hånd i hånd på seteraden foran meg.
Også i kveld blir noen båret av en barmhjertighet som ikke er deres egen.

Hvilesang for jorden

Vis noter

Hør sangen

1 Da vi stengte våre samfunn
og trakk inn i våre hjem,
hørtes fuglesangen klarere enn før.
Mens fabrikkene stod stille,
åpnet himlen seg og ble
til en dypblå hvelving alle kunne se.

2 Og vi spurte: Kan vi vende oss
på nytt mot alt som gror,
kan vi slå en ring rundt det som er igjen?
Kan vi leke mer i regnet,
kan vi springe langs en strand,
kan vi lytte mer til vinden, går det an?

Kan vi gi vår jord et hvileår,
kan vi ta oss råd til det,
kan vi ha et liv med glede i
– hvis nå fabrikkene
får stå et år i fred?

3 Kan vi øve på å høste
av den jord som er vårt sted,
med en skånsomhet som skjenker livet rom?
Kan vi finne nye gleder
i vår hverdag, der vi bor,
i hverandre og i alt som ennå gror?

Er det nå vi tar til gatene
for å si at alt vi vil,
er å ha et liv med glede i
– så la fabrikkene
stå stille en stund til.

Kanskje er det litt for enkelt,
kanskje er jeg litt naiv,
for det finnes jo fabrikker
som gir glede, håp og liv,
kanskje er det ikke mulig,
kanskje har vi ikke råd,
kanskje er det kun en måte
vi kan leve livet på.

Men hvis jorden får et hvileår,
hvis vi tar oss råd til det,
hva vil skje med oss og alt som gror
– hvis nå fabrikkene
får stå et år i fred,
ja, hvis fabrikkene
får stå et år i fred?

© Sindre Skeie 2020

Skulle ha gjort noe klokt

Enkel vise om en ikke identifisert person med (eller uten?) karakterbrist

–

Hadde en dag helt alene.
Skulle ha gjort noe klokt.
Skulle ha ryddet i boden.
Skulle ha lest i en bok.

Hadde forskjellige planer.
Tenkte å jogge igjen.
Tenkte å snekre et gjerde.
Tenkte å ringe en venn.

Morgenen virket så gavmild.
Dagen var ubrukt og ny.
Frokosten gled inn i lunsjen.
Nå kunne timene fly.

Satte meg ned for å lese.
Kjente meg trøtt. Tok en blund.
Våknet og kjente meg sulten.
Spiste meg mett for en stund.

Brukte litt tid på mobilen.
Greit nok, for kvelden var ung.
Tok på meg sko, ville jogge.
Stanset, var sliten og tung.

Nå gikk jeg inn i min stue.
Sofaen lokket og dro.
Tok litt potetgull i natten.
Klokka var nesten blitt to.

Hadde en dag helt alene,
nesten uendelig lang.
Skulle ha ryddet og fikset.
Kom liksom aldri i gang.

Kastet bort tiden i stedet,
vet ikke riktig på hva.
Burde nok sikkert ha angret.
Merkelig nok er jeg glad.

aldri helt borte

de døde blir aldri helt borte
selv om de kanskje er jord

fremdeles rører de ved oss
gjennom noe de etterlot seg
en gjenstand
en fortelling
et minne som plutselig trer frem

men heller ville vi ha holdt rundt dem
hørt stemmene deres
og opplevd nye øyeblikk sammen

for hva kan tre i stedet for mennesker som lever
hva kan fylle tomrommet etter dem som ble røvet fra oss

og likevel
de døde blir aldri helt borte
fremdeles rører de ved oss
de lærer oss ennå noe
de inngår i våre liv

slik døde ting alltid inngår
i jorden der kornet gror

Vi puster

Og sakte, mens du ser at det blir sommer
og blomster foldes ut for dine øyne,
da aner du en dyp, vemodig tone
som skjelver sårt i alle ting som er,
en sang om all den meningsløse urett
som plutselig er synlig også her.

En kveld, et kort sekund før solen synker,
blir himmelen helt rød og ligner blodet,
det blodet som har ropt og stadig roper
fra gater hvor uskyldige blir slått,
og det er ingen sang, det er en klage,
men de som skulle høre den, har gått.

Så blir det natt, det dufter av syriner,
men sansene og hjertet er i utakt,
din kropp er her, ditt sinn er andre steder,
og brått kan sangen høres overalt,
fra mørke smug, fra døde, kvalte struper:
Vi puster. Vi er jordens lys og salt.

Jeg vil ikke frykte

Jeg vil ikke frykte at noen løfter en knyttet neve mot himmelen og roper: Rettferdighet!

Jeg vil ikke frykte at noen taler med stemmer som skjelver av harme.

Jeg vil ikke frykte at noen krever å bli hørt.

Jeg vil frykte den dagen da all motstand er blitt usynlig.

Jeg vil frykte den dagen da ingen våger eller orker å løfte en hånd mot himmelen.

Jeg vil frykte den dagen da mennesker slutter å tro at forandring er mulig.

Jeg vil tro at harmen over gårsdagens urett rommer kimen til morgendagens håp.

Ble vi fanget i den verdensvide veven

Ble vi fanget i den verdensvide veven,
den som lenge ga oss håp om større frihet?
Ble vi brikker i et spill som makten spiller?
Er vår frihet bit for bit blitt røvet fra oss?

Kan det være at det langsomt demrer for oss
hvordan makten ofte har et vennlig ansikt,
at den frir til våre beste intensjoner,
til vi brått er lukket inne i systemet?

Er det dette som er livet vi har drømt om:
at vi sitter hver for oss ved våre skjermer,
med et blålig lys som stjeler nattesøvnen
og bedøver nesten alle våre sanser?

Det er krefter som vil bruke covid-19
til å øke våre timer foran skjermen.
Våre data, til og med et dikt som dette,
er i disse tider blitt til hard valuta,

men den kommer helst de mektige til gode
– ingen diktere får lønnen sin fra Facebook.
Vi har gitt dem mye makt i våre samfunn,
men får likerklikk og hjerter som betaling.

Det er mennesker som skaper denne veven.
Hvorfor skal vi fanges av vår egen skapning?
Vi er mennesker og ikke algoritmer,
og vårt frihetsrom er større enn vi aner.