Morgentanker om kunst og tro

Så er det tid for noen tanker fra Løgstrups bok “Kunst og etik”, om det han kaller “den åndelige bluferdighet”, fritt gjengitt etter hukommelsen.

I bokmålsordboka på nett er bluferdighet definert slik: “sømmelighet mellom kjønnene”. Det er en nokså knapp og litt gnien definisjon etter mitt syn, men den berører likevel noe sentralt: I tilknytning til seksualiteten har mennesket bluferdighet, og den er der for å beskytte det som så lett blir ødelagt hvis det bare blir blottstilt. Og hvorfor blir det ødelagt av å blottstilles? Jo, fordi det er sammensatt, det er en vev av følelser og tanker med tråder som er forlenget dypt inn i vår personlighet, langt inn i det ubevisste. Å banalisere og forflate seksualiteten er derfor å rive denne veven i stykker, og si: “seksualitet er bare dette ene”, eller “seksualitet er bare dette andre”. Menneskets bluferdighet er et vern om det som bare kan forstås som en helhet, i undring, i lek, ja, kanskje til og med: i ærefrykt. Derfor synes jeg f.eks. det virker som om Elise Ottesen Søvik i gårsdagens Vårt Land er inne på noe vesentlig i sin avhandling, som jeg godt kan tenke meg å lese.

Men det finnes også en bluferdighet på det åndelige område, mener Løgstrup. Det er en bluferdighet mot å blottstille f.eks. ens opplevelse av et vanskelig saksforhold – det er nemlig lett å gjøre vold på en sak som er komplisert hvis man uttrykker den på en simpel måte. Da krenker man den åndelige bluferdigheten. Dette er en bluferdighet jeg kjenner på f.eks. når jeg skal uttrykke min kristne tro – for min tro er så tett forbundet med alt jeg er og tror og vil og håper og gjør, at jeg nesten får panikk når noen ber meg om å si med noen enkle setninger hva jeg tror på. (Da er det for øvrig godt å kunne si at jeg tror på Jesus Kristus.)

Her kommer kunstverket inn i bildet. Et kunstverk uttrykker det sammensatte uten å krenke den åndelige bluferdighet, uten å banalisere og overforenkle det som vitterlig er komplekst. Dette er mye av grunnen til at jeg mener Kristus-bekjennende kunstnere bør få gode livsvilkår innen kirken: De kan rett og slett hjelpe kirkens folk med å uttrykke sin tro uten å gjøre vold på troens kompleksitet.

- sindre

Bryllupstaler

Er det én ting som gjør meg provosert, ved siden av at regjeringen vår ser ut til å mene at all olje vi rår over, bør pumpes opp i raskt tempo og forbrennes (dvs. gjøres om til klingende mynt), så er det prester som ikke benytter anledningen i bryllup og gravferd til å si noe vettugt om Jesus, ja, rett og slett forkynne evangeliet, om du vil.

Prest, benytt sjansen! Det er det du er ordinert til. Hvorfor skal du servere vann og tørt brød når folk flest ved disse anledningene er mer enn mottagelige for en riktig god, fyldig, trøstende og kanskje til og med legende kristenkost?

Det er jo blant annet den brede kontaktflaten  vi får med befolkningen gjennom Den norske kirkes ulike kasualia, som gjør at vi har muligheten til å utgjøre en virkelig forskjell som prester i Den norske kirke. Vi kan få være med og vekke og nære kristen tro hos mennesker i kirkens ytterste randsoner. Det er ikke småtteri.

Vi må ikke skusle bort denne muligheten og komme drassende med fine sitater fra Kahlil Gibrans “Profeten” eller spretne kjærlighetsdikt av Herman Wildenvey. Vi må forkynne det vi er satt til å forkynne. Vi må si noe VESENTLIG om mennesket og Gud. Vi må male Kristus for menighetens øyne. Det og intet mindre må være målet.

På sikt kommer jeg til å legge ut noen taler jeg har holdt i bryllup. Jeg legger vel gjerne lista høyt med dette innlegget, men det får så være. Ethvert prekenmanus er uansett ikke noe mer enn et skriftlig utgangspunkt for evangeliet om Jesus, som alltid må forkynnes til levende mennesker i et gitt øyeblikk.