Er det én ting som gjør meg provosert, ved siden av at regjeringen vår ser ut til å mene at all olje vi rår over, bør pumpes opp i raskt tempo og forbrennes (dvs. gjøres om til klingende mynt), så er det prester som ikke benytter anledningen i bryllup og gravferd til å si noe vettugt om Jesus, ja, rett og slett forkynne evangeliet, om du vil.
Prest, benytt sjansen! Det er det du er ordinert til. Hvorfor skal du servere vann og tørt brød når folk flest ved disse anledningene er mer enn mottagelige for en riktig god, fyldig, trøstende og kanskje til og med legende kristenkost?
Det er jo blant annet den brede kontaktflaten vi får med befolkningen gjennom Den norske kirkes ulike kasualia, som gjør at vi har muligheten til å utgjøre en virkelig forskjell som prester i Den norske kirke. Vi kan få være med og vekke og nære kristen tro hos mennesker i kirkens ytterste randsoner. Det er ikke småtteri.
Vi må ikke skusle bort denne muligheten og komme drassende med fine sitater fra Kahlil Gibrans “Profeten” eller spretne kjærlighetsdikt av Herman Wildenvey. Vi må forkynne det vi er satt til å forkynne. Vi må si noe VESENTLIG om mennesket og Gud. Vi må male Kristus for menighetens øyne. Det og intet mindre må være målet.
På sikt kommer jeg til å legge ut noen taler jeg har holdt i bryllup. Jeg legger vel gjerne lista høyt med dette innlegget, men det får så være. Ethvert prekenmanus er uansett ikke noe mer enn et skriftlig utgangspunkt for evangeliet om Jesus, som alltid må forkynnes til levende mennesker i et gitt øyeblikk.
