Et gledesbud gikk ut fra Den øverste minister:
– Vi har satt rekord i bygging! Rekord i motorvei, rekord i vindkraft, rekord i nye hytter! sa ministeren med et smil.
Og hele folket jublet.
Men da stillheten la seg, grep en av de eldste ordet.
– Dere har gjort mer enn å bygge vei, sa han.
– Dere har også ødelagt min barndoms landskap.
Den øverste minister så på den gamle.
– Jeg ville nok ikke vært så sur på en dag som dette, sa ministeren. – Gled deg heller over at Fremskrittet er kommet til deg!
Da sa den gamle:
– Hva er min sorg verdt i dette landet?
Det ble taust i folkemengden. Ordet sorg var det lenge siden noen hadde hørt, langt mindre tatt i sin munn.
Til slutt talte Den øverste minister på ny.
– Jeg synes det skal være lov for andre å være litt lei seg, selv om vi kanskje ikke skjønner helt hvorfor, sa ministeren, og la straks til: – Men nå vil jeg utbringe en skål for alt det nye og fine vi har bygget! Skål!
– Skål! Skål! lød det spredt fra folkemengden. Men de fleste var allerede på vei videre. De skulle hente i barnehagen, dra på butikken, ta en tur til frisøren, kjøre til plantesenteret, sjekke mobilen, svare på en e-post og tusen andre ting.
Litt senere, da ministeren kjørte av gårde med sitt store bilfølge, sto den gamle ved veien. Den øverste minister vinket vennlig, men den gamle bare stirret tilbake med et brennende blikk.
– Hva er det med det mennesket? tenkte ministeren, og ante i samme øyeblikk at den gamle visste noe, noe som ministeren også hadde visst en gang, før hele landet ble omskapt til ressurser og midler i nasjonens økonomi. Ministeren snudde seg mot livvakten sin og skulle til å si:
– Da jeg var barn, elsket jeg å klatre i trær.
Men det var som om noe knøt seg i halsen. I stedet gikk en knugende taushet ut fra ministeren og la seg som et blytungt teppe over landskapet utenfor, hvor den gamle fremdeles var synlig, hvis man bare snudde seg og lot blikket følge den snorrette motorveien bakover.
sindregreier 