Da jeg først ble kjent med min sokneprest Hans Jørgen, syntes jeg at han hadde noen helt ekstreme meninger om sykling. For eksempel:
Ytrebygdsvegen, som ligger ikke langt herfra, er nylig blitt en ny, flott vei med en like fin og ganske bred gang- og sykkelsti langsmed. Dette måtte jo gjøre soknepresten glad, tenkte jeg (det hører med til historien at han også er leder i Bergen Cykleklubb), men nei: Han var misfornøyd med at det var blitt en kombinert gang- og sykkelsti. Fotgjengere og syklister hører ikke sammen, mente han. Men hjelpe meg, slo det ned i mitt stille sinn, er det ikke mulig å ta hensyn til hverandre?
Nå har jeg imidlertid fått meg en OK sykkel selv, og sykler til og fra jobb et par-tre ganger i uken. Det utgjør seks-sju mil til sammen hver uke. Og brått er mitt syn på syklistenes vilkår totalt forvandlet.
La oss se derfor bruke litt tid på sykling fra to ulike perspektiver. Og bli med på disse enkle resonnementene også om dette interesserer deg usedvanlig lite – dette er nemlig viktige spørsmål!
1. Sett fra et samfunnsnyttig perspektiv er det opplagt at det bør tilrettelegges for sykling i stor skala. To uimotståelige argumenter for dette er miljøgevinsten og helseeffekten (eventuelt miljøeffekten og helsegevinsten, det blir vel hipp som happ…). Men folk gidder ikke å sykle hvis det ikke er tilrettelagt for det. Den ideelle by, ifølge sokneprest Hans Jørgen, planlegges først med fotgjengerne for øye, dernest for syklistene, og bare avslutningsvis for bilistene, som for det meste kan henvises til tunneler under bakkenivå. Togforbindelse mellom viktige knutepunkter. Men i øyeblikket er det bilen som synes å ha fortrinnsrett stort sett overalt.
Det blir imidlertid vanskelig å rive ned byene våre og begynne helt forfra, og ett sted må man jo begynne, for eksempel her: Slutt med den nokså pussige regelen om at man må gå av sykkelen for å krysse en fotgjengerovergang. Det holder vel at man stopper? Der man har parallelle bilveier, kan man gjøre om en av dem til sykkelvei, eller man kan la to parallellveier bli enveiskjørte for biler, i hver sin retning – bilene vil altså fremdeles komme frem, men med litt mer bry – og så lager man i stedet brede sykkelfelt i den delen av veibanen som blir til overs. Man må også ha en grundig gjennomgang av de sykkelveier som allerede eksisterer. Her er det mange skumle løsninger, f.eks. med nittigraders svinger i underganger hvor man ikke ser hva som kommer mot en bak hjørnet. Livsfarlig! Det går fort med mange syklister.
2. Fra et egoistisk perspektiv vil jeg si det slik: Det er utrolig motiverende å merke at man stadig klarer å sykle litt fortere, at man faktisk blir sprekere, rett og slett, og dette er for meg en større personlig motivasjon enn en eventuell miljøgevinst. Slik tror jeg det vil være for de brede lag av folket også. Folk flest vil ikke begynne å sykle for å spare miljøet – i alle fall ikke ennå. (Men kanskje senere en gang, når den globale oppvarmingens konsekvenser for alvor slår inn. Og da er det jo nokså flaut om vi står med byer som det nesten ikke går an å sykle i.) For meg handler det altså først og fremst om at jeg har lyst til å sykle stadig raskere – og hvis andre er som jeg, da må det tilrettelegges for at man kan sykle fort hvis man vil. Og derfor er jeg faktisk nå helt på linje på min nærmeste geistlige overordnede også i spørsmålet om gang- og sykkelsti: Hold fotgjengere og syklister atskilt. Raske syklister må være like ønsket som trege!
