Dadaisme reborn?

Jakob er tre år. Han liker å tegne. Men kanskje aller best liker han å klippe ut bilder fra ulike tidsskrifter som han fores med av oss foreldre. Noen (især de som har studert ved MF) vil kanskje dra kjensel på noen av ansiktene i dette kunstverket av min eldste sønn. Noen vil kanskje også gjenkjenne det grafiske uttrykket i tidsskriftet som utklippene er hentet fra. Jeg synes i alle fall at Jakob har produsert et spennende – og kanskje også litt foruroligende? – verk. Se bare!

Morgentanker om kunst og tro

Så er det tid for noen tanker fra Løgstrups bok “Kunst og etik”, om det han kaller “den åndelige bluferdighet”, fritt gjengitt etter hukommelsen.

I bokmålsordboka på nett er bluferdighet definert slik: “sømmelighet mellom kjønnene”. Det er en nokså knapp og litt gnien definisjon etter mitt syn, men den berører likevel noe sentralt: I tilknytning til seksualiteten har mennesket bluferdighet, og den er der for å beskytte det som så lett blir ødelagt hvis det bare blir blottstilt. Og hvorfor blir det ødelagt av å blottstilles? Jo, fordi det er sammensatt, det er en vev av følelser og tanker med tråder som er forlenget dypt inn i vår personlighet, langt inn i det ubevisste. Å banalisere og forflate seksualiteten er derfor å rive denne veven i stykker, og si: “seksualitet er bare dette ene”, eller “seksualitet er bare dette andre”. Menneskets bluferdighet er et vern om det som bare kan forstås som en helhet, i undring, i lek, ja, kanskje til og med: i ærefrykt. Derfor synes jeg f.eks. det virker som om Elise Ottesen Søvik i gårsdagens Vårt Land er inne på noe vesentlig i sin avhandling, som jeg godt kan tenke meg å lese.

Men det finnes også en bluferdighet på det åndelige område, mener Løgstrup. Det er en bluferdighet mot å blottstille f.eks. ens opplevelse av et vanskelig saksforhold – det er nemlig lett å gjøre vold på en sak som er komplisert hvis man uttrykker den på en simpel måte. Da krenker man den åndelige bluferdigheten. Dette er en bluferdighet jeg kjenner på f.eks. når jeg skal uttrykke min kristne tro – for min tro er så tett forbundet med alt jeg er og tror og vil og håper og gjør, at jeg nesten får panikk når noen ber meg om å si med noen enkle setninger hva jeg tror på. (Da er det for øvrig godt å kunne si at jeg tror på Jesus Kristus.)

Her kommer kunstverket inn i bildet. Et kunstverk uttrykker det sammensatte uten å krenke den åndelige bluferdighet, uten å banalisere og overforenkle det som vitterlig er komplekst. Dette er mye av grunnen til at jeg mener Kristus-bekjennende kunstnere bør få gode livsvilkår innen kirken: De kan rett og slett hjelpe kirkens folk med å uttrykke sin tro uten å gjøre vold på troens kompleksitet.

- sindre