Refleksjon + dikt

Det går en linje mellom siste søndag i kirkeåret og 2. søndag i advent. De handler begge om dommens dag og om Jesu gjenkomst.

Så er spørsmålet: Hva innebærer det å bli dømt?

Jeg tenker i denne sammenheng ikke på det å bli dømt i rettsvesenet, men på den type dom som et annet menneske, ens egen samvittighet eller en form for gudsmøte kan gi. Fra mitt eget liv vet jeg at en slik dom noen ganger har vært selve forutsetningen for at jeg har kommet meg videre.

Et enkelt eksempel: Vi prester får ofte mye og god tilbakemelding fra folk. Bare ganske sjelden blir vi møtt direkte med kritikk. Men kritikk er nødvendig. (Bare så det er sagt: Dette er ikke en invitasjon til å løpe bort til presten for å gi en kritikk av prekenen straks gudstjenesten er over. Da er presten fortsatt i en sårbar fase, slik også f.eks. en skuespiller vil være etter en forestilling. Da trenger man heller noen gode ord. Men senere, når det hele er kommet mer på avstand, er det fint med kritikk, gjerne under fire øyne. Omtrent slik, f.eks.: “Jeg har tenkt en del på prekenen din forrige søndag, og det er noen ting i den jeg vil snakke med deg om.” Og skal det gis ros (som det absolutt er rom for rett etter gudstjenesten), er det fint om det gis ros for noe helt bestemt, eller at rosen begrunnes: Det og det traff meg. Eller: Prekenen din rørte meg i dag, fordi…

Da blir det ros man kan lære av.

Vel – det får være nok om dette nokså trivielle eksempelet. Det jeg skulle frem til, var nedenstående dikt, en bønn fra meg til Gud – skrevet en dag da jeg opplevde at jeg liksom ikke hang helt sammen, og jeg følte behov for at en røst utenfra kunne fortelle meg hva som var galt.

Jeg er streng med meg selv i dette diktet. Men jeg krever ikke at noen andre gjør ordene til sine.

*

Døm meg, Herre!
For jeg er som et ulydig barn,
og jeg trenger din dom
i denne tid.

Døm meg, Herre!
For min samvittighet dømmer meg
hver eneste dag, ja, hvert minutt,
men det er din dom jeg behøver.

Døm meg, Herre!
Døm mitt gamle jeg
og alt i meg som strider mot din godhet.
For mer og mer aner jeg
at mitt nye jeg,
det jeg som er gjenskapt i ditt bilde,
bare kan finne rom
når mitt gamle jeg
blir dømt av deg.

Gratis vikaravtale

Fra nå av skal prestene i mitt prosti fungere i henhold til den nye tjenesteordningen for prester. I min hverdag merkes dette i liten grad – men én nokså underlig konsekvens har det likevel fått.

Til daglig er jeg ansatt i Søreide menighet. Men i går hadde jeg en vielse i Skjold kirke. Det er slikt man gjør med glede for gode kolleger i et prosti som er flott å være i. Vielsen ble også en fin opplevelse for meg, ingen tvil om det.

Det underlige er bare at jeg tidligere ville ha fått en godtgjørelse for dette bryllupet. Etter at vi har begynt å operere etter de nye tjenesteordningene, får jeg i stedet ingenting som helst. Tidligere fikk vi vikargodtgjørelse hvis vi gjorde prestetjeneste utenfor menighetens grenser. Nå får vi det kun hvis vi gjør noe utenfor prostiet.

Det kan jo spare min arbeidsgiver for en del penger. Men fra mitt ståsted likner det mest på en gratis vikaravtale.