9. søndag i treenighetstiden
Tekster: Mika 3,5–7. Gal 1,6–9. Matt 7,15–20.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 7. kapittel:
Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Plukker man druer av tornebusker eller fiken av tistler? Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt. Hvert tre som bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.
Slik lyder Herrens ord.
*
en uvanlig situasjon for meg å skrive en preken i,
omgitt av folk på alle kanter,
vanligvis liker jeg ikke så godt at folk ser på det jeg skriver mens det blir til
– men her er det vanskelig å gardere seg mot det.
Bare her i min halvdel av vogn 1 er det et stort spenn av mennesker.
Her sitter det ungdommer i treningsklær,
som trolig har deltatt i Norway Cup,
en mann som ikke kan snakke klart
– det vet jeg fordi han snakker nesten hele tiden, høyt og frimodig, i sin mobiltelefon –
ved samme bord som meg, på motsatt side, sitter en ganske rolig kvinne på min egen alder som hele tiden leser i et filmmagasin,
og når jeg skriver disse ord,
har personen i setet ved siden av meg lent seg langt tilbake, hun sover med en sovemaske foran øynene. Hun er en eldre kvinne, og sovemasken hennes er rød og matcher den røde bomullsjakken som hun sitter og holder i fanget.
Og mellom disse menneskene sitter jeg, og forsøker å skrive noen ord, i all stillhet og i all hemmelighet, noen nådefulle, gode gudsord – som IKKE skal sies til dem som sitter rundt meg på toget, men til dere som er kommet hit til kirken – neste dag.
En kort beskjed blir gitt over høyttalerne, den kommer fra togets to kafévogner: Det vil straks bli et lite opphold i serveringen – kun på noen få minutter, på grunn av personalbytte på Ål stasjon. Samtidig kjører toget nedover mot en elv, og vi ruller langsmed elven, forbi to menn som står og fisker, og en mann som er ute og ror.
Men hva som rører seg inne i alle disse menneskene, vet jeg ikke. Sånn må det jo bli denne dagen, når man sitter på et tog, hvor det bare er fremmede rundt en: Når vi ikke kjenner folk, da kan vi bare se deres ytre.
Men så slår det meg:
Guds blikk er annerledes enn mitt.
For Gud ser ikke på menneskenes ytre. Han ser på menneskenes hjerter. Og det er godt å tenke på.
Og der jeg sitter på et tog fra Oslo til Bergen,
vet jeg med ett at mitt blikk ser ganske kort.
Guds blikk derimot ser alltid lenger.
To jenter på kanskje elleve år kommer inn på toget på Ål, kledd i speiderklær. De synger speidersanger overalt hvor de går, til glede for noen, til lett irritasjon for andre som titter frem fra sovemasker og jakker som de har slengt over seg, og lurer på hva dette er for slags leven.
En mor og to barn står på en stasjon og klemmer faren i familien før han forlater dem og kommer inn til oss på toget.
Men uansett hvor mange små hendelser jeg ser og tolker, og selv om mine medreisendes handlinger røper en del om hvem de er og hva slags situasjon de er i,
så ser jeg ikke hjertene deres.
*
Det var en profet
som levde i det som gjerne kalles Israels storhetstid,
omkring millenniumsskiftet år 1000 f.Kr.,
da israelittene fikk sin første konge – Saul –
og deretter sin største konge – David.
Profeten het Samuel.
Og regnes som en av de største profeter og seere i Israels historie.
Det er han som har lært meg at Gud ser på menneskenes hjerter.
En dag reiste Samuel til Betlehem,
for Gud hadde sagt at han skulle finne Israels neste konge der.
Den nye kongen skulle være en av sønnene til en mann som het Isai. Han hadde mange sønner, og en etter en trådte de frem for profeten Samuel. De var høyreiste og sterke menn, alle sammen. Men hver gang en ny steg frem, sa Gud til Samuel: «Nei – det er ikke han. Det er en annen.»
Til sist hadde alle vært fremme for Samuel, uten at noen var blitt gjenkjent som Israels nye konge.
«Har du ikke flere sønner?» spurte Samuel Isai.
Isai dro på det.
«Jo… Jeg har en til. Men han er bare en unggutt. Det er lille David. Han er ute og gjeter flokken i dag.»
«Bring ham hit!» sa Samuel. Og så fikk de hentet David.
Han var altså ikke så stor. Han var ikke så sterk som de andre. Ja, han var kanskje ikke særlig mer enn et barn eller en tidlig ungdom.
Men det var han – David fra Betlehem – som skulle salves til konge over Israel.
Gud ser ikke på menneskenes ytre – Gud ser på menneskenes hjerter.
Slik talte Samuel. Og slik taler en sann profet.
*
Noen tiår senere er Israels mektige rike blitt delt i to. I den sørlige delen av riket finner vi profeten Mika, som vi i dag har fått høre noen vers fra. I disse versene advarer han mot de falske profeter.
Hva var det som fikk ham til å skrike opp om disse falske profetene?
Jo – Mika – og hans samtidige, Jesaja, var oppbrakt over at landets ledere ikke vandret med sin Gud,
at de bygde seg opp en stor hær og inngikk allianser med landene rundt for å trygge sin makt,
at de baserte seg på militærmakt og utbytting av de laverestilte snarere enn på tillit til Gud.
De falske profetene var de som snakket konger og ledere etter munnen: «Bare vi gjør dette og dette, bare vi sikrer oss og beskytter oss selv på alle bauger og kanter, så er vi trygge! Da vil det gå oss godt. Stol på dere konge! Stol på deres prester! Stol på oss! Vi klarer oss på egen hånd!»
Men profeten Mika så med uro hvordan kongens makt og prakt ble bygget på hard skattlegging og dypt urettferdig behandling av småbønder og jordeiere, mens de falske profetene stod omkring og applauderte kongens handlinger.
Ikke hør på de falske profeter! sa Mika.
Og kanskje tenkte han på dette; at Gud ikke ser på menneskers ytre, slik de falske profeter gjør, nei, Gud ser ikke på makt eller prakt, han ser på menneskers hjerter.
Et rent hjerte –
hvem av oss kan si at vi har et rent hjerte?
Også den unge David som ble konge, avslørte etter hvert at hans hjerte ikke var fullt så rent som Samuel hadde sagt. For David sendte en mann i døden bare fordi han hadde lyst på mannens kone.
*
Idet jeg skriver dette, legger jeg merke til at toget snart er fremme i Bergen.
Jeg ser rundt meg på menneskene her inne i kupeen.
Hvem av oss kan si at vi har et rent hjerte?
Hvis Gud ransaker mitt hjerte,
vet jeg at han vil finne ting
som ikke er av ham.
En ekte profet våger å tale om dette.
Vi er født utenfor paradiset! Vi har mistet Gud!
Men en profet som bekjenner seg til Kristus,
kan ikke stoppe der.
Paulus er en ekte profet i denne forstand. Og han sier det omtrent slik:
Våre hjerter kan umulig være helt fullstendig rene – for hvis våre hjerter var rene, da døde Jesus uten grunn.
Våre liv kan ikke være fullkomne – for er de det, da er det ingen vits i at Jesus gir sitt fullkomne liv til oss.
Vi er fanger av tiden og tidens ødeleggende kraft –
for hvis ikke, trengte ikke Jesus å bryte tidens forbannelse.
Vi skal dø før eller siden, for hvis vi ikke skulle dø,
da trengte ikke Jesus å gi oss oppstandelsen.
Paulus taler sant! Om livet. Om døden. Om våre hjerter.
Men heller ikke her kan en ekte profet stoppe hvis han vil forkynne Kristus.
En ekte profet må si:
Jesus skal løfte av deg alt som tynger!
Dine feil, dine mangler, din skam, din sorg, din død, ja, hele verdens synd tar han, og bærer det bort og kaster det fra seg, så det ikke lenger har noen makt over deg.
Så skal Jesus gi deg paradiset.
Ja vel –
men når skal det skje?
Når skal jeg få eie paradiset?
Vi har paradiset allerede – og vi har det likevel ennå ikke.
For inntil Jesus kommer,
er det troen som lar oss se Guds rike og kjenne duften av paradiset.
En ekte profet
er en som forkynner Guds rike slik at troen allerede nå kan gripe det og gå inn i det,
men hvem kan være en slik profet?
Jo, en profet er en som bygger oss opp,
formaner
og trøster – slik sier Paulus det.
Og det er dét alt må prøves på.
Profetforskningen er ikke entydig – men mye tyder på at det var slik i urkirken, at den som kom med en sann profeti, kunne regnes som en profet. Profet trengte man altså ikke å være hele livet. Men i den perioden da man hadde noe å profetere om.
Hvis det et menneske sier, bryter folk ned i stedet for å bygge dem opp, da er det ingen sann profeti. Heller ikke hvis det er uten substans og bare lokker folk til å oppføre seg som glupske ulver. Og hvis det sårer folk i stedet for å trøste – så kan det heller ikke være noen sann profeti.
En sann profeti gjør mennesker godt! Fordi Den Hellige Ånd virker gjennom det som er sant. En sann profeti er ikke en simpel spådom om det ene eller andre, om snarlig velstand eller enorme vekkelser som skal komme over landet. En sann profeti bygger opp, formaner og trøster!
Paulus ville heller si fem ord med forstanden som folk kunne lære noe av, enn å tale tusenvis av ord i tunger som bare han forstod.
Bygge opp – formane – og trøste.
*
Imens er jeg kommet i snakk med min medpassasjer; han som ikke kunne tale helt klart. Ofte må jeg gjette hva han sier til meg. Og jeg tenker liksom så fort at det er jeg som skal være en hjelper for ham og ikke omvendt. At det er jeg som skal bygge opp og trøste ham. Men er ikke det litt arrogant?
Toget kommer til sist frem.
Jeg glir med i strømmen, stiger ned på perrongen.
Jeg er ganske sliten etter noen netter med lite søvn. Jeg gruer meg til å stå og vente på en buss som kommer litt for sjelden.
Men så treffer jeg noen kjente.
Deriblant en kvinne – som sier: Jeg kan godt kjøre deg hjem.
Jeg treffer også en mann som jeg kjenner litt – men ikke veldig godt. Han har tatt samme tog som jeg, sammen med kona si. Vi snakker litt sammen. Så tar vi far vel. De to begynner å gå oppover mot bussholdeplassen mens jeg blir stående på perrongen for å vente på min vennlige sjåfør.
Men når paret har gått et lite stykke, snur plutselig mannen og kommer tilbake til meg.
– Du må gjerne bli med og feire min førtiårsdag om fire uker, sier han. – Det er snakk om en hel helg, faktisk. Tenk på det!
En overraskende vennlighet. Som gjør meg glad.
Og det kjennes underlig, etter å ha sittet en liten stund og skrevet om hva en profet er –
en som bygger opp, formaner, og trøster –
kanskje var det ikke jeg som skulle gjøre dette denne kvelden,
kanskje var det tvert om jeg som trengte å bli bygget opp
av små, enkle, vennlige gester –
som lot meg ane hva Guds rike er:
et sted hvor du får være med,
selv om du kanskje ikke kjenner deg god nok,
selv om du har dine indre demoner å kjempe mot,
for hør:
Du skal få eie Guds rike
akkurat slik du er!
Akkurat slik du er
skal du få det evige liv.
Det er ikke noen sentimentalitet i dette.
Det er sånn ikke fordi Gud er så snill og søt og vennlig,
men fordi Jesus hadde et rent hjerte,
og ville gå inn i vårt sted.
Jesus med det rene hjertet – han bærer den dommen som Guds profeter felte over Israelsfolket, men også over meg og deg og over hele menneskeslekten: nemlig at våre hjerter ikke er rene.
Men fordi Jesus med det rene hjertet døde og stod opp igjen, kan den ekte profet si enda mer:
Du skal få eie Guds rike nå, uansett hvem du er, uansett hva du har gjort, uansett hva du har vært med, på uansett hva du driver med, uansett hva du kan og ikke kan, hva du eier eller ikke eier –
og Guds rike er et sted som vi nesten ikke kan fatte,
for det er et sted hvor alt er forsonet, alt er tilgitt, det er en ny begynnelse,
og dét, mener jeg, dét er en sann profeti!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.
Denne prekenen blir påbegynt på et stappfullt ettermiddagstog fra Oslo til Bergen,
en uvanlig situasjon for meg å skrive en preken i,
omgitt av folk på alle kanter.
Vanligvis liker jeg ikke så godt at folk ser på det jeg skriver mens det blir til,
men her er det vanskelig å gardere seg mot det.
Bare her i min halvdel av vogn 1 er det et stort spenn av mennesker.
Her sitter det ungdommer i treningsklær,
som trolig har deltatt i Norway Cup,
en mann som ikke kan snakke klart
– det vet jeg fordi han snakker nesten hele tiden, høyt og frimodig, i sin mobiltelefon –
og ved samme bord som meg, på motsatt side, sitter en ganske rolig kvinne på min egen alder som hele tiden leser i et filmmagasin,
og når jeg skriver disse ord, har personen i setet ved siden av meg lent seg godt bakover, hun sover med en sovemaske foran øynene. Hun er en eldre kvinne, og sovemasken hennes er rød og matcher den røde bomullsjakken som hun sitter og holder i fanget.
Og mellom disse menneskene sitter jeg, og forsøker å skrive noen ord, i all stillhet og i all hemmelighet, noen nådefulle, gode gudsord – som ikke skal sies til dem som sitter rundt meg på toget, men til dere som er kommet hit til kirken – neste dag.
En kort beskjed blir gitt over høyttalerne, den kommer fra togets to kafévogner: Det vil straks bli et lite opphold i serveringen – kun på noen få minutter, på grunn av personalbytte på Ål stasjon. Samtidig kjører toget nedover mot en elv, og vi ruller langsmed elven, forbi to menn som står og fisker, og en mann som er ute og ror.
Men hva som rører seg inne i alle disse menneskene, vet jeg ikke. Sånn må det jo bli denne dagen, når man sitter på et tog, hvor det bare er fremmede rundt en: Når vi ikke kjenner folk, da kan vi bare se deres ytre.
Men så slår det meg:
Guds blikk er annerledes enn mitt.
For Gud ser ikke på menneskenes ytre. Han ser på menneskenes hjerter. Og det er godt å tenke på.
Og der jeg sitter på et tog fra Oslo til Bergen,
vet jeg med ett at mitt blikk ser ganske kort.
Guds blikk derimot ser alltid lenger.
To jenter på kanskje elleve år kommer inn på toget på Ål, kledd i speiderklær. De synger speidersanger overalt hvor de går, til glede for noen, til lett irritasjon for andre som titter frem fra sovemasker og jakker som de har slengt over seg, og lurer på hva dette er for slags leven.
En mor og to barn står på en stasjon og klemmer faren i familien før han forlater dem og kommer inn til oss på toget.
Men uansett hvor mange små hendelser jeg ser og tolker, og selv om mine medreisendes handlinger røper en del om hvem de er og hva slags situasjon de er i,
så ser jeg ikke hjertene deres.
*
Det var en profet
som levde i det som gjerne kalles Israels storhetstid,
omkring millenniumsskiftet år 1000 f.Kr.,
da israelittene fikk sin første konge – Saul –
og deretter sin største konge – David.
Profeten het Samuel.
Og regnes som en av de største profeter og seere i Israels historie.
Det er han som har lært meg at Gud ser på menneskenes hjerter.
En dag reiste Samuel til Betlehem,
for Gud hadde sagt at han skulle finne Israels neste konge der.
Den nye kongen skulle være en av sønnene til en mann som het Isai. Han hadde mange sønner, og en etter en trådte de frem for profeten Samuel. De var høyreiste og sterke menn, alle sammen. Men hver gang en ny steg frem, sa Gud til Samuel: «Nei – det er ikke han. Det er en annen.»
Til sist hadde alle vært fremme for Samuel, uten at noen var blitt gjenkjent som Israels nye konge.
«Har du ikke flere sønner?» spurte Samuel Isai.
Isai dro på det.
«Jo… Jeg har en til. Men han er bare en unggutt. Det er lille David. Han er ute og gjeter flokken i dag.»
«Bring ham hit!» sa Samuel. Og så fikk de hentet David.
Han var altså ikke så stor. Han var ikke så sterk som de andre. Ja, han var kanskje ikke særlig mer enn et barn eller en tidlig ungdom.
Men det var han – David fra Betlehem – som skulle salves til konge over Israel.
Gud ser ikke på menneskenes ytre – Gud ser på menneskenes hjerter.
Slik talte Samuel. Og slik taler en sann profet.
*
Noen tiår senere er Israels mektige rike blitt delt i to. I den sørlige delen av riket finner vi profeten Mika, som vi i dag har fått høre noen vers fra. I disse versene advarer han mot de falske profeter.
Hva var det som fikk ham til å skrike opp om disse falske profetene?
Jo – Mika – og hans samtidige, Jesaja, var oppbrakt over at landets ledere ikke vandret med sin Gud,
at de bygde seg opp en stor hær og inngikk allianser med landene rundt for å trygge sin makt,
at de baserte seg på militærmakt og utbytting av de laverestilte snarere enn på tillit til Gud.
De falske profetene var de som snakket konger og ledere etter munnen: «Bare vi gjør dette og dette, bare vi sikrer oss og beskytter oss selv på alle bauger og kanter, så er vi trygge! Da vil det gå oss godt. Stol på dere konge! Stol på kongens profeter! Stol på oss! Vi klarer oss på egen hånd!»
Men profeten Mika så med uro hvordan kongens makt og prakt ble bygget på hard skattlegging og dypt urettferdig behandling av småbønder og jordeiere, mens de falske profetene stod omkring og applauderte kongens handlinger.
Ikke hør på de falske profeter! sa Mika.
Og kanskje tenkte han på dette; at Gud ikke ser på menneskers ytre, slik de falske profeter gjør, nei, Gud ser ikke på makt eller prakt, han ser på menneskers hjerter.
Et rent hjerte –
hvem av oss kan si at vi har et rent hjerte?
Også den unge David som ble konge, avslørte etter hvert at hans hjerte ikke var fullt så rent som Samuel hadde sagt. For David sendte en mann i døden bare fordi han hadde lyst på mannens kone.
*
Idet jeg skriver dette, legger jeg merke til at toget snart er fremme i Bergen.
Jeg ser rundt meg på menneskene her inne i kupeen.
Hvem av oss kan si at vi har et rent hjerte?
Hvis Gud ransaker mitt hjerte,
vet jeg at han vil finne ting
som ikke er av ham.
En ekte profet våger å tale om dette.
Vi er født utenfor paradiset! Vi har mistet Gud!
Men en profet som bekjenner seg til Kristus,
kan ikke stoppe der.
Paulus er en ekte profet i denne forstand. Og han sier det omtrent slik:
Våre hjerter kan umulig være helt fullstendig rene – for hvis våre hjerter var rene, da døde Jesus uten grunn.
Våre liv kan ikke være fullkomne – for er de det, da er det ingen vits i at Jesus gir sitt fullkomne liv til oss.
Vi er fanger av tiden og tidens ødeleggende kraft –
for hvis ikke, trengte ikke Jesus å bryte tidens forbannelse.
Vi skal dø før eller siden, for hvis vi ikke skulle dø,
da trengte ikke Jesus å gi oss oppstandelsen.
Paulus taler sant! Om livet. Om døden. Om våre hjerter.
Men heller ikke her kan en ekte profet stoppe hvis han vil forkynne Kristus.
En ekte profet må si:
Jesus skal løfte av deg alt som tynger!
Dine feil, dine mangler, din skam, din sorg, din død, ja, hele verdens synd tar han, og bærer det bort og kaster det fra seg, så det ikke lenger har noen makt over deg.
Så skal Jesus gi deg paradiset.
Ja vel –
men når skal det skje?
Når skal jeg få eie paradiset?
Vi har paradiset allerede – og vi har det likevel ennå ikke.
For inntil Jesus kommer,
er det troen som lar oss se Guds rike og kjenne duften av paradiset.
En ekte profet
er en som forkynner Guds rike slik at troen allerede nå kan gripe det og gå inn i det,
men hvem kan være en slik profet?
Jo, en profet er en som bygger oss opp,
formaner
og trøster – slik sier Paulus det.
Og det er dét alt må prøves på.
Profetforskningen er ikke entydig – men mye tyder på at det var slik i urkirken, at den som kom med en sann profeti, kunne regnes som en profet. Profet trengte man altså ikke å være hele livet. Men i den perioden da man hadde noe å profetere om.
Hvis det et menneske sier, bryter folk ned i stedet for å bygge dem opp, da er det ingen sann profeti. Heller ikke hvis det er uten substans og lokker folk til å oppføre seg som glupske ulver. Og hvis det sårer folk i stedet for å trøste – så kan det heller ikke være noen sann profeti.
En sann profeti gjør mennesker godt! Fordi Den Hellige Ånd virker gjennom det som er sant. En sann profeti er ikke en simpel spådom om det ene eller andre, om snarlig velstand eller enorme vekkelser som skal komme over landet. En sann profeti bygger opp, formaner og trøster!
Paulus ville heller si fem ord med forstanden som folk kunne lære noe av, enn å tale tusenvis av ord i tunger som bare han forstod.
Bygge opp – formane – og trøste.
*
Imens er jeg kommet i snakk med min medpassasjer; han som ikke kunne tale helt klart. Ofte må jeg gjette hva han sier til meg. Og jeg tenker liksom så fort at det er jeg som skal være en hjelper for ham og ikke omvendt. At det er jeg som skal bygge opp og trøste ham. Men er ikke det litt arrogant?
Toget kommer til sist frem.
Jeg glir med i strømmen, stiger ned på perrongen.
Jeg er ganske sliten etter noen netter med lite søvn. Jeg gruer meg til å stå og vente på en buss som kommer litt for sjelden.
Men så treffer jeg noen kjente.
Deriblant en kvinne – som sier: Jeg kan godt kjøre deg hjem.
Jeg treffer også en mann som jeg kjenner litt – men ikke veldig godt. Han har tatt samme tog som jeg, sammen med kona si. Vi snakker litt sammen. Så tar vi far vel. De to begynner å gå oppover mot bussholdeplassen mens jeg blir stående på perrongen for å vente på min vennlige sjåfør.
Men når paret har gått et lite stykke, snur plutselig mannen og kommer tilbake til meg.
– Du må gjerne bli med og feire min førtiårsdag om fire uker, sier han. – Det er snakk om en hel helg, faktisk. Tenk på det!
En overraskende vennlighet. Som gjør meg glad.
Og det kjennes underlig, etter å ha sittet en liten stund og skrevet om hva en profet er –
en som bygger opp, formaner, og trøster:
Kanskje var det ikke jeg som skulle gjøre dette denne kvelden,
kanskje var det tvert om jeg som trengte å bli bygget opp
av små, enkle, vennlige gester
som lot meg ane hva Guds rike er:
et sted hvor du får være med,
selv om du kanskje ikke kjenner deg god nok,
selv om du har dine indre demoner å kjempe mot,
for hør:
Du skal få eie Guds rike
akkurat slik du er!
Akkurat slik du er
skal du få det evige liv.
Det er ikke noen sentimentalitet i dette.
Det er sånn ikke fordi Gud er så snill og søt og vennlig,
men fordi Jesus hadde et rent hjerte,
og ville gå inn i vårt sted.
Jesus med det rene hjertet – han bærer den dommen som Guds profeter felte over Israelsfolket, men også over meg og deg og over hele menneskeslekten: nemlig at våre hjerter ikke er rene.
Men fordi Jesus med det rene hjertet døde og stod opp igjen, kan den ekte profet si enda mer:
Du skal få eie Guds rike nå, uansett hvem du er, uansett hva du har gjort, uansett hva du har vært med, på uansett hva du driver med, uansett hva du kan og ikke kan, hva du eier eller ikke eier –
og Guds rike er et sted som vi nesten ikke kan fatte,
for det er et sted hvor alt er forsonet, alt er tilgitt, det er en ny begynnelse,
og dét, mener jeg, dét er en sann profeti!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.
sindregreier 