Det kan være interessant å sette opp noen tags for ens egen oppdragelse. Når jeg skriver et innlegg på denne bloggen, legger jeg til noen tags, noen stikkord, som kan beskrive hva innlegget handler om, men også noen emner eller personer som innlegget berører mer løselig.
Ganske mange vil kunne sette tag’en friluftsliv på sin egen oppvekst. Det føler ikke jeg at jeg kan. Det er for så vidt ikke det at foreldrene mine har unnlatt å ta meg med ut i naturen – her handler det nok like mye om spørsmålet: Hva har vært mine foreldres primærinteresse i hverdagen? Jeg tar ikke munnen for full når jeg hevder at denne primærinteressen ikke berører alt stoffet som inngår i jegerprøven, for eksempel. Fugle-, dyre- og fiskearter, plantesorter, livet i fjæra og på fjellet, samt båtliv, teltliv osv – la oss si det slik at dette er stoff jeg mest kjenner som barneboklig lærdom fra svunne år. (Om dette skyldes meg eller opphavet er dog ukjent.)
Definisjonen av en oppdragers primærinteresse kan kanskje lyde slik: “Det som til enhver tid gjør oppdragerne (les: foreldrene) oppglødde i samtaler ved middagsbordet.” Med definisjonen på plass kan vi bare nøste opp, og det vil raskt skinne gjennom at jeg har fått med meg mye jeg er stolt av; det dreier seg mye om holdningene til den kristne tro og til kunst og kunstens plass i kirken, om å ha tiltro til Bibelen som et vitnesbyrd om Jesus Kristus, og samtidig ha tro på menneskets egen fantasi, refleksjonsevne og skaperkraft i møte med dette vitnesbyrdet.
Men i løpet av helgens tur til Stord har det i større grad dreid seg om båtliv og sjøliv enn om den omtalte primærinteresse – og her kjenner jeg meg nok noe mindre trygg på den arven jeg har fått med meg hjemmefra. På Stord har jeg også vært sammen med en av tre brødre som alle synes å være oppdradd under mottoet: Alt er mulig! Og det er jo veldig befriende.
Det viser seg for eksempel at det er fullt mulig å ikle barna redningsvester og ta dem med seg på en lengre båttur på måfå, noe jeg så på som en meget stor utfordring, ja, nesten en umulighet, helt til vi plutselig satt i båten og la ut fra land. Det er ikke utenkelig at en noe større dose båtliv kunne ha gitt meg en mer realistisk og optimistisk følelse for hva en slik tur ville koste av anstrengelser. For eksempel.
Men la oss nå hente frem noen mulige tags på den oppdragelsen mine foreldre har gitt meg – og her vil jeg særlig peke på de taggene som jeg gjerne kan tenke meg å gi videre til mine egne barn:
Kristustro, fantasi, sang, kaos, kosmos (forstått som forsøk på å skape orden), livsglede, vemod, kirkens møte med kunsten – men også: tålmodighet, åpenhet, gjestfrihet, overbærenhet, og ikke minst: kjærlighet.
