Jeg gikk nettopp en tur på stien i nærskogen vår her vi bor. I dag var det ikke lenger noen tvil: Våren er her. Solstrålene som skinte inn mellom trestammene, varmet ansiktet, og fra skjulte steder overalt omkring meg hørte jeg fugler synge.

Jeg kunne ikke annet enn å fornemme at verden ville meg noe. Fuglesangen, solskinnet, stiens mykhet, alt dro meg liksom inn i noe større og fortalte meg at jeg var en del av helheten, som om både verden og jeg betyr noe.

I det siste har jeg sett mange dele artikler om at det er en del ting man bør gjøre fordi det har en helseeffekt. Slik kunne man sikkert tenke om denne turen i skogen også. En skogstur senker kanskje antallet stresshormoner, eller får hjernen til å utskille oxytocin eller hva det heter, eller den forlenger levealderen, gir bedre kondisjon eller økt «livskvalitet» eller slike ting.

Selv om alt dette kan være riktig i og for seg, rommes ikke min erfaring i dag av noen av disse forholdene. Den naturvitenskapelige eller biomedinske tilnærmingen til mennesket har lite eller ingenting å si om hva noe betyr for oss. For naturvitenskapen er det irrelevant hvorvidt verden vil mennesket noe. Det vitenskapelige blikket plasserer mennesket i et betraktende og beherskende forhold til verden. Til sist ender mennesket med å forstå også seg selv som en funksjon av ulike fysiske, kjemiske og biologiske prosesser.

Men dette er ikke menneskets opprinnelige måte å være i verden på. Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens ro. Og skogen ga meg sin ro. Et moderne, opplyst blikk på det hele vil sikkert si at skogen ikke kan gi noe til noen. Fuglesangen har ikke noe å si oss. Stiens mykhet kan best forstås ut fra fysikkens lover.

Men jeg sier at selve dagligspråket vårt, som dette innleggets første avsnitt inneholder, rommer menneskets opprinnelige verdensforhold, og det bærer i seg menneskets grunnleggende erfaring, som er at det er en samklang mellom oss og den verden vi lever i. Vi opplever at verden taler til oss, selv om vi som opplyste mennesker føler at vi må fornekte det. Men det vil jeg ikke lenger. Solen, fuglene og skogen sa noe til meg i dag, noe som ikke hadde ord, men som likevel, eller nettopp derfor, var gåtefullt og vakkert.