Jeg vet ikke hva det er med denne boktittelen fra 1933, men den passer liksom så godt å ta utgangspunkt i når jeg skal fylle ut emnefeltet i blogginnlegg og e-poster. Denne gangen er det ikke bare et billig ordspill; her er det faktisk knallhard substans, bare følg med!
Klokken er omtrent to på elleve, søndag formiddag, den 2. august 2009. Jeg står rett utenfor presteinngangen til kirkerommet i Søreide kirke. De tre kirkeklokkene Fred, Frelse og Glede er i full sving i tårnet utenfor. Fremdeles går det en jevn strøm av mennesker inn gjennom kirkens åpne hoveddør. Men nå er klokkene i ferd med å falle til ro, likeledes menneskestrømmen. Jeg innstiller meg på det som snart skal skje. Jeg er forrettende prest ved denne gudstjenesten. Ja, jeg er virkelig prest. Ved Guds nåde og kirkens kall er jeg blitt satt til å forvalte Ord og sakrament.
Da ser jeg plutselig et kjent ansikt, ja; ikke bare ansiktet, men hele skikkelsen som kommer inn gjennom hoveddøren, er kjent, det er min praktikumsrektor Halvor.
Livet mitt passerer revy. Hva har skjedd siden vi møttes sist? Jo, jeg er blitt prest. Og Halvor er blitt biskop. Jeg blir faktisk en liten smule nervøs av dette. Hva er hans intensjon? Han kommer gående mot meg, mest sannsynlig for å si hei. Og så glipper det ut av meg:
- Heisann! Så du kommer for å kontrollere meg?
Den nyslåtte biskopen kvepper til, og detter nesten et par skritt bakover.
- Nei, nei, nei! sier han med en forskrekket mine. – Jeg er slett ikke kommet for å kontrollere deg! Jeg er kommet for å gå på gudstjeneste!
Disse ordene lød såpass oppriktige at jeg tror på ham. Også en biskop må ha lov til å gå på gudstjeneste, og når hans lokale kirke er stengt denne søndagen, hva er da mer naturlig enn at han oppsøker en annen? Og når han attpåtil kan få overvære en av sine tidligere studenter i aksjon, og slik krysse sitt spor (merk: her kommer overskriften inn igjen! retorikk på et uangripelig høyt nivå), så slår han jo to fluer i en smekk.
Konklusjonen? Jo, jeg tror det ble en fin gudstjeneste. Nervøsiteten fikk jeg lagt av meg etter hvert som gudstjenesten skred fremover. Min tidligere praktikumsrektor & nåværende biskop virket også fornøyd. (Han hadde rett nok noen kritiske bemerkninger om våre liturgisk-praktiske løsninger.) Deretter var det kirkekaffe, biskopen ble værende en god stund, og ikke så rent få av Søreide menighets trofaste medlemmer grep sjansen til å snakke med ham. Her har vi et positivt trekk ved Søreide menighet, synes jeg, og Halvor / biskop Nordhaug fremstod også på en god måte.
Her føler jeg sterkt at en konklusjon kunne være på sin plass. Imidlertid forsøkte jeg å konkludere i det ovenstående avsnittet, men lyktes vel ikke helt med dette. Derfor prøver jeg på nytt: Herved ønsker jeg mine lesere en god dag videre – og håper at dette godtas som en passende avrunding på innlegget!
- Sindre
