Det skjer mye i Den norske kirke for tiden:
- Demokratireform (dette er stort)
- Gudstjenestereform inkludert ny salmebok (dette er gedigent)
- Trosopplæringsreform (dette er enormt)
- Nye kulturrådgivere ved alle bispedømmekontorer (kunne ha vært større)
- Ny plan for diakoni (denne skal inkluderes i alt arbeid og også resultere i lokale diakoniplaner overalt)
- Ny plan for kirkemusikk (forutsetter at alle menigheter utarbeider en lokal plan for kirkemusikk)
Hver for seg kan disse elementene sikkert ha mye å tilføre kirken av ny giv og fornyet tenkning om kirkens tro. Men alt på en gang?
To kritiske spørsmål:
1. Har det virkelig vært et krav fra grasrota at alle disse reformene, planene og nyansettelsene skal gjennomføres akkurat nå – og hvis ikke, hvem er det da som står bak?
2. Hvis hvert eneste av disse tiltakene forutsetter en betydelig (ekstra)innsats fra stab og frivillige i lokalmenighetene, hvordan i all verden skal vi kunne gjennomføre alle med den ønskede grundighet – samtidig?
Jeg er ikke motstander av de nevnte tiltakene. Det er for eksempel godt å se at trosopplæringsmidlene etter hvert når ut i flere og flere menigheter, selv om den gradvise opptrappingen kjennes som en slags seigpining for de menighetene som må vente. Den nye diakoniplanen har også mange positive trekk. Men alt i alt slår det meg at kirken fremstår som meget rastløs, usikker på seg selv, og faktisk: som en litt uproff organisasjon, når den ikke har tålmodighet til vente, hvile og la saker modnes før de plutselig skal tvinges igjennom.
