Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 15. kapittel:
Jesus sa: En mann hadde to sønner. Den yngste sa til ham: «Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.» Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og drog til et land langt borte. Der sløste han bort alle pengene i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Han gikk da og tok arbeid hos en mann der i landet, og mannen sendte ham ut på markene for å gjete svin. Han ønsket bare å få mette seg med de belgene som grisene åt, for ingen gav ham noe.
Da kom han til seg selv og sa: «Alle arbeidsfolkene hjemme hos min far har mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn. Men la meg få være som en av leiekarene dine.»
Dermed brøt han opp og drog hjemover til sin far. Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: «Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn.» Men faren sa til tjenerne: «Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og glede oss. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» Og så begynte festen og gleden.
Imens var den eldste sønnen ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han musikk og dans. Han ropte på en av tjenerne og spurte hva som var på ferde. «Din bror er kommet hjem,» svarte han, «og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham frisk hjem igjen.» Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte: «Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot det du sa; men meg har du ikke gitt så mye som et kje så jeg kunne holde fest sammen med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har brukt opp pengene dine sammen med skjøger, da slakter du gjøkalven for ham!» Faren sa til ham: «Min sønn! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå skal vi holde fest og være glade. For han, din bror, var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.»
Slik lyder Herrens ord.
*
Innimellom melder avisene om forskere
som har mistet troen på menneskets fremtid.
Senest på fredag: En anerkjent australsk forsker tror menneskeheten er utryddet om hundre år.
Det er allerede for sent å gjøre noe, mener han,
fordi den globale oppvarmingen er blitt selvforsterkende.
Og han tror ikke på at det er noen vei tilbake.
Utviklingen er irreversibel. Det er hans syn på saken.
En bunnløs pessimisme.
En av forskerens kolleger sier:
Også jeg er klar over alvoret i situasjonen,
men jeg aksepterer ikke at det nødvendigvis er for sent.
Så lenge det er et glimt av håp, er det verdt å arbeide for å løse problemet.
Vi har kunnskapen til å gjøre det, men vi mangler den politiske viljen.
*
Gud ga jorden
til mennesket
som et lån.
Mennesket sa:
Jorden skal ikke bare være et lån,
nei, jorden skal være min arv,
og jeg vil ha den nå, i dag,
ja, hele jorden skal være min!
Og mennesket tok sin arv
og forlot Gud,
forlot sin Far.
Hva gjorde mennesket
med arven?
Ble alt brukt opp?
*
For hver rapport jeg leser
om den globale oppvarmingen,
synes jeg bildet blir enda litt mørkere.
Ja,
nesten slik at jeg blir ute av stand til å ta det inn over meg.
Det skaper resignasjon og en følelse av avmakt.
Den australske forskeren – som for øvrig heter Frank Fenner -
sier:
Disse synspunktene jeg nå kommer med,
har jeg lenge holdt tilbake,
fordi det finnes folk der ute som prøver å gjøre noe,
og jeg er redd de vil gi opp hvis de får høre at håpet er ute.
*
Vitenskapen kan ikke, skal ikke, regne med noen Gud. Det er ikke vitenskapens oppgave.
Vitenskapen kan ikke uttale seg om barmhjertighet.
Vitenskapen har ikke ord for nåde.
Mer om dette om litt.
*
Det er sikkert ikke alle her inne som tar informasjonen om klimaendringene for god fisk.
Det er sikkert noen som synes at denne prekenen så langt er irrelevant.
Det er helt sikkert noen som ikke er overbevist.
Og mange som tenker: Så ille kan det ikke være.
Denne prekenen er ikke noen refs til dere.
Men jeg vil si -
og jeg vil si det med en stor porsjon ydmykhet, fordi jeg ikke er spesielt kyndig innen naturvitenskap -
jeg vil si at jeg er urolig for det jeg leser og hører om,
at jeg kjenner meg avmektig,
og at jeg kjenner meg skyldig i endringene som synes å komme.
Uansett om det er globale klimaendringer
eller mer lokale miljøødeleggelser,
som for eksempel utryddelsen av arter i regnskogen
eller oljeutslipp i Mexicogulfen eller i Nigeria,
så er alle verdensdeler blitt så tett sammenvevet
at også jeg må bære min del av ansvaret for det som skjer,
og samtidig er også jeg født inn i et system som var der før min tid,
og som jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg fri fra:
de rikes utbytting av de fattige,
de sterkes utnyttelse av de svake.
Men fordi jeg er i dette systemet, er jeg også en av dem som har gjort lånet om til arv.
Og ganske sikkert har jeg spilt bort noe
som egentlig var ment for dem som kommer etter meg.
Jeg er klar over at dette er den mørke delen av bildet,
og at det også finnes lysere deler;
som for eksempel at mitt forbruk skaffer arbeid og inntekt til dem som produserer det jeg forbruker.
Alt er ikke svart eller hvitt.
Jeg er ikke bare ond og ikke bare god.
Jeg bærer ikke bare på skyld,
og heller ikke er jeg bare uskyldig.
Men jeg er en del av en menneskehet
som røver til seg en rikdom den ikke eier,
og bruker av jordens ressurser på kreditt.
*
Den australske forskeren forteller altså at han har gitt opp.
Han ser ikke håp for oss.
Vitenskapen kan ikke og skal ikke regne med Gud,
den kan heller ikke regne med kraften av menneskers bønn,
den kan ikke tro på en himmelkonge som legger av seg all sin rikdom
og blir født som et barn på jorden
for at verden skal ha liv.
Vitenskapen er ikke en fortelling.
Men i kristentroens sentrum finnes en fortelling
om en far som hadde et barn,
og dette barnet spilte bort hele arven sin.
Barnet hadde ikke lenger noe håp,
det trodde ikke lenger at det hadde noe hjem,
det regnet med at hele livet var lagt øde,
så barnet reiste hjem til sin far med en bønn på sine lepper:
«Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg.
Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn.»
Han hadde egentlig enda mer på hjertet, men det var alt han rakk å si. For da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og syntes inderlig synd på ham. Han løp ham i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Så begynte festen og gleden.
*
Faren hadde også en annen sønn. Et annet menneske.
Den andre sønnen kan stå for en annen del av menneskeheten,
han kan stå for de underprivilegerte,
som i hvert fall ikke har spilt bort noe som helst,
eller han kan stå for dem som arbeider trofast med sin jord eller sin buskap
og forvalter sin arv til beste for kommende generasjoner.
Eller:
Mennesker som vier livet sitt til kamp for en bedre verden.
Dette er den andre sønnen.
Den trofaste, den rettferdige, den uklanderlige.
Og likevel var det noe denne andre sønnen hadde glemt:
at det finnes noe som heter bønn.
Og at det finnes noe som heter nåde.
*
Selv om vitenskapens talsmenn en gang skulle komme til å mene at alt håp er ute for jorden,
må kirken tale annerledes:
Vi kan ikke gi opp,
vi må ikke resignere,
vi må kjempe videre -
for håpet er aldri ute.
Gud kan ennå gi oss det vi trenger.
Gud kan ennå vende vår lagnad,
snu vår skjebne.
Det er sant! En hvilken som helst dag kan bli dagen da Gud snur opp ned på alt.
Derfor er det ikke håpløst. Derfor er det alltid grunn til å kjempe – også i det små, i våre dagligliv, i de handlingene som kanskje virker ubetydelige.
Tenk – sønnen hadde spilt bort hele arven.
Det var ikke noe igjen av det han hadde fått.
Slik er den fortellingen Jesus ga oss.
Det er en fortelling om den menneskehet som Jesus valgte å bli en del av,
den menneskehet som henrettet ham,
den menneskehet som han ga livet sitt for.
Det er en fortelling om en svikefull sønn.
Og likevel -
sett at det var en av oss, eller at det var oss alle, som hadde spilt bort alt,
så skal denne fortellingen få lyse som en vennlig sol over oss:
nemlig at vi på tross av alt
skal få møte den gavmildheten som bare finnes hos én,
hos én alene, og denne ene, det er Gud.
Og det er han som skal dømme, og det er han som skal skape noe nytt.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
som var og er og blir én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.
