En gang, da jeg var barn og lekte i skogholtet med noen venner, kom vi over et fuglerede. Jeg husker hvor skjørt og lite og vakkert det var, med fire bittesmå egg i.

Hvilken fugleart det tilhørte, visste ingen av oss. Men vi skjønte at vi stod overfor noe som ikke måtte røres, noe vi ikke måtte forstyrre, noe levende, noe hellig, noens hjem – og vi gikk derfra, slik også vi tok for gitt at ingen brått ville valse inn i våre hjem og forstyrre dem med ubetenksom maktbruk.

Jeg tenker tilbake på dette øyeblikket i dag, og spør meg:

Hvor finner jeg en politikk som springer ut av en slik umiddelbar undring og ærefrykt, fugleredets politikk, som ikke ignorerer tilværelsens gåtefulle tale, men hører den og grunner på den i sitt hjerte?