Jeg registrerer at også Bispemøtet ønsker at kirken ikke skal få en ny salmebok, men en sangbok.
Nordahl Griegs Til ungdommen blir aldri en salme, ganske enkelt fordi den aldri har vært ment som det, og dermed heller ikke har ett eneste av salmens kjennetegn. Det betyr ikke at det er en dårlig sang, jeg synes tvert imot at både tekst og melodi er gripende, etter 22. juli mer enn noensinne. Et godt valg var det også å bruke den på sørgegudstjenesten i Oslo domkirke. At den ble brukt da, er forresten et godt argument for at den ikke trenger å stå i salmeboken. Vi kan nemlig låne den når vi trenger den. Men eie den?
Overfor både opphavsmannen og alle som bruker denne sangen i ikke-kirkelige sammenhenger, er det respektløst å kalle Til ungdommen en salme. Når vi da har ikke-salmer med i salmeboken, skulle den naturlige konsekvens være at det nye sangverket får tittelen Sangbok for Den norske kirke.
(For øvrig mente John Nome at ordene “Edelt er mennesket” ikke svarte til et kristent menneskesyn. Kjennetegnes verden av at mennesket er edelt? Det kommer jo an på hva man legger i ordet “edelt”, selvfølgelig, men det overrasker meg litt at dette glir motstandsløst gjennom Bispemøtet. På den annen side kan man vel argumentere for at Nordahl Grieg løser denne utfordringen selv i teksten, når han videre sier: “Finnes her nød og sult, skyldes det svik.” Slik blir det stående som et paradoks: det edle mennesket har også i seg svikets mulighet. Beklager, John Nome, jeg er visst ikke helt enig med deg likevel.)
