Denne salmen skrev jeg til Kirkens Nødhjelps fasteaksjon i 2012. Rett etter at Kirkens Nødhjelp-magasinet hadde gått i trykken, kom jeg frem til at jeg ønsket å gjøre en endring i melodien. Den nye, korrekte melodien ble publisert på nettsidene til Kirkens Nødhjelp, ut fra en tanke om at de fleste uansett ville finne sangen ved å søke den opp på nettet. I det siste har den første versjonen imidlertid dukket opp igjen i ulike sammenhenger. Derfor legger jeg ut den riktige her.
Akkurat du
Du finnes bare én gang.
Akkurat du.
Én gang,
og når du er borte,
kommer det ingen andre som er deg.
Hva sier det meg?
Det forteller meg at verden aldri får deg tilbake,
at jeg aldri vil få snakke med akkurat deg igjen,
når du er borte.
Det betyr ikke at du har vært perfekt på alle vis, eller at du har minnet om en helgen. Og det er i grunnen bra, for jeg vet ikke om jeg trives så godt i helgeners selskap.
Mens tiden renner videre, vil jeg fortsatt se mennesker gå omkring i gatene, på torgene, i butikkene. Men ingen av dem kan være deg.
For vi finnes bare én gang.
*
Med mindre –
(skal jeg våge å si dette?)
med mindre noen husker oss,
med mindre det finnes et øye som så oss fra før vi var født,
med mindre et hjerte bærer erindringen om oss fra evighet til evighet,
da venter det kanskje en ny begynnelse et sted,
i en tid som ennå ikke finnes.
Kanskje venter du der?
Ja.
Det er jeg nødt til å tro,
for jeg kan ikke forstå at du skal være borte for alltid,
du som bare kunne finnes én gang,
den gangen kan ikke være forbi,
et sted må du være fastholdt,
akkurat du,
i livets favn,
ved livets hjerte,
jeg kan ikke annet enn å tro at det er sant,
for ennå er du nær og virkelig for meg,
selv om du er borte fra verden
akkurat nå.
Din hånd og dine øyne og din munn
Det er så vondt
å ikke huske hvem du er,
og hva vi engang hadde sammen,
å ikke vite hvorfor du er her,
og hvorfor det er godt når du er nær.
Det er så rart
å ikke kjenne deg igjen,
at alt ved deg er fjernt og fremmed,
så rart at du har vært en elsket venn.
Her er min hånd, hvis du vil holde den.
Det er så trygt
å bare sitte slik en stund
og holde fast i en som varer.
Min verden flyter bort. Nå har jeg kun
din hånd og dine øyne og din munn.
Jeg ser din munn
og dine øyne og din hånd.
Nå holdes jeg av en som varer.
Hva er de da, de dype, skjulte bånd
som gjør det godt å sitte sammen sånn?
Nå legger jeg mitt liv i dine hender
Noter:
RUST & PIANO: Det er mange år siden nå. Jeg ble bedt om å komme til en eldre person på et sykehjem. Vedkommende lå på det siste, og var ikke ved bevissthet, men familien trodde det ville bli satt pris på med besøk av en prest. Jeg hadde ikke møtt beboeren før, men fikk vite noen få ting før jeg gikk inn – blant annet at dette hadde vært en trofast kirkegjenger.
Jeg kom inn i rommet. I sengen lå beboeren med lukkede øyne. Ved siden av sengen stod en stol. Der satte jeg meg. Jeg fortalte hvem jeg var. Så ble jeg sittende og ta inn rommet. Beboeren virket ikke å være ved bevissthet, men opplevdes samtidig som sterkt nærværende.
Med ujevne mellomrom trakk beboeren pusten dypt inn og pustet ut. Om beboeren hadde mange smerter, vet jeg ikke, men det lød som om hvert åndedrag var en stor anstrengelse. Mens jeg satt der, begynte jeg å tenke på en bekjent av meg, som nylig hadde fortalt om en nær pårørende som hadde hatt mye vondt de siste dagene av livet, og som derfor slett ikke hadde «sovnet stille inn». Det hadde preget de nærmeste i tiden etter dødsfallet.
Mens tankene vandret, kjente jeg meg på en måte maktesløs der jeg satt. Hva kunne jeg gjøre? Jeg tok beboerens hånd og holdt den i min. Jeg sa: Jeg vil be en liten bønn for deg. Og så forsøkte jeg det, og avsluttet med Fader vår. Så lyste jeg velsignelsen:
«Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.»
Det var noe med disse gamle ordene. Ord som jeg ikke trengte å finne på selv, ord som er blitt overlevert gjennom århundrer, ord som generasjoner på generasjoner har funnet trygghet i.
På vei hjem den dagen kom det fem små vers til meg, og siden har jeg stort sett latt dem bli stående slik jeg skrev dem ned da. Versene sprang på mange måter ut av det som hadde hendt den dagen, men de er likevel ikke noe forsøk på å formulere hva akkurat denne personen tenkte og følte – for det vet jeg naturligvis ikke. Men jeg tillater meg å tro at vi var sammen om noe i denne stunden – eller at noe var sammen med oss.
NÅ LEGGER JEG MITT LIV I DINE HENDER
1 Nå legger jeg mitt liv i dine hender,
og ber deg om at jeg må finne ro,
for i min taushet har jeg mange smerter,
og livet har gitt skader på min tro.
2 Jeg kjenner tvilen fylle mine lunger.
Jeg klarer knapt å tro at noe skjer
når jeg er sovnet inn og smerten stilner,
jeg spør meg: Kanskje tror jeg ikke mer.
3 Men hva er tro når smerten fyller kroppen
og alt jeg vil, er å få slippe fri
fra disse lange døgn av sult og tørste?
Jeg er en bønn. La smerten gli forbi!
4 Ja, hele jeg er blitt en bønn om hvile.
Jeg ber, og derfor vet jeg at jeg tror.
Du tyder mine sukk, min pust, min taushet.
Du trenger ikke høre mine ord.
5 Du er i dette rommet. Noe lever
som ikke er meg selv og det jeg er.
Nå legger jeg mitt liv i dine hender,
og tror at det er godt å hvile der.
Tekst og melodi: Sindre Skeie 2014
Sangen og behovspyramiden
Jeg satte meg ned ved frokostbordet sammen med en beboer på sykehjemmet.
– I dag er det sangstund, sa jeg. – Jeg skal spille piano, og så skal vi synge noen kjente viser og salmer. Vil du være med på det?
Beboeren snudde seg mot meg og smilte.
– Ja, det vil jeg gjerne være med på.
– Så hyggelig at du vil det, sa jeg.
– Ja, men det er klart jeg vil, sa beboeren og ble stille og kikket ut i luften med et drømmende blikk. Jeg hadde ikke så mye mer å si, og ble stille, jeg også. Etter en liten stund sa beboeren:
– Det er klart jeg vil synge. Du skjønner, jeg har ikke noen ektefelle, jeg har ingen barn, nesten alle vennene mine er døde, jeg har ingen søsken lenger, jeg har ikke noe hus å holde i orden og ikke noen hage å stelle med. Å synge – det er det som er livet for meg.
Og jeg husker at jeg tenkte på Maslows behovspyramide senere den dagen. Jeg vet i grunnen ikke hvor anerkjent denne teorien er i vår tid, men jeg opplever faktisk at den blir trukket frem fra tid til annen, som en forklaring på hva som motiverer mennesker til å gjøre det de gjør. Det hevdes da at vi har et hierarki av ulike behov, hvor de nederste må dekkes før behovene lenger opp i pyramiden gjør seg gjeldende. For eksempel: at behovet for mat, drikke og søvn må være dekket før man merker at man også trenger å føle trygghet. Og videre, at det først er når man får dekket behovet for fellesskap, samt behovet for anerkjennelse, at man egentlig har overskudd til å lytte til behovet for å realisere seg selv – og det kunne vel kanskje skje gjennom å synge? For eksempel?
Denne beboeren viste meg noe annet. Det var som å se inn i en stille lysende hemmelighet. Her satt jeg sammen med et menneske som gjerne ville synge – ikke fordi alle andre behov var dekket, men snarere tvert om: fordi det var sangen som ga livet betydning, uavhengig av om andre behov var dekket eller ikke.
Å synge – det er det som er livet. Det skal jeg prøve å huske.
Å drikke kaffe med teskje
Jeg kom inn i en av dagligstuene og satte meg ned med en beboer for å slå av en prat. Det er sånt jeg gjør som prest på sykehjem. Vi så litt på TV sammen, og kommenterte de ulike sakene som viste seg på skjermen.
– Du har vel ikke litt kaffe til meg? sa beboeren etter en stund.
Hvem vil vel nekte noen en kopp kaffe? Det var bare det at denne beboeren ikke klarte å drikke selv. En av pleierne som var i dagligstuen, viste meg hva jeg skulle gjøre. Jeg så at hun hadde gjort dette mange ganger. Det lå i hendene, i kroppen, i de sikre, nennsomme bevegelsene. Hun slo i en halv kopp kaffe. Tok litt fortykningsmiddel. Rørte rundt. Sa jeg skulle vente til kaffen ikke var fullt så varm. Og så: Gi beboeren litt og litt kaffe inn i munnen med en teskje.
Jeg gjorde som jeg var blitt forklart. Jeg hadde god tid. Reaksjonen hos beboeren etterlot ingen tvil om at det gjorde godt med en kaffekopp. Nå var vi sammen – i en liten kaffekoppstund, alminnelig for mange, men akkurat der og da, for meg, var det nærmere en erfaring av noe hellig.
Men: Jeg oppdaget også hvor lite kaffe som får plass i en teskje, og hvor mange teskjeer det dermed er i en halv kopp. Senere på dagen kom nemlig denne situasjonen til meg igjen, i ettertanken. Da kom jeg plutselig til å tenke på ordet effektivitet. Det slo meg at det er et ord som er vanskelig å bruke på en meningsfull måte i forbindelse med denne kaffekoppstunden jeg hadde opplevd.
Helt sikkert er det mange ting som kan gjøres både smartere og mer effektivt innen helse og omsorg. Men ganske mye av det som skjer i et liv, har sin egen, iboende rytme og hastighet, og min erfaring denne dagen fortalte meg at man ikke kan tvinge livet til å gå fortere, ikke uten å gjøre vold på det.
Så ble vi sittende slik, vi tre: beboeren og kaffekoppen og jeg – og ingen av oss var større enn noen av de andre. Tvert imot: Det var i rommet mellom oss at livet utspilte seg.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Det var bare noe som hendte, som opplevdes som betydningsfullt, og så tenkte jeg at det kunne ha en verdi å forsøke å sette ord på hva det var, for å gjøre det nærværende en gang til.
Søster og bror
Rettferd kan bare finnes
hvis det rettferdige skjer.
Latter kan bare høres
der hvor et menneske ler.
Bare hvis noen elsker,
er kjærlighet mer enn et ord.
Men du er for alltid min søster,
og jeg er bestandig din bror.
Uten at noen håper,
finnes det slett ikke håp.
Uten at regnet faller,
vil ikke marken bli våt.
Noen må være mindre
om en skal få kalle seg stor.
Men jeg er for alltid din søster,
og du er bestandig min bror.
Dagen kan bare stige
frem av en vikende natt.
Intet får vi tilbake
som ikke først var blitt tatt.
Sommeren kommer bare
om vinteren helt er forbi,
men søster og bror er vi alltid,
og slik vil det alltid forbli.
Jeg tenker på alle de unge
Jeg tenker på alle de unge
som kanskje blir nødt til å gi
det største de eier, til krigen:
sitt skjøre og sårbare liv.
I strid blir de kun kalt soldater,
men alle som en har et hjem,
og der finnes gapende tomrom
som bare kan fylles av dem.
Jeg spør meg hvor mange som frykter
at noen de elsker, skal dø,
hvor mange som skjelver om natten
når himlen blir flammende rød,
hvor mange som prøver å flykte,
men ikke vet hvor de skal gå,
mens de som har satt i gang krigen,
er trygge og rike – og få.
Jeg tenker på dem som må kjempe
for goder vi helst tar for gitt:
Å leve i hverdagens trygghet,
i fred, i et land som er fritt.
Og hvem som vil seire, vet ingen,
men nå skimtes noe som vant:
At frihet og verdighet finnes,
er avgjort og endelig sant.
Det gir ikke lindring mot sorgen,
men kanskje en motgift mot hat.
Det er ingen krig som er evig,
og ingen er kun en soldat.
Fugleredets politikk
En gang, da jeg var barn og lekte i skogholtet med noen venner, kom vi over et fuglerede. Jeg husker hvor skjørt og lite og vakkert det var, med fire bittesmå egg i.
Hvilken fugleart det tilhørte, visste ingen av oss. Men vi skjønte at vi stod overfor noe som ikke måtte røres, noe vi ikke måtte forstyrre, noe levende, noe hellig, noens hjem – og vi gikk derfra, slik også vi tok for gitt at ingen brått ville valse inn i våre hjem og forstyrre dem med ubetenksom maktbruk.
Jeg tenker tilbake på dette øyeblikket i dag, og spør meg:
Hvor finner jeg en politikk som springer ut av en slik umiddelbar undring og ærefrykt, fugleredets politikk, som ikke ignorerer tilværelsens gåtefulle tale, men hører den og grunner på den i sitt hjerte?
Diktet om alt
Jeg ville skrive et dikt om alt.
Det var kanskje det som var problemet.
Dette diktet skulle rett og slett handle om alt som har engasjert meg i det siste.
Jeg tenkte det ville være fint om det kunne si noe om kunstens og poesiens betydning. Men også om aktuelle emner som smitteverntiltak og menneskerettigheter, vindindustri og energipolitikk, global oppvarming og naturødeleggelser, sivilsamfunn og demokratiforståelse, flyktningpolitikk og medmenneskelighet, for ikke å glemme sammenhengen mellom religiøs og estetisk erfaring. Diktet skulle med andre ord si noe dypt og sant om livet og samfunnet og kanskje særlig om alle slags destruktive krefter som herjer i tiden vi lever i, og som jeg gjerne vil være med og kjempe mot.
Det var dette diktet som skrek inni meg og ville ut.
Trodde jeg.
Men det viste seg at diktet ikke kunne si det jeg hadde på hjertet. Det kunne ganske enkelt ikke være det jeg ville at det skulle være.
Diktet var faktisk gått trett av å kjempe. Det orket ikke å være så opprørt. I hvert fall ikke hele tiden. Plutselig sa diktet bare, i en nokså prosaisk tone, men likevel ikke helt uten poetisk snert:
Løft hodet litt og se på stjernene. Når de sluknet for millioner av år siden, hvordan kan de skinne så klart?
Og se på den lille bygningen hvor du har hjemmet ditt. Hvordan kan det være at du har fått en bolig akkurat her, på denne fredelige pletten på menneskeslektens herjede planet, i dette korte, usannsynlige glimtet av liv og lek, i et ellers ugjestmildt og endeløst rom?
Og se deg selv i speilet. Hvordan kan det ha seg at du, som er av støv og skal bli til støv, blant alle universets skapninger var en av de heldige som skulle få ane hva kjærlighet er?
Da sa jeg til diktet:
Det er nettopp disse underfulle sammenhengene som er grunnen til at jeg må skrive det store diktet som river i brystet mitt og vil ut – skjønner du ikke at det jeg bærer på, er en mektig protest mot alt som truer dette dyrebare livet?
Hm, sa diktet, jo, det skjønner jeg, men jeg kan ikke være med på det. Ikke i kveld, og trolig ikke med det første heller.
Jeg hadde ikke noe mer å si, og ble stående i mine egne tanker.
Til slutt løftet jeg blikket, og fikk se at kveldshimmelen var dyp og klar over meg. Så uendelig liten jeg er, tenkte jeg mens blikket mitt fortapte seg i det svimlende rommet. Og frem fra jorden der jeg stod, tvers gjennom snøen og skaren, vokste det i samme øyeblikk en snøklokke. Jeg plukket den ikke, men lot den bli stående nøyaktig slik den var. Da ropte noe fra brystet mitt: Kom og se et mektig dikt!
sindregreier 