Preken 11. mars 2012

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus i det 9. kapittel:

En i mengden sa til Jesus: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.
  Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» 29 Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn *og faste•.»

 Slik lyder Herrens ord.

 *

Mens jeg arbeider med prekenen, hører jeg ofte på musikk.
Det gjør jeg også denne gangen.

 Jeg sitter altså og leser gjennom alle dagens tekster. Musikken jeg har på øret, er en svensk artist som heter Laleh. En ung dame som har toppet hitlistene i Sverige mange ganger siden hun slo gjennom i 2005.

 Stort sett glir musikken bare forbi mens jeg jobber, uten at jeg tenker over hva som blir sunget. Men akkurat idet jeg er ferdig med å lese dagens prekentekst, legger jeg merke til teksten som denne Laleh synger inn i øret mitt. Jeg stopper opp litt. Og lytter. Det høres ut som om det hun synger, er viktig for henne.

 Fritt oversatt fra engelsk vil det lyde omtrent slik:

 «Men jeg er ikke sterk nok
til å stanse bombene,
så de bare fortsetter å falle –»

 *

 Jeg er ikke sterk nok…

 Det var litt uvanlig til å være i 2012, tenkte jeg. Jeg har hørt mange artister synge om at de vil være sterke, frie og uavhengige. Men hun her synger at hun ikke er sterk nok. Så gikk jeg inn og fant hele teksten på internett.

 Da oppdaget jeg at denne sangen er en bønn.

 Sangen forteller om en ung mann som er plaget med mareritt.
Han har vært i et krigsherjet område, som hjelpearbeider, soldat – eller noe annet.
Før han reiste, var han en morsom fyr. Nå syns han ingenting er gøy lenger.
Om natten drømmer han stadig at han er tilbake i ørkenen, omgitt av den tørre sanden – og i drømmen rekker han hendene utover og oppover.

Mer får vi ikke vite om historien hans,
vi får bare dette bruddstykket av et liv,
så vidt får vi se inn i en sjel som er merket av noe vondt.

Så vet vi heller ikke om han strakte hendene oppover som en bønn. Eller om han ville beskytte seg mot noe som falt mot ham, for eksempel mot bomber fra fremmede fly..? Eller kanskje hendene hans formet – en bønn om at noen måtte beskytte ham?

Den unge mannen tenker tilbake på krigen han har vært med i, og sier de ordene som er refrenget i sangen:

Hvem bryr seg om hvem som begynte?
Hvem er sterk nok til å stanse det?

*

 Hvem er sterk nok?

Det er spørsmålet i sangen.
Det er også spørsmålet denne søndagen i kirkeåret.

 Hvem er sterk nok til å få en slutt på krig og sult og fattigdom og bekymringer og sykdom – kort sagt: alt som er vondt?

 Både det vonde som er helt nært – det som angår deg og dine nærmeste – og det som er lenger borte – det som ikke angår deg direkte, men som du likevel lar deg prege av, fordi du hører om det i nyhetene og andre steder.

 *

 Hvem er sterk nok til å stanse det vonde?

 *

 Det er i hvert fall ikke meg.

Jeg blir så ofte motløs.

 Jeg tenker på folk jeg kjenner – som må gå gjennom tøffe ting.
Ting jeg ikke skjønner vitsen med, rett og slett.
Ting som jeg ikke har makt til å gjøre noe med.
Utover å være der når det er tøft.

Ofte – når slike ting går inn på meg – så søker jeg ham som viste seg å være sterkere enn døden. For å be om hjelp. Hjelp til meg selv eller andre.

Men innimellom kjennes det som om det jeg tror på, ikke har noen forbindelse til dette livet, troen henger liksom ikke alltid sammen med det som skjer her i verden.

 Da må jeg kjempe for å finne mening i kristentroens grunnsannheter: at Gud ble menneske, at han døde for vår skyld, og sto opp igjen fra døde.

Og noen ganger spør jeg meg selv:
Hvorfor driver jeg og ber til en jeg ikke ser – og ikke hører?

 *

 Jeg tror, hjelp meg i min vantro!

 *

 Det er bønnen fra mannen vi møtte i dagens prekentekst.
En bønn fra dypet av sjelen.

 Sønnen hans hadde en ånd i seg, sa han, og denne ånden grep stadig fatt i ham og rev ham over ende, så han frådet og skar tenner og ble helt stiv – vi vil kanskje si at det minner om epilepsi – men uansett hva mannens sønn var rammet av, så kom mannen til Jesus, uten egentlig å vite hva han skulle forvente.

 Bønnen hans er full av forbehold, nesten nøktern – hvis det er mulig for deg å gjøre noe, sier han, ja, Jesus, hvis du er sterk nok, hvis du kan stoppe det – så ha medfølelse med oss og hjelp ham…

 Alt er mulig for den som tror, svarer Jesus.

 Hva ville denne fortellingen ha vært om mannen bare svarte tilbake, at: «Ja, jeg tror!» – og Jesus deretter gjorde sønnen frisk? Da ville budskapet til oss ha vært: Bare troen din er sterk nok, så skal alt bli som du vil. Men det er ikke det som står.

Mannen sa noe mer enn: «Jeg tror.» Etterpå sa han:
Hjelp meg i min vantro!

 Det må være et av de ærligste vitnesbyrdene om tro som finnes i hele Bibelen.

 Det er omtrent slik: Jo, Jesus, jeg tror for så vidt at alt er mulig for den som tror, men den troen har ikke jeg. Jeg tror på deg, Jesus, men jeg tror ikke på min egen tro.

 Mannen ber for sønnen sin. Fordi han selv ikke kan stanse det vonde.

 Laleh, den svenske artisten, synger om en krig, om at hun er ikke sterk nok til å stanse bombene; så de fortsetter å falle, mens hun fortsetter sangen:

 «Jeg har bare hendene
å beskytte meg med.»

 Jeg tror hun synger om hendene til en som ber –
for rett etterpå synger hun noe som overrasker meg. Plutselig dukker «de kristne» opp i teksten. Laleh selv går ikke for å være en kristen artist. Om hun pleier å be, vet jeg ikke. I hvert fall synger hun om de kristne med en viss distanse. Det blir nok litt merkelig når jeg sier det på norsk, uten musikken som hører til, men dette er sangteksten:

 De kristne synger ut,
de synger: Jesus!

Og kirkene roper ut,
de synger: JESUS,

 kan du stanse det?

 *

 Som jeg nevnte: Opprinnelig kalles denne søndagen befrielsens søndag.
Men jeg synes liksom ikke at dagens bibeltekster passer helt til en sånn tittel.

 Jo visst blir gutten befridd.
Men det er mye mer enn bare befrielse i disse tekstene.

 Et annet tema er spenningen mellom tro og vantro – hvordan begge deler kan finnes, side om side, i et og samme sjelsliv –
og så finner vi dette veldige spørsmålet om hvem som sender det vonde over Job – er det virkelig Gud som står bak?
og i teksten fra Efeserbrevet møter vi en verden som er befolket med mange skremmende makter, både på jorden og i himmelrommet,

 så når vi får en søndag med alle disse tekstene – da tenker jeg:

 Summen av alt dette blir – for oss – et rop om befrielse – for verden og for den enkelte.

 *

 Jeg tror det må være en av kirkens viktigste oppgaver. Å løfte verden frem for Jesus i bønn. Å rope til Jesus om befrielse.

 Når disiplene lurte på hvorfor ikke de kunne drive ånden ut av gutten, så svarte Jesus:

Dette slaget kan bare drives ut ved bønn.
Det står noe om faste der også. Men det viktigste er bønn.

 Og det er jo en bønn Laleh beskriver i sangen sin, når hun sier at kirkene roper ut, de synger: JESUS!

 Faktisk er det ofte akkurat det vi gjør i kirken. Vi roper ut. Vi synger Jesu navn. Og det er et rop om befrielse. På vegne av hele verden. For alt som lever. Det trenger ikke være flere ord i en bønn. Det holder lenge med dette ene ordet:

 JESUS!

*

Det virker kanskje rart at vi nå skal synge «Ingen er så trygg i fare».
Men det skal vi.

Fordi denne gudstjenesten skal gi rom for tvil og vantro på den ene siden – og på den andre siden skal det være rom for den barnlige tilliten.

 Det er lett å bli lurt av den første linjen i salmen.
«Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare».
Noen påstår at det ikke er sant, fordi det stadig skjer vonde ting både med barn og voksne.

Men hvis du har sunget mer enn det første verset, så vet du at denne salmen lodder dypere.
Den sier at ingenting av det vi opplever, ingen nød og ingen lykke, kan rive oss ut av Guds hender.

 Så er vi på en måte befridd. Verden også. Fordi Gud holder alt i sine hender.

Livet rommer tap og seiere.
Livet rommer fødsel – og død.
Livet rommer tro og vantro.

Tenk, i ett menneskes liv er det rom for alt dette.

 Og gjennom alt som skjer, er det en som alltid bærer oss
en som bare vil vårt beste,
den ene som er sterk nok
til å forvandle død til liv.

 Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd
som var og er og blir én sann Gud fra evighet til evighet.

Sånn kan også en preken være

Preken 13. november 2010
Søreide kirke

Når jeg begynner på denne prekenen, er klokken 23.04. Lørdag kveld.

Er dette for sent?
Det er i hvert fall noe jeg prøver å unngå.

Men denne uken var det vanskelig.
Det har vært mye å gjøre. Det trenger jeg ikke legge skjul på.

Jeg har riktignok gjort meg noen refleksjoner underveis de siste dagene, helt fra første gang jeg leste hvilke tekster jeg skulle preke over. Men jeg hadde likevel ingen idé som var gjennomtenkt og klar.

Derfor, idet jeg har satt meg ned ved tastaturet og skal til å klapre løs, så kommer det: ingenting. Noen ganger er det bare å skrive i vei. Men ikke denne gangen.

Kanskje kan dét også være noe å dele?

Dette skjer:
Jeg setter meg ned foran tastaturet.
Jeg gjør slik jeg pleier: Jeg kopierer alle søndagens tekster inn i et dokument.
Jeg leser dem. Forsøker å trenge inn i dem på ny – jeg var da litt inne i dem tidligere i uken?

Men nei – det er bare ord. Jeg vet at særlig en av disse tekstene, den fra korinterbrevet, den er noe av det vakreste jeg vet om. Jeg har talt over den mange ganger i begravelser. Bare hør, sier jeg til meg selv, bare les og hør det for deg:

Slik er det med de dødes oppstandelse. Det som blir sådd, er forgjengelig, men det som står opp, er uforgjengelig. Det blir sådd i vanære, men det står opp i herlighet. Det blir sådd i svakhet, men det står opp i kraft.

Ja, bare lytt, tenker jeg.
Det blir sådd i vanære, men det står opp i herlighet.

Men i dag vil liksom ikke disse ordene ha noen kommentar fra meg. Er det det som skjer?

Vil ordene snakke selv? Uten min innblanding?

Det blir sådd i svakhet, men det står opp i kraft.

Ja, så hvem er jeg da – som liksom skal fremstå som så sterk oppe på prekestolen? Og alltid ha noen kloke ord på lur?

Vi skal jo bli sådd i svakhet –
for det er da vi skal stå opp i kraft.

Så tenker jeg: Må jeg på et eller annet vis jeg bøye meg ned? Legge av meg alle tilløp til arroganse? Glemme alt som heter styrke?

Og det er sant – når jeg kjenner etter, så er jeg faktisk sliten etter uken som har gått. Jeg kjenner meg ikke særlig sterk. Hvis jeg tillater meg å lukke øynene litt, så merker jeg jo at jeg aller helst vil gå og legge meg og bare sove til langt utpå morgenkvisten. Og så stå opp og drikke kaffe og lese avisen og bare ta det helt med ro til kvelden kommer igjen.

Men så sitter jeg altså ved tasturet, og leser disse ordene om og om igjen:

Det blir sådd i vanære –

og for en prest må det jo være en vanære å stå på prekestolen uten å ha noe å si.

Men det står jo også videre:
Det står opp i herlighet.

*

Så – jeg får på en måte ikke panikk, selv om klokken skrider fremover,
det er blitt sent,
og innimellom glir blikket mitt over det som egentlig er prekenteksten. Fire vers fra Johannesevangeliet. Og det tar tid før jeg klarer å ta dem inn over meg.

Da alle prestene i Fana prosti var samlet nå på tirsdag, var det flere som ymtet frempå at de skulle ønske korinterbrevsteksten var den vi skulle preke over. Fordi det er noe spesielt med de ordene. De gir rom til alt det som ikke er så veldig sterkt og ærefullt.

*

Men det kan jo godt sies at det er godt å kjenne innimellom at man er sterk.
Og det vi måtte ha av styrke, har vi fått fra Gud. Som en gave.
Det er jo ikke sånn at Gud misliker det når vi er sterke.

Styrke er ikke dumt – bare hvis den hindrer Gud i å slippe til.

*

Jeg tror jeg ser en sammenheng. Vi er midt mellom allehelgensdag, som var forrige søndag, og søndag for de forfulgte, som vi markerer neste søndag.

Alle helgen – alle helgner – betyr jo bare alle de hellige, som igjen betyr: alle som er gått bort i troen på Jesus. De er også nær oss her i dag. For de er nær oss i Gud. Hver eneste en. Ingen er glemt av Gud.

Det er det store perspektivet. At alle som er sådd i svakhet, er nær oss i Gud. Og å dø i troen på Jesus, det er å bli sådd i svakhet. Det er å bli lagt i jorden som et frø som venter på engang å få spire frem på ny, som noe annet og nytt og likevel som akkurat den samme.

Mens neste søndag, søndag for de forfulgte; da er det et smalere perspektiv. Da dreier det seg om alle som blir sådd i vanære. For det å være forfulgt, det å være utstøtt, det å miste livet for sin tro, det er å bli sådd i vanære.

I denne delen av kirkeåret står vi.

Vi befinner oss mellom de svake og de vanærede.

Og en sen lørdagskveld sitter jeg altså for meg selv, foran en skjerm, og tenker og skriver:

at jeg kjenner meg svak i kveld.

Men i min svakhet er jeg ikke alene.
Noe blir sådd i svakheten.
Noe som engang skal stå opp i kraft.

*

Så –
det er gått litt tid
– og det ytre bildet er fremdeles det samme:

en ennå ganske ung mann, småbarnsfar og dessuten prest, tungt tilbakelent i kontorstolen, med enda tyngre øyelokk og stadig langsommere fingre

– men det indre bildet har liksom åpnet seg:

Det er noe – under alt.
Under alt er det noe som bærer.
Og dette noe kjennes enda nærmere i denne trøtte, svake stunden, i stillheten, bak hjerteslagene, eller under de tunge øyelokkene, eller kanskje like mye et sted der ute i natten, i regnet –

det er en trygghet under alt.

Du bæres ikke av din egen styrke. Under alle disse lagene med rustninger og beskyttelse som du har kledd deg i, under alt bæres du i Guds kraft –

og det er hans kraft og hans hender som skal løfte deg til sist, hele veien opp fra støvet på jorden til herligheten hos ham. Det er han som skal gjøre det! Så ikke frykt din egen svakhet. Stol på hans kraft.

Så – hvor stor er hans kraft?
Hva kan han gjøre?

For før eller siden blir vi jo alle sådd i svakhet.
Ingen av oss slipper unna dét. Å bli senket ned i jorden.

Så hvor stor er hans kraft?

Jeg vil be dere om å bli sittende – dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 6. kapittel:

Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg så visst ikke støte bort. For jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, som har sendt meg. Og hans vilje er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag. For dette er min Fars vilje, at den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.»

Slik lyder Herrens ord.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd
som var og er og blir én sann Gud fra evighet til evighet.

Refleksjon + dikt

Det går en linje mellom siste søndag i kirkeåret og 2. søndag i advent. De handler begge om dommens dag og om Jesu gjenkomst.

Så er spørsmålet: Hva innebærer det å bli dømt?

Jeg tenker i denne sammenheng ikke på det å bli dømt i rettsvesenet, men på den type dom som et annet menneske, ens egen samvittighet eller en form for gudsmøte kan gi. Fra mitt eget liv vet jeg at en slik dom noen ganger har vært selve forutsetningen for at jeg har kommet meg videre.

Et enkelt eksempel: Vi prester får ofte mye og god tilbakemelding fra folk. Bare ganske sjelden blir vi møtt direkte med kritikk. Men kritikk er nødvendig. (Bare så det er sagt: Dette er ikke en invitasjon til å løpe bort til presten for å gi en kritikk av prekenen straks gudstjenesten er over. Da er presten fortsatt i en sårbar fase, slik også f.eks. en skuespiller vil være etter en forestilling. Da trenger man heller noen gode ord. Men senere, når det hele er kommet mer på avstand, er det fint med kritikk, gjerne under fire øyne. Omtrent slik, f.eks.: “Jeg har tenkt en del på prekenen din forrige søndag, og det er noen ting i den jeg vil snakke med deg om.” Og skal det gis ros (som det absolutt er rom for rett etter gudstjenesten), er det fint om det gis ros for noe helt bestemt, eller at rosen begrunnes: Det og det traff meg. Eller: Prekenen din rørte meg i dag, fordi…

Da blir det ros man kan lære av.

Vel – det får være nok om dette nokså trivielle eksempelet. Det jeg skulle frem til, var nedenstående dikt, en bønn fra meg til Gud – skrevet en dag da jeg opplevde at jeg liksom ikke hang helt sammen, og jeg følte behov for at en røst utenfra kunne fortelle meg hva som var galt.

Jeg er streng med meg selv i dette diktet. Men jeg krever ikke at noen andre gjør ordene til sine.

*

Døm meg, Herre!
For jeg er som et ulydig barn,
og jeg trenger din dom
i denne tid.

Døm meg, Herre!
For min samvittighet dømmer meg
hver eneste dag, ja, hvert minutt,
men det er din dom jeg behøver.

Døm meg, Herre!
Døm mitt gamle jeg
og alt i meg som strider mot din godhet.
For mer og mer aner jeg
at mitt nye jeg,
det jeg som er gjenskapt i ditt bilde,
bare kan finne rom
når mitt gamle jeg
blir dømt av deg.

Det jeg egentlig jobber med

I går tok jeg meg selv i å si følgende til en prestekollega:

“I morgen skal jeg ta meg helt fri fra jobben, og bruke hele dagen til å se på søndagens gudstjeneste.”

Det bare glapp ut av meg. Og så skjønte jeg: Nei, det er faktisk ikke slik det er. Jeg tar meg ikke fri fra jobben når jeg planlegger gudstjenesten. Det er dét som skulle være selve hjerteslaget i prestetjenesten. Tekstarbeid, studium, bønn – for å trenge dypere inn i Guds ord. Lytte.

Et sukk.

Å rydde timeplanen og skjenke oss selv tid til studium og bønn – det er noe vi prester må gjøre helt på egen hånd. Der får vi lite eller ingen hjelp fra vår arbeidsgiver.

Så blir det i stedet ofte slik, at alt det som sorterer under gudstjenestearbeid, det er noe vi tenker på når vi har noen ledige sekunder etter alt det andre som vi bare må få unnagjort.

Hvis jeg var min arbeidsgiver, ville jeg ha sagt: Så og så lenge hver uke er Sindre Skeie opptatt. Da forbereder han gudstjenesten. Jeg ville ha vært streng. Jeg ville ha vurdert å be om rapporter, for å følge med på at jeg virkelig drev med det jeg er satt til. Det er jo nok av andre ting det skal skrives rapporter om? Å ha tid til gudstjenestearbeid er i hvert fall altfor viktig til at jeg ville ha overlatt den grensesettingen til meg selv.