Det jeg egentlig jobber med

I går tok jeg meg selv i å si følgende til en prestekollega:

“I morgen skal jeg ta meg helt fri fra jobben, og bruke hele dagen til å se på søndagens gudstjeneste.”

Det bare glapp ut av meg. Og så skjønte jeg: Nei, det er faktisk ikke slik det er. Jeg tar meg ikke fri fra jobben når jeg planlegger gudstjenesten. Det er dét som skulle være selve hjerteslaget i prestetjenesten. Tekstarbeid, studium, bønn – for å trenge dypere inn i Guds ord. Lytte.

Et sukk.

Å rydde timeplanen og skjenke oss selv tid til studium og bønn – det er noe vi prester må gjøre helt på egen hånd. Der får vi lite eller ingen hjelp fra vår arbeidsgiver.

Så blir det i stedet ofte slik, at alt det som sorterer under gudstjenestearbeid, det er noe vi tenker på når vi har noen ledige sekunder etter alt det andre som vi bare må få unnagjort.

Hvis jeg var min arbeidsgiver, ville jeg ha sagt: Så og så lenge hver uke er Sindre Skeie opptatt. Da forbereder han gudstjenesten. Jeg ville ha vært streng. Jeg ville ha vurdert å be om rapporter, for å følge med på at jeg virkelig drev med det jeg er satt til. Det er jo nok av andre ting det skal skrives rapporter om? Å ha tid til gudstjenestearbeid er i hvert fall altfor viktig til at jeg ville ha overlatt den grensesettingen til meg selv.

Grand Prix-gudstjeneste

Til min store overraskelse så jeg på Facebook at det har vært Grand Prix-gudstjeneste i kveld. I selveste Oslo domkirke.

Konseptet er rett og slett at artister som har deltatt i Grand Prix, er med i gudstjenesten og synger salmer og sanger. Uskyldig nok. Kanskje er det best å ta det med litt humør. Selv om, selv om, selv om og så videre. Men uansett hvilket humør man tar det med:

Er det bare jeg som synes det blir noe ørlite grann flåsete over følgende utsagn – som vel er ment som en slags legitimering av dette nye gudstjenestekonseptet?

– Tema for Grand Prix-gudstjenesten er kjærligheten, både med stor og liten k. Den er det bærende tema i de fleste gp-sanger og grunnlaget for kirken (min uthevning).

Slik taler prestene som vil lede gudstjenesten, Jan Christian Nielsen og Gard Realf Sandaker-Nielsen.

Kjærligheten, både med stor og liten k, er grunnlaget for kirken.

Greit å få det repetert. Uttrykt på en liketil og folkelig måte. Forflatende er det heller ikke. Nei da. Uttrykt matematisk:

det bærende tema i de fleste gp-sanger   =   grunnlaget for kirken

To streker under svaret.

Når isen smelter

I de “liturgiske byggeklossene” som er foreslått brukt i en egen gudstjeneste på Skaperverkets dag, finner vi følgende syndsbekjennelse:

“Gud, du som elsker oss uten forbehold,
du som er kilden til liv og fellesskap,
for deg bekjenner vi vår likegyldighet og delaktighet i det som ødelegger livet.
Når isen smelter, når klimaet endres, når vann, luft og jord forurenses:
Tilgi oss vår skyld i Jesu Kristi navn.”

For det første synes jeg jo det er underlig å åpne en syndsbekjennelse med ordene “Gud, du som elsker oss uten forbehold, du som er kilden til liv og fellesskap”, dersom noe av syndsbekjennelsens hensikt skulle være å vekke ærefrykt i oss idet vi trer inn for Den Helliges åsyn. Det er også en ren språkfeil når det står “likegyldighet og delaktighet i…”. Man er ikke likegyldig i noe, men til eller overfor noe.

Men det jeg virkelig synes blir pussig, er uttrykket “Når isen smelter”. Det står jo utenfor enhver kontekst og uten noen forklaring. Hvilken is? Hvorfor er det dumt at denne isen smelter? For barna på gudstjenesten gir det selvsagt god mening. Min eldste sønn på tre har for eksempel mange ganger opplevd at isen smelter før han rekker å spise den. Men skal han be om tilgivelse for det?

Jeg har også observert at varianten “Når isen smelter der den ikke skal smelte,” har vært i bruk i enkelte menigheter. Steder isen ikke skal smelte, er det mange av. Vi sier alltid til eldstemann at han må spise isen sin i sofaen, for den er av skinn og lett å vaske over etterpå. Hvis han derimot glemmer dette og lar isen smelte for eksempel over det fine teppet på stuegulvet, eller over noe elektronisk utstyr, så er det greit at han ber om tilgivelse etterpå.

En biskop krysser sitt spor

Jeg vet ikke hva det er med denne boktittelen fra 1933, men den passer liksom så godt å ta utgangspunkt i når jeg skal fylle ut emnefeltet i blogginnlegg og e-poster. Denne gangen er det ikke bare et billig ordspill; her er det faktisk knallhard substans, bare følg med!

Klokken er omtrent to på elleve, søndag formiddag, den 2. august 2009. Jeg står rett utenfor presteinngangen til kirkerommet i Søreide kirke. De tre kirkeklokkene Fred, Frelse og Glede er i full sving i tårnet utenfor. Fremdeles går det en jevn strøm av mennesker inn gjennom kirkens åpne hoveddør. Men nå er klokkene i ferd med å falle til ro, likeledes menneskestrømmen. Jeg innstiller meg på det som snart skal skje. Jeg er forrettende prest ved denne gudstjenesten. Ja, jeg er virkelig prest. Ved Guds nåde og kirkens kall er jeg blitt satt til å forvalte Ord og sakrament.

Da ser jeg plutselig et kjent ansikt, ja; ikke bare ansiktet, men hele skikkelsen som kommer inn gjennom hoveddøren, er kjent, det er min praktikumsrektor Halvor.

Livet mitt passerer revy. Hva har skjedd siden vi møttes sist? Jo, jeg er blitt prest. Og Halvor er blitt biskop. Jeg blir faktisk en liten smule nervøs av dette. Hva er hans intensjon? Han kommer gående mot meg, mest sannsynlig for å si hei. Og så glipper det ut av meg:

- Heisann! Så du kommer for å kontrollere meg?

Den nyslåtte biskopen kvepper til, og detter nesten et par skritt bakover.

- Nei, nei, nei! sier han med en forskrekket mine. – Jeg er slett ikke kommet for å kontrollere deg! Jeg er kommet for å gå på gudstjeneste!

Disse ordene lød såpass oppriktige at jeg tror på ham. Også en biskop må ha lov til å gå på gudstjeneste, og når hans lokale kirke er stengt denne søndagen, hva er da mer naturlig enn at han oppsøker en annen? Og når han attpåtil kan få overvære en av sine tidligere studenter i aksjon, og slik krysse sitt spor (merk: her kommer overskriften inn igjen! retorikk på et uangripelig høyt nivå), så slår han jo to fluer i en smekk.

Konklusjonen? Jo, jeg tror det ble en fin gudstjeneste. Nervøsiteten fikk jeg lagt av meg etter hvert som gudstjenesten skred fremover. Min tidligere praktikumsrektor & nåværende biskop virket også fornøyd. (Han hadde rett nok noen kritiske bemerkninger om våre liturgisk-praktiske løsninger.) Deretter var det kirkekaffe, biskopen ble værende en god stund, og ikke så rent få av Søreide menighets trofaste medlemmer grep sjansen til å snakke med ham. Her har vi et positivt trekk ved Søreide menighet, synes jeg, og Halvor / biskop Nordhaug fremstod også på en god måte.

Her føler jeg sterkt at en konklusjon kunne være på sin plass. Imidlertid forsøkte jeg å konkludere i det ovenstående avsnittet, men lyktes vel ikke helt med dette. Derfor prøver jeg på nytt: Herved ønsker jeg mine lesere en god dag videre – og håper at dette godtas som en passende avrunding på innlegget!

- Sindre