Brød og fisk

Preken på semesteråpningen august 2018 på VID, studiested Diakonhjemmet, over teksten om Jesus og barnet som kom med fem brød og to fisker, fra Joh 6,1-13.

Brød.
Og fisk.
Båret frem av to små hender.

Det forandret alt for menneskene som var der.

Hvor kom brødet fra?

Det kom fra kornet.

I år har kornet strevd her i Norge. Tørken og heten har rammet brutalt. Mens noen sier: For en fantastisk sommer det har vært, sier bøndene: Det er en katastrofe. Selv blir jeg urolig ved tanken på at alle former for ekstremvær – både tørke og flom – kommer til å bli vanligere i årene som kommer, og at kornet som vi trenger for å lage brød, får det stadig tøffere.

Hvor kom de to fiskene fra?

Fra vannet, selvsagt. Trolig fra Genesaretsjøen.

Vannet, innsjøene, havet, som vi daglig kan lese urovekkende nyheter om. Nesten alle sjøfugler har nå plast i magen. Polene smelter, havnivået stiger, og havet er blitt så surt at krepsdyr enkelte steder går i oppløsning.

Jorden er i forandring – og det gjelder ikke bare naturen, det gjelder også politisk: Populistiske stemmer vinner gjenklang hos store deler av borgerne i mange land. I Vesten eldes befolkningen. Mange kjenner seg usikre på fremtiden, og søker tilflukt i bevegelser som spiller på usikkerhet og frykt.

Utviklingen de siste tiårene skal ikke svartmales. Mange piler har pekt i riktig retning. Forventet levealder har skutt i været de fleste steder på kloden. Og vi som lever i Norge akkurat nå, lever trolig i et av de frieste og tryggeste samfunnene som noensinne har eksistert.

Men noe tyder på at ting er i ferd med å snu. Et flertall av Europas unge regner i hvert fall med at verden vil være mindre raus mot dem enn den har vært mot deres foreldre.

I denne store, urolige verden lever du og jeg. Vi er på ulike stadier i livene våre. Jeg og en god del av oss har både studiene og en hel del av arbeidslivet bak oss, mens mange av dere har studietiden, yrkeskarrieren og mesteparten av livet foran dere.

Og kanskje spør du deg om du har valgt rett, om det virkelig er her du skal være, på dette studiet, på denne skolen.

Det kan ikke jeg svare på.

Men fortellingen om barnet som delte brød og fisk med andre, sier oss noe.

Så la oss reise tilbake til åssiden i Galilea, hvor en stor folkemengde har flokket seg rundt Jesus. Hvem er disse som er kommet for å se og høre ham?

De er nok ganske vanlige representanter for den jødiske befolkningen i Galilea; mange av dem trolig bondefamilier, som kanskje har en liten jordlapp som de forsøker å leve av.

Men en stor del av det de klarer å dyrke frem, må de gi fra seg – noe til den jødiske eliten og noe til de romerske myndighetene. Den harde skattleggingen har gjort mange familier fattige, mange er blitt tvunget til å pådra seg stor gjeld, og mange vet av bitter erfaring hva sult gjør med et menneske.

Folkene som er samlet omkring Jesus denne dagen, har altså tusen gode grunner til å være bekymret for sine liv og sin fremtid. Barnet som bærer brød og fisker til Jesus, kunne like gjerne ha tenkt:
– Menneskene her er for mange, og sulten deres er for stor. Dessuten trenger min egen familie all mat vi kan få. De små hendene mine kan ikke gjøre noe for alle disse andre.

Selv om fem brød og to fisker ikke er noe til en så stor folkemengde, kan det godt være et betydelig offer for dette barnet. Det kan utgjøre flere dagsrasjoner for barnet og dets familie. Hvis det skulle deles på tusenvis av mennesker, ville det derimot bli så lite på hver at det nesten ble meningsløst. Og likevel velger barnet å ta det med seg frem til Jesus og disiplene, i en underlig blanding av naivitet, tillit og gavmildhet.

Og så.

Idet Jesus løfter frem gaven fra barnet, velsigner brødet og fiskene og lar det deles ut og bli til mat i overflod, da ser vi som i et glimt hvordan verden skulle være. Det er Guds skaperdrøm som blir synlig. Tusenvis av fattige mennesker opplever plutselig en overflod som er like stor som den landets elite lever i. Men denne overfloden skyldes ikke at noen er blitt utnyttet. Det er som om Jesus sier til dem:

– Det regimet som dere lever under, det som holder dere nede og truer deres liv og deres helse og stjeler deres eiendom, det gir seg ut for å være deres venn, men det fremmer ikke rettferd og fred for dere. Nei – det er HER, her hvor alle deler og alle får det de behøver, det er HER dere ser hvordan verden skulle være.

Når Jesus deler brødet og fiskene med folkemengden, er det en handling som viser Guds omsorg, godhet og kjærlighet til menneskene. Men like mye er det en erklæring av rettferd, en protest mot eliten og myndighetene som stjeler fra sin egen befolkning.

Til alle tider og på alle steder har mennesket levd under knapphet på ressurser. Verdens goder må forvaltes godt og rettferdig, enten det er snakk om naturressurser eller menneskelig kompetanse. Det gjelder i helsevesenet og sosialtjenesten like mye som i landbruk og fiskerinæring. Kanskje er det derfor Jesus sier at alt som er til overs etter underet, skal samles inn. Sier det oss noe, i et samfunn hvor enorme mengder mat og drikke og andre ressurser kastes og brennes?

*

Dette er et av undrene som Jesus gjorde, ifølge evangeliet etter Johannes.

Men det største underet er et annet.

Det er at de to armene som ble naglet fast til et kors,
fikk strekke seg mot lyset igjen på den tredje dagen,
det er at den henrettede, døde kroppen som ble lagt i graven,
ble reist opp til nytt liv,
og at Jesu hender igjen kunne dele fisk og brød med dem som hadde fulgt ham.

Nettopp dette
– at Gud forvandlet korset til en trone,
at tornekransen ble en frihetskrone,
det har vært noe av sjelen i mange frihetsbevegelser i verden. At Jesus stod opp etter å ha blitt henrettet på korset, har gitt mennesker håp og tro på at selv det som er frembrakt av den mørkeste, styggeste ondskap, kan forvandles av Gud til liv og sang og vekst og glede.

Selv når fremtidsutsiktene synes dystre, når kornet ikke vokser, når havet ikke får puste, når tilliten mellom oss er truet, så virker Gud i mørket på måter vi ikke fatter. Alt vi bærer frem, alt vi ber om velsignelse over, uansett hvor lite det er, ja, også det som er knust og ødelagt av svik eller ondskap, alt kan Gud velsigne, alt kan Gud skape noe nytt av og forvandle til et uventet tegn på gavmildhet.

Dine små hender er ikke alene. Jesus trengte ikke mer enn at et barn kom med litt brød og et par fisker for å mette tusenvis av mennesker.

Vi kan kjenne oss små og ubetydelige. Vi kan føle at vi ikke er på rett plass i livet. Vi kan tenke: Det er bedre om vi beholder ting selv enn å dele det på så mange at det blir verdiløst.

Men fortellingen om Jesus og barnet som kom med brød og fisk, sier oss noe annet: Det at vi er gavmilde mot hverandre, forandrer verden. Det vi bærer frem og ber Jesus om å velsigne, betyr noe, selv om vi ikke har noe annet å tilby enn to tomme hender. Idet vi rekker hendene frem, enten de er tomme eller fulle, da kan underet hende, da kan det skje at håpet, protesten, troen og kampgløden blir tent i oss og i mennesker omkring oss. Da ser vi Guds skaperdrøm. Og har vi først sett den, kan vi ikke slutte å håpe og lengte etter å se at den blir oppfylt.

Prekentekst:
Senere dro Jesus over til den andre siden av Galileasjøen, som også kalles Tiberiassjøen. En stor folkemengde fulgte etter ham fordi de så tegnene han gjorde da han helbredet de syke. Jesus gikk opp i fjellet, og der satte han seg sammen med disiplene sine. Påsken, jødenes høytid, var nær.
Jesus løftet blikket og så at en stor folkemengde kom til ham. Han sa da til Filip: «Hvor skal vi kjøpe brød så alle disse kan få noe å spise?» 6 Dette sa han for å prøve ham, for han visste selv hva han ville gjøre. Filip svarte: «Brød for to hundre denarer er ikke nok til at hver av dem kan få et lite stykke.» En annen av disiplene, Andreas, bror til Simon Peter, sa da til ham: «Det er et barn her som har fem byggbrød og to fisker. Men hva er det til så mange?» Da sa Jesus: «La folket sette seg.» Det var mye gress på stedet, og de satte seg ned. De var omkring fem tusen menn. Da tok Jesus brødene, ba takkebønnen og delte ut til dem som satt der. På samme måte delte han ut av fiskene, så mye de ville ha. Da de var blitt mette, sa han til disiplene: «Samle sammen stykkene som er til overs, slik at ikke noe går til spille.» De gjorde det, og etter måltidet fylte de tolv kurver med stykker som var blitt igjen av de fem byggbrødene.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s