Bokanmeldelse: Simon Grotrian

Det er noen år siden nå, men da jeg ble kjent med salmesamlingen «Jordens salt og verdens lys» av Simon Grotrian, gjorde det inntrykk. Faktisk såpass at jeg skrev en bokanmeldelse, som helt siden den gang har ligget på datamaskinen min. Her om dagen fikk jeg øye på den mellom noen gamle filer, og faktisk synes jeg ikke det var så dumt, det jeg skrev den gangen. Så her kommer det:

Er dette salmer? Se, det er mindre viktig. Det viktige er at det er deilig og befriende å lese danske Simon Grotrians bok: Jordens salt og verdens lys. Salmer. 

Gi meg, Gud, en salmetunge, sang Grundtvig for mangfoldige år siden. Det er også ting som tyder på at Simon Grotrian har bedt den samme bønnen – og blitt hørt. I Danmark er han blitt bejublet som en stor fornyer av salmesjangeren. Om tekstene får noen utbredelse i menigheter rundt omkring, skal bli spennende å se. Har han funnet en språktone som treffer vår tids mennesker? Eller er hans stil for personlig og for fjern fra det bibelske språkuniverset?

Jeg kjenner ikke Grotrians bakgrunn så godt – jeg vet kun at han har skrevet noen diktsamlinger som virker mindre tilgjengelige enn denne – men det aner meg at når han virker så suverent fri i forhold til tradisjonelle dogmatiske og pedagogiske krav til en salme, så bunner det i følgende: Han kommer på en måte som kunstner fra poesiens verden og tar steget inn i den kirkelige sfære, og ikke omvendt, slik man kanskje oftere ser. Det gir unektelig en veldig friskhet til det hele. Hos Simon Grotrian er det altså allerede en klar og velutviklet formvilje, som tilfeldigvis og heldigvis fikk munne ut i salmer – denne gang.

Et av de mest umiddelbart tilgjengelige versene begynner slik:

Troen kan vi ikke gruble / den skal bare pakkes op

Det er fengende og godt formulert. Samtidig må jeg også innvende at mangt ved Grotrians salmer kan virke litt gruk-aktig, de klinger tidvis som små velmenende visdomsord, som lure ordspråk, nesten: «Hvis du vrider på din hjerne / til den står som en lanterne / husk, at tvivlen og at svigten / drysser ned igennem sigten.» Salmenerven er ikke alltid like synlig, det må sies, og med det mener jeg at det ofte er uklart hvem salmen henvender seg til, i hvilken retning den beveger seg. Av og til får man inntrykk av at det er forfatteren som ønsker å si noe klokt til sin leser, ikke at det er en troende (eller menighet) som er i samtale med Gud. Men samtidig er jeg ikke helt enig med meg selv i dette. For hele boken dirrer av takk og glede over alle Guds under, og da kan det jo ikke helt være uten salmesmak.

I hele boken er det knapt én eneste linje som likner på noe jeg har hørt før i en salme. Morsomt, festlig, nytt, friskt. Det er ord som kan passe. Men dermed tar det også tid å komme inn i Grotrians billedverden. Og her er også grunnen til at mange vil nøle – litt – med å kalle versene salmer. For de henter nesten utelukkende sine bilder fra et ganske personlig farget grotriansk univers. Men igjen: Dette univers henger godt sammen, det ser man stadig tydeligere etter hvert som man leser. Det gjelder tross alt også andre, mer kjente salmediktere at det gjerne krever en viss egeninnsats å komme på innsiden av deres temakretser.

Jeg tror Grotrians salmer vil bli fremført som solosanger og dikt for et publikum oftere enn de vil bli avsunget av en menighet i fellesskap. Ganske sikkert vil de også leses av enkeltpersoner i de tusen hjem. Når Grotrian da velger å kalle dette salmer, så er det interessant av flere grunner. For det første griper hans salmebegrep dermed tilbake til vår ganske nære fortid, da salmeboken ble langt flittigere brukt enn i dag til oppbyggelse også i hjemmet. Dernest reiser Grotrians salmesamling et spørsmål som kan formuleres slik: Kan det være en form for salmesang at man fordyper seg i en salmebok på egenhånd? Uansett hva man svarer, vil man vel kunne enes om at det i alle fall kan være bønn. Er Grotrian dermed ute etter å skjenke en salmetunge – et bønnespråk – til de mange som ikke er så ofte i kirken om søndagen, og som ikke får det store utbyttet av å delta i den felles sangen – men som likevel regner seg som en del av Guds menighet? Spørsmålet får stå åpent. Men det er ganske interessant at han på denne måten retter seg mot hjemmet, fordi vår tids nye salmer som regel er skrevet først og fremst med tanke på gudstjenestelig bruk.

Troen kan vi ikke stjæle / den er Herrens ridderslag

På én måte er salmene jordnære. Samtidig er de ikke uten smak av himmel. Moderne? Ja. Men det hviler også noe over diktene som jeg oppfatter som noe gammelmodig (faktisk!), noe som gir meg en uklar avstandsfølelse. Det handler om Grotrians anvendelse av metaforer. Han bruker en del bilder som jeg ikke riktig får til å henge sammen: «…og hvis vi træder ut på vand / som skrubber vores øjensand (…)» Meditere over det kan man, finne mening i det også, men jeg blir likevel ofte sittende med en følelse av at den skaperverks-gleden som Grotrian synes å ville formidle, flyter bort for meg. Jeg tror det skjer fordi billedbruken ikke riktig stemmer med mine erfaringer fra skaperverket. Å tre ut på vann som skrubber vår øyensand – dette er, så vidt jeg kan se, en beskrivelse av en slags sjelelig handling: vi trer ut på et vann, og dette vann skrubber bort sanden i øyet vårt (så vi kan se klarere?). Jeg klarer bare ikke helt å se bildet for meg. Jeg spør meg om salmen virkelig tror på sin egen tolkning av skaperverket. Og hvis den ikke gjør det, så fordufter liksom skaperverket og gleden over det også.

Etter hvert kan man også bli sittende med en følelse av at den grunnfortelling som ligger bak disse duftende, krydderaktige salmene tross alt ikke er like overveldende rik som ordbruken. Her tror jeg kanskje Grotrian har et annet utviklingspotensiale: Å fordype seg enda mer i kristen lære, tro og tradisjon, rett og slett, i Bibelen, i skrifttolkning, i de store jødisk-kristne billedkretser, så han kan inkorporere dette stoffet i enda større grad.

Kærligheden er at briste / frem i andres vindueskarm

Jeg har skrevet noen få salmer selv, og har merket under slike skriveprosesser, at det ikke skal mye til før jeg føler at et ord stikker seg for mye ut: Kan jeg virkelig bruke dette ordet i en menighetssang? Med Jordens salt og verdens lys har imidlertid salmediktningen som ved et trylleslag (et ridderslag?) fått et voldsomt, energifullt tilfang av nye ord og uttrykk, og det er ikke utenkelig at dette bidraget vil bringe nordisk salmediktning et skritt fremover. Selv om vi ikke skulle bruke akkurat de samme ord som Grotrian gjør, viser han at det er mulig å ta sats. Et lite utvalg av hans hymniske ny-ord: englerogn, kørekort, viftebøn, drømmens tordenkile, gladiatorrem, verdenstæppet, blæsebælgskind, Adamsmættet, bestillinger, askedrysset, knoglevuggen, klodefrugt, strabadserne – for å nevne noen ganske få.

Flere av Grotrians salmer vil ganske sikkert synges rundt omkring. Tiden vil vise slitestyrken. Men uansett om dette er menighetssalmer for fremtiden eller ikke, har han gjort kirken en tjeneste ved å utgi denne boken. Simon Grotrian hjelper pinsen videre inn i vårt tusenår. Dette er en bok som krever litt innsats av sin leser. Men den gir mye friskt å tygge på.

Når klokken ringer solen ind
da stryger jeg Vorherres kind
han stryger også gerne min
og strøget er et solbærskrin.

 Når klokken ringer solen bort
og visse bønner kom til kort
da takker jeg alligevel
fordi jeg lever, hvilket held. 

Når klokken på det sidste slag
er blevet til den nye dag
da takker jeg, fordi han spandt
mig ind i foldens uldgevandt. 

Når alle klokker ringer vildt
og visse ønsker blot var spilt
da takker jeg igen for alt
for verdens lys og Jordens salt.

Reklamer

Én kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s