Kjære delegater til klimatoppmøtet i Glasgow!

Som Norges statsminister vil jeg gjerne benytte min taletid på årets klimakonferanse til å vende blikket bakover i tid.

At naturens ressurser er begrensede, slo inn over mange av oss med full kraft på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Likevel fortsatte nedbyggingen og ødeleggelsen av levende og dyrebar natur i mange år. Mot slutten av 80-tallet var det på lignende vis vitenskapelig konsensus om at bruken av fossil energi forårsaket global oppvarming, og at dette ville få fryktelige konsekvenser om det ikke ble stanset.

Norge var på det tidspunktet en stor eksportør av olje og gass. Nasjonens økonomi var i stor grad avhengig av inntektene fra denne virksomheten. Advarslene var mange og sterke da min forgjenger som statsminister begynte å bygge en tverrpolitisk allianse for en gradvis avvikling av Norges olje- og gassvirksomhet.

Utallige ganger ble det sagt at en slik avvikling i praksis ville rasere velferdsordningene våre. Det ble også viftet med trusler om at en nedtrapping av norsk olje- og gassproduksjon ville gjøre Europa mer avhengige av en del mindre demokratisk innstilte land.

Statsministeren den gangen hadde imidlertid en dyp personlig overbevisning om at dette var det rette å gjøre – både for å unngå at landets økonomi ble for avhengig av inntektene fra fossilindustrien, og for å kunne se sine barnebarn i øynene og si: Jeg gjorde mitt beste for at dere skulle arve en levende jord.

Etter hvert klarte statsministeren å få med seg et tverrpolitisk flertall for å starte en fullstendig omstilling til grønne næringer.

Imidlertid ble det ganske snart tydelig at mange av disse næringene ikke var så grønne som man hadde trodd. Den fornybare energien vi begynte å bygge ut, førte til rasering av stadig mer natur. Fjellområder som hadde vært hellige for forfedrene våre, ble gjort om til industriområder. Fjorder ble ødelagt av gruveavfall. Urbefolkningen vår ble fordrevet fra flere av sine leveområder. Mye mer kunne vært nevnt.

Det var da det virkelig dristige prosjektet til statsministeren begynte: Å arbeide politisk for en reduksjon i både privat og offentlig forbruk – både av energi og av råvarer.

Mange sa det var en umulighet. Det krevde da også en mental omstilling for hele befolkningen. Det er også opplagt, sett i ettertid, at ikke alt som ble gjort, var riktig. Men når har det noen gang vært det?

Situasjonen i dag gir i hvert fall noen tydelige hint om betydningen av Norges snuoperasjon fra starten av 90-tallet:

For å bli mer selvstendig, begynte EU selv en storstilt omstilling til fornybar energi. Norge begynte dessuten å føre et naturregnskap, som skulle gå i pluss hvert eneste år. Hvert år skulle man restaurere mer natur enn man endret eller ødela.

Mange økonomer ble overrasket over at det å ha en levende natur viste seg å gi gunstige virkninger på økonomien, gjennom bedret folkehelse og en rikere opplevelse av mening hos befolkningen – for å nevne noe.

Denne nye tilnærmingen til naturen inspirerte i sin tur en lang rekke andre land, som også begynte å utarbeide en annerledes politikk for forholdet mellom mennesker og natur.

Det er derfor jeg kan stå her i dag og si: Jeg er takknemlig for å være statsminister i et land med en slik tradisjon. Det er en tradisjon som hele tiden må holdes i hevd, og det skjer på ingen måte av seg selv. Ustanselig er vi omgitt av krefter som på nytt vil gjøre naturen til ressurser og råvarer, og ikke ser noen egenverdi i noe. Men i dag er det en bred politisk enighet i det norske storting om den linjen som i sin tid ble valgt, under stor motstand, og min antakelse er at den vil bestå i lang, lang tid, kanskje alltid. Derfor vil jeg avslutte min tale i dag med en takk til alle som våget å gå foran, både i mitt eget lille Norge og i alle andre land. Verden er ennå ikke mål med omstillingen, men heldigvis kan vi si: Vi har ikke dårlig tid. Dette klarer vi – så lenge vi fortsetter sammen på den vandringen vi har begynt på.